Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Økernveien 94, 0579 Oslo

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Stopp sløsepolitikken!
Skal vi bekjempe klima- og naturkrisa må vi bekjempe overforbruket!
Støtt kravene!

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Er det mulig å lage en bærekraftig og etisk klesbransje, som ikke er basert på rask mote, høyt volum, billig arbeidskraft, lave priser, bruk-og-kast?

Nye norske klesmerker forsøker å veve etikk og bærekraft inn i klesproduksjonen. Hva kan de lære av de norske tekstilfabrikkene som aldri flagget ut?

De som vrenger klesbransjen

Nye norske klesmerker forsøker å veve etikk og bærekraft inn i klesproduksjonen. Hva kan de lære av de norske tekstilfabrikkene som aldri flagget ut?

Tynne ulltråder trekkes inn i en strikkemaskin og blir til ullstoff hos Janus i Indre Arna. (Foto: Sigurd Jorde)
 

I de gamle, lyse fabrikklokalene snurrer gamle og nye tekstilmaskiner rundt i en evig dans. Fra et titalls store trådsneller trekkes det tynne ullgarnet inn til nålene, hvor hver runde strikker en ny rad tynt ullstoff. Maskinene summer høyt, det lukter ull. Lyset fra de store åpne vinduene fyller de store lokalene til Janusfabrikken i Indre Arna. I naborommet legges ferdig farget ulltøy i tykke lag, dekkes av sjablonger, og kuttes ned til delene som skal sys sammen til plagg.

– Fabrikken ble etablert med forutsetning at et plagg kan arves av tre barn i en barneflokk. Prisen skal være slik at folk har råd til det. Disse levereglene holder vi oss til fortsatt, forteller Arne Fonneland, direktør i Janus.

 

Janus har laget ulltøy siden 1895. (Foto: Sigurd Jorde) 

 

Ullgenserne fra Janus er et varmt, solid og traust motstykke til dagens raske mote. Da de norske tekstilfabrikkene var på høyden, lagde de samme modell, år etter år. Kinesiske Shein, det siste friske tilskuddet i moteverden, slipper hundrevis av nye kolleksjoner i sin nettbutikk hver dag, til en brøkdel av prisen for norskprodusert ulltøy. Klesforbruket i Norge skutt i været, det samme har mengden klær vi kaster. Spørsmålet er hva vi fikk og hva mista vi på veien fra norske Janus til kinesiske Shein? Og om det er mulig å lage en bærekraftig og etisk klesbransje, som ikke er basert på rask mote, høyt volum, billig arbeidskraft, lave priser, bruk-og-kast.

I Oslo sitter to ivrige gründere med hvert sitt relativt ferske klesselskap, som begge forsøker å endre bransjen. I Arna og Dale finnes gamle og erfarne klesfabrikker, som fortsatt holder stand. Hvis vi nøster opp tråden fra gründerne i Oslo til tradisjonsfabrikkene i Arna og Dale, kan vi kanskje finne ut hva vi mistet på veien fra Janus til Shein.

 

Jo Tobiassen i Northern Playground ønsker å lage en helt ny forretningsmodell for klær. (Foto: Sigurd Jorde) 

 

Lekegrind på Youngstorget

«Kjøp mindre. Lek mer.» oppfordrer klesmerket Northern Playground, startet av friluftsentusiast Jo Egil Tobiassen. Et klesmerke som oppfordrer til å kjøpe mindre med en leder som ber regjeringen innføre en miljøavgift på klær, framstår nesten mer som aktivistorganisasjon enn en klesprodusent. Likevel har Northern Playground 10 ansatte og solgte 28.000 plagg i fjor. Tobiassen startet hele virksomheten på en snedig hjemmelaget ullstilongs med glidelås (som undertegnede ofte har i sekken på tur). Siden er vareutvalget utvidet noe og konseptet mye. Du får nå kjøpt tynne ullgensere hvor det følger hjelp til i reparasjon og livstidsservice.

