Kleskjeder kjøper klær fra verstingland

Rapporten Kleskjedenes verstingland viser at nesten ni av ti plagg som ble importert til Norge sist år kommer fra ti asiatiske land: Kina, Bangladesh, Tyrkia, Malaysia, Pakistan, India, Vietnam, Kambodsja, Myanmar og Sri Lanka. Her brytes arbeidernes rettigheter systematisk.

Ved hjelp av International Trade Union Confederation (ITUC) sin rangering av produksjonslandene, har vi hentet informasjon om hvordan arbeidernes rettigheter blir ivaretatt i de ti landene.

Vi har sett nærmere på de syv markedsledende kleskjedene i Norge, Varner, Bestseller, H&M, Kappahl, Lindex, Voice og Gina Tricot, – alle kjent for sine mange og rimelige kolleksjoner. 

Verst i verden

I 8 av de 10 landene norske kleskjeder får produsert mye av sine klær fra, er det verst i verden for arbeidere, og det er ingen garanti for faglige rettigheter. Disse landene er av ITUC rangert til kategori 5 og 5+ - Myanmar er verst og har derfor fått bunnskår. Bare Vietnam og Sri Lanka er i kategori 4, som viser til noe bedre forhold, men vurderes likevel som land med «systematiske brudd på rettigheter». Ingen av produsentlandene rapporten tar for seg havner i kategori 1-3, som betyr at deres rettigheter respekteres i høyere grad.

Menneskerettighetssituasjonen i Myanmar, særlig etter militærkuppet i 2021, er svært kritikkverdig med systematiske oppsigelser av fagorganiserte og fengsling og tortur av fagforeningsledere. Til tross for sterk internasjonal fordømmelse av landets politikk, har klesimporten fra Myanmar til Norge fortsatt å øke etter militærkuppet i 2021.

Tre land går i feil retning og får derfor dårligere ITUC-skår - fra kategori 4 i 2018 til 5 i år. Dette er Malaysia, Pakistan og Myanmar (5+).

Åpenhetsloven forplikter

Da åpenhetsloven trådte i kraft for få år siden ble norske bedrifter pålagt å fremme grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i sine leverandørkjeder. Kleskjeder med produksjon i Asia bør ta langt større ansvar for å sikre arbeidere retten til å organisere seg og drive kollektive forhandlinger. Slik kan fagforeningene få gjennomslag for bedre arbeidsvilkår: En lønn å leve av, faste arbeidskontrakter, regulert arbeidstid, overtidskompensasjon og betalt fødselspermisjon.