Demokratiet er til salgs og klimaet taper

Hvordan skal vi bygge velstand innenfor planetens tålegrenser? Det var et av temaene da den økonomiske og politiske eliten møttes i januar på World Economic Forum i Davos.

Spørsmålet er viktig, men vinklingen er naiv så lenge vi ignorerer elefanten i rommet: Den ekstreme økonomiske ulikheten som nå kveler både demokratiet og klimahandlingen.

En ny rapport fra Oxfam, «Resisting the Rule of the Rich», tegner et dystert bilde av en verden preget av enorm maktkonsentrasjon.

Tallene er sjokkerende:

• De rikeste 12 personene i verden eier nå mer enn de 4 milliarder fattigste menneskene til sammen.
• Det er over 4.000(!) ganger mer sannsynlig at en milliardær innehar et folkevalgt politisk verv enn vanlige folk.

I tillegg viser en Oxfam-rapport fra oktober at verdens 0,1 prosent rikeste slipper ut like mye klimagasser på én dag som en vanlig person gjør ved å fly fra Oslo til New York.

Dette er ikke bare et spørsmål om penger, det er en direkte trussel mot demokratiet og klimadugnaden. Vi står midt i en tid der mennesker i lavinntektsland er truet av ekstremvær på jevnlig basis, og vanlige folk i rike land må legge om vanene sine, spise grønnere, kjøre mindre bil, kjenne på flyskam og være bevisst over handlemønstrene sine.

Derfor er det bare rettferdig at de rike som bruker og sløser mest, også må bidra mest. Samtidig dokumenterer Oxfam-rapporten hvordan en liten elite har infiltrert det avgjørende klimaarbeidet og bruker sin rikdom til å kjøpe seg politisk innflytelse.

Når milliardærer med formuene sine investert i olje og gass får eksklusiv tilgang til internasjonale klimaforhandlinger, er det ikke planetens beste som står i fokus, men deres egne profittmarginer.

Dette skaper en farlig konflikt i samfunnet, og det er naivt å tro at den maktarrogansen vi ser i internasjonal politikk ikke kan smitte over til Norge.

Studier viser nemlig at opplevd rettferdighet er en av de aller viktigste faktorene som påvirker folks egen vilje til å bidra i klimadugnaden. Hvordan skal vanlige folk opprettholde motivasjonen for en felles innsats for klima, når de som forurenser aller mest, også er de som har størst makt til å hindre endring?

I Norge har vi 480 milliardærer som tilhører den globale 0,001-prosenten. Disse fortsetter med et forurensende luksusforbruk mens mennesker i andre deler av verden dør i ekstremvær og den jevne nordmann skal legge om på sin livsstil for å redde verden. Slik dugnadsskulking er en oppskrift på en verden som går av hengslene.

Europeiske land som Spania vurderer å innføre en klimaskatt på privatfly, og Frankrikes transportminister har ivret for privatfly-forbud i EU. Det kutter ikke enorme utslipp i den store sammenhengen, men gir en klar beskjed om at alle må bidra.

EU Tax Observatory har estimert at en 2 prosent formuesskatt på verdens dollarmilliardærer vil kunne samle inn ufattelige 2.500 milliarder kroner årlig, fra bare 3.000 individer. Denne summen er nesten like stor som det alle verdens stater på klimatoppmøtet har lovet at de vil betale fattige land for å finansiere klimatiltak. Tenk så mye godt, bare fra en 2-prosentskatt!

Nå har nesten 400 millionærer og milliardærer fra 24 land oppfordret verdensledere til å øke skattene på de superrike, på grunn av en økende bekymring for at de rikeste i samfunnet kjøper politisk innflytelse.

Motgiften mot den demokratiske krisen er en mer rettferdig fordeling, der størrelsen på lommeboka ikke lenger bestemmer retningen for klimapolitikken.

Det er på tide at politikerne for alvor begynner å snakke om maktfordeling, skatt og ansvar. Kampen for klimaet er også en kamp mot ekstrem ulikhet.

Denne saken ble først publisert på dagsavisen.no, 22.01.2026, og er redigert i etterkant for framtiden.no