– Vi må snu alt på hodet, sier Jo Egil Tobiassen, med overbevisning. – Vi må skru om hele forretningsmodellen. Den må hogges ned.

Volum er den store elefanten i rommet, ifølge Tobiassen. Dagens klesmodell er avhengig av å selge store volum av klær, dermed klarer de å selge mange klær til mange folk til lav pris. Konsekvensen har blitt at vi er vant til mange plagg i rask rekkefølge, som vi siden kaster i store mengder.

– Folk vil ha høre at resirkulering av klær hjelper, eller at det finnes en maskin som endrer alt, og så kan alt fortsette som før. Politikere og investorer ønsker det samme. Men den trauste løsningen der vi endrer forbruksvarer – det er det som har en vanvittig effekt.

 

Norske tekstilprodusenter hevder seg på design og kvalitet. (Foto: Sigurd Jorde) 

 

Tobiassen merker at kundene er på glid, at de ønsker mer bærekraft. Hos Northern Playground må de godta høyere priser for klærne enn de er vant til, men får til gjengjeld klær som varer fem ganger lenger.

– Folk må kjøpe 1/5 av hva de kjøper i dag. Hvis man måler prisen bruk heller enn pris per vare, får man den faktiske kostnaden per plagg.

Her ligger ifølge Tobiassen løsningen som skal gjøre deres modell lønnsom, tross høye priser og lave volum. I tillegg sparer de kostnader ved å drifte fysiske butikker og å måtte selge varer på salg. Selskapet forventer en omsetning på 30 millioner i år. Selve produksjonen av klærne foregår hos leverandører i Europa. Et lite utvalg av klærne lages på systuer i Oslo og Asker, ambisjonen er å flytte mer av produksjonen til Norge på sikt.

 

Sigmund Hegstad har på få år etablert både klesmerke og en fabrikk i Kina. (Foto: Sigurd Jorde) 

 

Ansvarlighet på Jordal

Tre kilometer øst for Jo Tobiassen og hans nordlige lekeplass på Youngstorget, bak skøytehallen Jordal, ligger et litt anonymt bygg som rommer ymse aktiviteter som akupunktur, yoga, Stunt Squad kjøkken, et treningsstudio og Kampen Pub. Tar man en litt skummel vareheis opp i 3 etasje finner man Norges kanskje mest etiske klesmerke. Fair & Square plukker opp en annen løs tråd i tekstilbransjen; manglende ansvar for anstendige arbeids- og lønnsforhold.

Etter flere imponerende aksjoner mot kjente klesmerker, inkludert kjeft fra bryske vektere, ønsket Sigmund Hegstad å gjøre noe mer konkret for å endre klesbransjen. Dermed sa han opp jobben i Framtiden i våre hender, og grunnla en klesfabrikk i Kina.

– I dagens modell har vi klesmerker som ikke produserer et eneste plagg selv. De har derfor ikke juridisk ansvar for en eneste person som produserer noe, forklarer Hegstad.

– Vi produserer klærne selv. Vi har derfor forbindelsen mellom produksjon og utsalg, vi gir en nærhet mellom forbruker og fabrikk.

På nettsidene til Fair & Square er alle fabrikkarbeiderne presentert ved navn. Selv om fabrikken ligger i Kina, har de ansatte lik arbeidsdag som i Norge (7,5 timer), foreldrepermisjon og lang ferie.

– Ofte sier jeg at vi gjør det samme som alle andre, bare dyrere. Våre gode arbeidsforhold er dyrere enn for alle andre. Det merker vi på produksjonsprisen.

 

Vi produserer klærne selv. Vi har derfor forbindelsen mellom produksjon og utsalg, vi gir en nærhet mellom forbruker og fabrikk.
Sigmund Hegstad, leder i Fair & Square

 

For Fair & Square har det vært et poeng å etablere seg i nettopp Kina, for å vise at man kan produsere etisk samme sted som det meste annen vareproduksjon foregår. Men likevel koster det å være etisk, når ingen konkurrenter betaler samme høye lønn.

