En siste farvel til Erik Dammann

Erik og jeg stod hverandre veldig nær. Vi utviklet et samarbeid og et vennskap som til sammen strakk seg over mer enn 50 år. Jeg vil derfor fortelle om hva jeg opplevde at Erik arbeidet for, sto for og mente på en rekke punkter.

Erik var mer grunnleggende konservativ og mer grunnleggende radikal enn noen annen jeg kjenner i Norge. Han ville konservere eller bevare viktige grunnleggende verdier som vi dag er i ferd med å miste helt. Kontakten med naturen og den sosiale kontakten mellom mennesker.

Erik var veldig radikal på både individplanet og på samfunnsplanet. Han mente at vi må utvikle et nytt økonomisk system som systematisk setter livet foran pengene. Ikke at livet skal betjene pengene som i dag. Dette var så viktig for ham at han kalte en av bøkene sine for Pengene eller Livet.

Erik var radikal også på det individuelle plan. Han forstod at det ikke nytter å få til endringer uten at det er vilje i befolkningen til å gjøre det. Derfor var han opptatt av å skape bevegelse i folks hjerter. En hjerterevolusjon.

Hver enkelt bør spørre seg selv: Hva er det jeg lever for, og hva er det som gir meg glede? Er det min egen grådighet, jakten på egne fordeler og metoder for å få mine egne penger til å yngle? Eller har jeg forstått at det finnes bare en eneste virkelig glede, og det er å glede andre og å glede seg over den frie natur? Alt annet er blendverk.

Så Erik var opptatt av både hjerteendring og strukturelle systemendringer. Det ene uten det andre ville ikke nytte, mente han.

Det var boka Fremtiden i våre hender (1972) som først og fremst skapte voldsom interesse for Eriks budskap.

Under åpningsmøtet for Folkeaksjonen Fremtiden i våre hender 25. april 1974 holdt Erik en flammende tale for 3000 frammøtte.

I talen ble bokas budskap slått fast for en lydhør forsamling. Talen var klarsynt, og framsynt. Dessverre er den enda mer relevant i dag 50 år senere. Talen ligger på Framtiden i våre henders hjemmeside, og burde leses av alle med interesse for verdens framtid.

Sentralt i budskapet var at vi i de rike land, ved hjelp av grov maktmisbruk og slaver har tilranet oss herredømme over verdens ressurser, og at det fortsatt i dag er et blodig urettferdig system.

«Vi i den rike verden, som faktisk bare er en femtedel av alle mennesker, forbruker fire femtedeler av verdens råvarer», sa Erik.

Og han siterte Albert Schweizer som har sagt dette:

«Når historien om vår tid en gang skal skrives, vil det bli beretningen om et vanvidd uten sidestykke i historien».

«… Men det som gjør situasjonen virkelig vanvittig, sa Erik, er at også de rike lands problemer er knyttet til vår overflod og stadig økende produksjon….»

Ja så enkelt og så innlysende riktig kan det sies, Erik. Og like innlysende riktige var dine forslag til løsninger.

I alle dine bøker går det igjen en urokkelig tro på at vi kan endre på det som er galt. Vi har ikke lov å spørre om det er mulig. Vi kan hvis vi vil!», skrev Erik.

Du manglet aldri initiativ til måter å arbeide for en bedre verden på. Jeg er svært takknemlig for å ha fått være en del av denne reisen helt fra jeg som nyutdannet siviløkonom, fikk være med på opprettelsen av Fremtiden i våre hender i 1974.

Jeg vil bare kort komme inn på to av de viktigste initiativ Erik tok for positive samfunnsforandringer i årene etter 1974, og som jeg fikk være med på:

På 1980-tallet tok Erik initiativ til oppstarten av Alternativ Framtid-prosjektet.

Ideen var å «utrede muligheten for at Norden i samarbeid med et u-land kunne vise at det finnes en annen vei, hvor solidaritet og menneskelige mål settes høyere enn økonomisk vekstkonkurranse».

Og mot slutten av 1990-tallet tok Erik initiativ til oppstarten av Forum for systemdebatt. Utgangspunktet var å skape debatt om vårt økonomiske system som systematisk setter pengene foran livet og systematisk favoriserer de som allerede har for mye.

Erik sa gjentatte ganger:

«Det er meningsløst at de som har for mye må ha enda mer for at de som har for lite skal få nok.»

Både Erik og jeg har alltid vært imot atomkraft, og vi mente at det er vanvidd hele tiden å øke energiforbruket. Det bør tvert imot senkes radikalt.

Vi har begge oppfattet det «grønne skifte» som grønnmaling av en stadig råere røverkapitalisme, og atomkraften inngår som en del av grønnmalingen.

«Det vi trenger er en verdirevolusjon» skriver Erik på slutten av sin aller siste bok som kom i 2014 og som heter nettopp Verdirevolusjon. Der skriver han:

«Vi er kommet til et historisk vendepunkt, etter å ha drevet oss selv til kanten av stupet. Men det er ikke tvil om at vi sammen kan makte den verdirevolusjonen verden trenger. Den viktigste drivkraften vil ikke være frykten for sammenbrudd, men visjonen om et menneskelig samfunn som ikke bygger på motsatsen til det vi innerst inne vil, men på verdier vi tror på og føler for: det vil si samarbeid, felleskap og deling, og – kanskje jeg skal våge å si det – på kjærlighet. Ikke som noe vagt og uforpliktende, men – omsider – som virkelighet.»

Kjære Erik,

Du hadde en skarp hjerne og et enormt stort varmt bankende hjerte som utstrålte: kjærlighet. Du var et strålende lys.

Jeg tror det var kombinasjonen av hjerte og hjerne som gjorde at du klarte å bevege tusener av nordmenn. Du evnet å skrive og tale til andre menneskers hjerte og hjerne. Å klare begge delene er sannelig ikke lett.

Erik, du ønsket å bevege dine medmennesker til å få lyst til å være med på å skape en bedre verden. Slik skulle det bli en bevegelse av det.

Takk Erik, for alt du ga til meg, til Norge og verden. Du var et strålende lys for meg personlig, og for Norge. Et strålende lys som strålte langt utover Norges grenser. Det vet jeg.

Og en stor takk, først og fremst, og i særlig grad til din kone Ragnhild, og dernest en takk til den øvrige Dammann-familien som bidro til å holde dette strålende lyset oppe i alle disse årene.

Varme hilsener din venn Jacob

Til slutt vil jeg lese den setningen i boka Fremtiden i våre hender som kanskje gjorde aller sterkest inntrykk på meg:

«Når hadde du det best: Den dagen du satt og så på det nye du hadde kjøpt, eller den dagen du satt på et steingjerde og oppdaget at det luktet sommer?»