Fra fast fashion til grønt lokomotiv

Overforbruk av klær er undervurdert som miljøutfordring. Gjennom hele livsløpet skaper tekstiler konsekvenser for natur, miljø og mennesker.

Fra fabrikkene i lavkostland der klima- og miljøkostnader ikke reguleres og der tekstilarbeidere jobber uten levelønn. Til transporten jorden rundt fra produksjonssted til utsalgssted og forbruker. Til avfallsfasen, med stor risiko for å ende på avveie – for eksempel på en strand i Ghana.

8-10 prosent av globale klimagassutslipp kommer fra tekstilsektoren, og opptil 35 prosent av mikroplasten i havet stammer fra tekstiler. Norsk tekstilkonsum er i verdenstoppen, og vi importerer 99,5 prosent av tekstilene som forbrukes. Produksjonen foregår i stor grad i land der klima- og miljøhensyn er underregulert.

Det trengs et troverdig miljøpolitisk storprosjekt

Prisene på klær er halvert siden 1990-tallet, mens forbruket har skutt i været. Tendensen blir enda tydeligere med framveksten av ultrafast fashion-giganter som Temu og Shein.

Nå kan du få tilvirket og flydd en t-skjorte fra Kina og hjem til postkassen din for prisen av et butikkbrød. De reelle kostnadene for natur og miljø er åpenbart ikke reflektert i prisen vi ser i butikk eller nettbutikk. Salgsprisen på nye tekstiler er med andre ord kunstig lav.

Tyske forskere har kommet fram til at inntil fem nye plagg i året er et bærekraftig forbruksnivå for et land som vårt med fire årstider. Det norske forbruket tangerer ti-gangeren med import av 50 nye plagg per person per år. Vi trenger en ansvarlig politikk for å få ned forbruket.

Statsbudsjett for 2025, som ble lagt fram for Stortinget 15.oktober, er trist lesning for oss som er opptatt av klima og miljø.

Budsjettet er praktisk talt blottet for miljø- og klimaambisjoner. Vel, det er ikke helt riktig. Budsjettet er fullt av ambisjoner, men overbevisende politikk for å nå disse ambisjonene glimrer med sitt fravær.

Regjeringen skyver klimamålene fram i tid, men presenterer ingen nye forslag for å nå dem. Regjeringen legger opp til et større og voksende gap mellom klimamål og klimahandling. I de pågående budsjettforhandlingene må SV, R og MDG kjempe på plass miljøseiere.

En samlet miljøbevegelse har stilt seg bak to hovedkrav, utfasing av oljeleting og stoppe planer om utvinning av havbunnsmineraler. Dette er avgjørende for en levelig framtid. Men to tredjedeler av norske forbruksbaserte utslipp skjer i utlandet. Derfor trengs også politikk som reduserer overforbruket og samtidig gir fart i overgangen til en sirkulær økonomi.

Det trengs i det hele tatt et troverdig miljøpolitisk storprosjekt. Et nytt sirkulærøkonomisk tekstil-initiativ er en het kandidat.

Behov for flere virkemidler

EUs tekstilstrategi inneholder flere reguleringer som blir gjeldende lov i Norge, herunder produktkrav, informasjonskrav og utvidet produsentansvar for tekstiler. Disse tiltakene er gode, men adresserer likevel ikke miljøutfordringene fra høyt volum på produksjon og forbruk av tekstiler.

Det viser også Miljødirektoratets forslag til en produsentansvarsordning for tekstiler som ble publisert forrige uke. Dermed er det behov for flere virkemidler.

Høyt forbruk av tekstiler påfører skade for natur og miljø, og bør derfor begrenses gjennom avgift. Det konkluderer Ekspertgruppen for sirkulærøkonomi med i rapporten Ikke rett fram.

Utredningen anbefaler en særavgift på tekstiler som priser inn klima- og miljøbelastninger som det norske forbruket medfører, og har til formål å redusere det norske forbruket.

En avgift etter ekspertgruppens modell sikrer at det billigste segmentet av klær og tekstiler, der vi ofte finner fast og ultrafast-fashion, får en prosentmessig høyere avgift enn det høyere prissegmentet.

En tekstilavgift kan gi staten store inntekter. Basert på Ekspertgruppens anslag har Framtiden i våre hender beregnet at en slik avgift kan gi et proveny på mellom 4-8 milliarder kroner. Disse inntektene vil det selvsagt være fristende å sluse inn som frie midler i et statsbudsjett med stramme prioriteringer, men de bør investeres målrettet i sirkulærøkonomiske tiltak.

For å skape en forbruksvridning til mer sirkulære løsninger, bør særavgiften overføres til reparasjon og gjenbruk av tekstiler gjennom mva-reduksjon, eventuelt reparasjonsbonus og omsetningsstøtte til brukthandel med tekstiler.

Et kinderegg for tutti-frutti

Det burde være mulig å oppnå rødgrønn enighet om å innføre en egen avgift på tekstiler i kombinasjon med økonomiske lettelser på reparasjon og gjenbruk. Det kan bli en vinnersak for regjeringen og stortingsflertallet som synliggjør miljøinitiativ i spørsmål folk ser i hverdagen, ja – i eget klesskap.

Et slikt tekstilinitiativ gjør det det mulig å utvikle en sirkulærøkonomisk infrastruktur som gjør det mer attraktivt og tilgjengelig å kjøpe brukt og å reparere enn å kjøpe nytt.

Det vil bli mulig å få på plass nærmarkeder og mindre kretsløp og en normalisering av å ta vare på og reparere tekstiler. Slik kan tekstilbransjen vris fra å være miljøversting til å bli et sirkulærøkonomisk lokomotiv. På sikt kan den også bli en modell for sirkulærøkonomisk omstilling av andre bransjer.

Perioden 2025-2029 er en avgjørende stortingsperiode for mennesker og miljø.

Årets budsjettforhandlinger er særlig krevende når Arbeiderparti-regjeringen er avhengig av å lande enighet med hele det rødgrønne flertallet på Stortinget. I en slik situasjon kan et grønt initiativ som kombinerer tekstilavgift med støtte til brukt og reparasjon bli en kjærkommen nyvinning.

Ikke bare kan et det den bringe flere midler til statskassen i trange tider. Gjennom redusert forbruk kuttes globale klimagassutslipp og naturpåvirkning fra tekstilproduksjon.

Løsningen kan også bli et grønt lokomotiv for den nødvendige omstillingen for norsk økonomi, kultur og forbruk. Et kinderegg for tutti-frutti der, altså.

Denne meningsaken ble først publisert på altinget.no 3.11.2025