– Våre konkurrenter har ingen fans, men millioner av kunder. Vi har millioner av fans, men nesten ingen kunder, beskriver Hegstad.
Skjønt «nesten ingen kunder» stemmer ikke helt, de siste fem årene har Fair & Square produsert rundt 100.000 plagg.

 
 

Dale of Norway satser på ullgensere med tradisjon og kvalitet. (Foto: Sigurd Jorde) 

Ulldesign i Dale

Kontrasten er påfallende mellom de ferske grunderne i Oslo og de historiske fabrikklokalene til Dale of Norway, i Dalekvam mellom Voss og Bergen. Her endrer man ikke verden gjennom konsepter eller politikk, her strikkes det klær, rad for rad, plagg for plagg. Et tjuetalls moderne strikkemaskiner summer når strikkenåla raser fram og tilbake. Mønstrene er tegnet av en designer, som må programmeres og kodes til et strikkeprogram. Erfarne fagfolk kreves for å gjøre om moderne design til solide plagg. Man må kunne sitt garn, fibre, tykkelse, avstand mellom maskene og programmering. Dårlig koding gir feil i strikkingen, mister man en maske ryker hele plagget.

– Kompetansen som sitter i veggene på Dale er viktig for at vi klarer å være så effektive som skal til. Produksjonen er såpass automatisert at vi kan gjøre det i Norge og tjene penger, sier Anette Knudtzon, leder i Dale of Norway.

Dale er internasjonalt kjent for strikkede designgensere, de mest kjente lansert til Ski-VM og Vinter-OL. Dale er, i tillegg til Janus og Oleana, en av tekstilfabrikkene som har klart å opprettholde tekstilproduksjon i Norge gjennom snart 150 år. For Dale er det en viktig del av merkevaren å fortsatt produsere i Norge. Men det har også en kostnad som kundene må være villige til å betale. De dyreste genserne til Dale kan koste opp mot 6000 kroner.

– Våre gensere kan nok oppfattes av noen som dyre, men prisen reflekterer kvaliteten. Vi driver ikke fast fashion, våre plagg varer i 20 år og er like fine. Du betaler for kvalitet, sier Knudtzon.

 

Oleana i Ytre Arna ble etablert i 1992, i gamle fabrikklokaler. (Foto: Sigurd Jorde) 

 

Fargerikt i Ytre Arna

En foss og solid pågangsmot var alt du trengte for å starte en tekstilfabrikk for 170 år siden. I 1845 kjøpte Peter Jebsen rettighetene til Blindheimselven i Ytre Arna, og bygde de neste årene opp Arne Fabrikker, som etter hvert ble en av Norges største industrier, med knoppskyting i form av nye tekstilfabrikker rundt på Vestlandet. Dale Fabrikker er en av knoppene som skøyt ut av Arna.

Arbeidskraft var det nok av, og markedet vokste i takt med befolkningen. Små og store tekstilfabrikker nærmest i hver grend over store deler av Norge, og vokste til den i perioder var den største industrien i landet.

Storhetstiden til de norske tekstilfabrikkene var i etterkrigstiden. Hele folket skulle i arbeid, og alle skulle kles fra topp til tå. På et meste sysselsatte tekstilindustrien over 1400 arbeidere i Ytre Arna. Men etter storhetstiden begynte det å rakne på 1970-tallet. Konkurransen fra utlandet ble for stor, norske lønninger lå mange ganger høyere enn i Sverige eller England.

 

Automatisering gjør at norske fabrikker kan produsere effektivt i møte med lave kostnader i utlandet. Her sees en relativt ny maskin som kan strikke uten behov for ettermontering. (Foto: Sigurd Jorde) 

 

Noen fabrikker ble utkonkurrert og lagt ned, andre flyttet egen produksjon til Sør-Europa, før enda lavere lønninger i øst gjorde Asia til hele verdens systue. Suksessen til norske industriarbeidere og fagbevegelse har vært å heve lønnsnivået ut av fattigdom og opp til velstand. Men konsekvensen har vært å tape sine egne arbeidsplasser i den internasjonale konkurransen.

Framtiden i våre hender har i flere år dokumentert og kritisert lave lønninger og dårlige arbeidsforhold i tekstilindustrien i Asia og Afrika. Men vi finner altså de samme lønns- og arbeidsforholdene også i norsk industri før i tida. I Arne Fabrikker var arbeidstida 15 timer i begynnelsen, redusert til 11 timer i 1872 og 8 timer i 1920. «Fabrikklokalene var kalde og trekkfulle med mye støy og støv, og maskinene ble drevet av farlige åpne reimer og akslinger,» beskrives Arne Fabrikker på wikipedia. Barn kunne bli ansatte og jobbe når de ble 14 år, samme alder som tekstilarbeidere vi har intervjuet i Tyrkia og Kambodsja i dette magasinet tidligere.

Selv om Arne Fabrikker gikk inn, strikkes det fortsatt ullgensere i Ytre Arna. Oleana er kjent for sine moderne og fargerike strikkeplagg. I likhet med Fair & Square er samtlige ansatte, fra syer til sjef, fra kreativ leder til ketler (som syr sammen delene i et plagg), presentert på nettsidene. 48 i alt.

– Vi prøver å være en motpol. Hele grunnen til at Oleana startet i 1992 var å bevise at man kan lage klær i Norge også, forteller styreleder Steffen Fuglerud i Oleana.

– Skal du lage ting i Norge, kan du ikke konkurrere på pris. Man må lage noe som er unikt, noe det ikke er lett å konkurrere på. Vi ville lage en rettferdig og god arbeidsplass, hvor de som produserer skal ha det bra.

 

Hos Oleana monteres alle plaggene av de ansatte.(Foto: Sigurd Jorde) 

 

Oleana er stolte over å produsere i Norge, men kjenner også på utfordringene. Det er vanskelig å konkurrere mot klesmerker som betaler en brøkdel i lønn. Det er også krevende å få kvalifisert arbeidskraft til nye og moderne strikkemaskiner. Men her ligger også mulighetene, Oleana har nettopp skaffet seg to nye 3D-strikkemaskiner som de ivrig prøver ut. Nå kan det strikkes hele stykker, man slipper avkapp, avfall og festing av delene.

– Vi er en familiebedrift, vi gjør dette fordi det er gøy. Vi liker å være med på hele prosessen, fra ide til design til produksjon. Følge hele veien. For oss er det ikke et alternativ å flytte ut.

Historisk ull i Indre Arna

Å produsere klærne i Norge er ikke hele løsningen på mer etikk og bærekraft i klesproduksjonen. Fair & Square forsøker å få til det samme, selv om de produserer i Kina. Men ansvar og egen produksjon er likevel stikkord, at selskapet har et reelt ansvar for arbeidsforholdene til de som lager klærne, og for effekten klærne har på miljøet.

Tilbake hos Janus, ønsker direktør Fonneland å dele to poenger. Det ene er at selskapet har klart å gjøre seg store, selv om de har holdt seg i Norge. I år forventer de å selge nærmere to millioner plagg i Norge og internasjonalt. Det andre poenget må vises fram. Vegg i vegg med fabrikken renner den eneste lakseelva i Bergen. Elva ga tidligere strøm til fabrikken og vann til farging av tøyet, men renner i dag fritt og rein og med svære laks.

– Vi har en rein og rettferdig produksjon her på Espeland, og det føler vi forbrukerne legger merke til, mener Fonneland.

 

En ferdig strikket montert ulljakke henger i lokalene til Oleana i Ytre Arna.(Foto: Sigurd Jorde)