Bryter menneskerettigheter i Spania
En uke var nok til å avsløre dårlige arbeidsforhold hos Bama og Coops spanske tomatprodusenter.
– «Porten er åpen», sa de.
Den marokkanske trebarnsfaren hadde nettopp spurt om å få minstelønn. Arbeidsgiveren var ikke imponert. Etter elleve år på samme arbeidsplass var det over. Youssef Alami måtte finne jobb et annet sted.
Alami er en av Sør-Spanias migrantarbeidere. Nesten 500.000 mennesker jobber i landbruket i det sørlige fylket Andaluía. Syv av ti arbeidere i sektoren kommer utenlandsfra. Halvparten av dem kommer fra Alamis hjemland Marokko.
Eksportlandbruket hadde kollapset uten arbeidere som Alami.
Bak Italia er Spania Norges nest viktigste utenlanske produsent av frukt og grønnsaker. Spansk eksport gjør det mulig å spise tomater i Norge året rundt. Nesten halvparten av den norske tomatimporten kommer fra Spania.
Tomathovedstaden i Sør-Spania er Almería. 400 kvadratkilometer med drivhus dekker den ørkenlignende provinsen.
Av alle grønnsaker fører tomaten med seg mest matsvinn, bruker mest vannressurser, mest sprøydemidler og er sammen med paprika den mest klimgassintensive grønnsaken. Tomaten er også den mest arbeidskrevende grønnsaken. Dyrking, vedlikehold og høsting må gjøres for hånd.
Vil ikke svare
Youssef Alami er ikke marokkanerens virkelig navn. Framtiden i våre hender kjenner hans identitet. Med hjelp av en fagforening gikk han til sak mot drivhusbonden. Vi har lest dommen som til slutt ga ham over 150 000 kroner i erstatning for tilbakeholdelse av lønn og usaklig oppsigelse.
Drivhusbonden leverte tomater til Coop og Bama.
Coop og Bama er pliktet til å forebygge og avdekke brudd på menneskerettigheter i sin leverandørkjede. Før avreise til Almería spurte Framtiden i våre hender om de hadde avdekket kritikkverdige forhold hos den bestemte leverandøren Alami jobbet for.
«Revisjonen gir ingen indikasjon på menneskerettighetsbrudd hos leverandøren», svarte Coop den gang. Bama oppga også null avvik.
Etter hjemkomst forteller vi dem om saken mellom Alami og de norske selskapenes leverandør.
«Vi har ikke vært klar over eller avdekket noen av disse forholdene (…). Men vi tar opplysningene dere kommer med svært alvorlig og undersøker nå de spesifikke forholdene», skriver Bama i et brev til Framtiden i våre hender.
Coop svarer ikke på våre spørsmål om denne saken i vårt informasjonskrav til dem.
«Null avvik»
Bama sier de utfører opptil hundre kontroller i året fordelt på sine internasjonale leverandører. Med seg har de en sjekkliste på åtti punkter. I sine årlige rapporteringer på området, sier både Bama og Coop at de prioriterer å kartlegge dårlige sosiale forhold hos sine produsenter i Spania.
«Alle leverandører bekrefter at arbeiderne har kontrakter», skriver Coop som svar til et av Framtiden i våre henders informasjonskrav. Coop vil ikke svare på hva den gjennomsnittlige månedslønnen for arbeidere hos sine leverandører er. Bama oppgir en timelønn på linje med minstelønnen i Spania.
Bama og Coop sier de har funnet null avvik fra sine standarder i årene fra 2020 til 2023.
Etter en uke i Spania fant Framtiden i våre hender flere alvorlige rettighetsbrudd hos leverandører knyttet til begge de norske selskapene.
Saken til marokkanske Yousef Alami er et av to tilfeller vi har dokumentert med dom fra rettsvesenet. Den andre saken gjelder et gruppesøksmål fra 39 arbeidere mot en Bama-leverandør, hvor dommen slår fast betaling under minstelønn og ingen ferielønn.
Arbeiderne i denne saken ble ulovlig sagt opp da de tok opp kravene med sin arbeidsgiver.
Arbeiderne og fagforeningene vi intervjuet fortalte at flere gårder
knyttet til Bama og Coops leverandører bruker forskjellige teknikker for
å underbetale arbeiderne sine.
Særlig underrapportering av antall timer de jobbet er en kjent teknikk. For eksempel kan en arbeider jobbe 50 timer på en uke, mens det er oppført 40 timer på timelisten og lønnslippen.
Den britiske organisasjonen Ethical Consumer avdekket også denne praksisen hos en økologisk leverandør Coop oppga at de hadde i mars 2023, stikk i strid med Coops påstand om ingen avvik dette året.
LOs søsterorganisasjon i Spania, fagforeningen CCOO, har gjort egne anslag på hvor omfattende underrapportering av timearbeid er i sektoren.
Ved å sammenligne antall arbeidstimer med antatt nødvendige arbeidstimer for produksjonen i Almería, anslår de at sektoren underslår 30 prosent av arbeidstimene som er utført.
En arbeider på et pakkeri som leverer varer til Bama og Coop sier at mange ble bedt om å jobbe gratistimer for å få utbetalt feriepenger.
“Produksjonen her er akkurat slik Nord-Europa ønsker. De fleste av dere vil betale de laveste prisene for den høyeste kvaliteten, og det er ikke mulig å gjøre uten at noen blir skadelidende.”
Som Nord-Europa ønsker
Yousef Alami møter vi i et fagforeningslokale i syvtiden en fredag kveld i november. Mørket har senket seg utenfor vinduet, skarpt lys skinner på ansiktene inne. I det lille forværelset sitter det arbeidere fra både Marokko og Mali, kvinner som menn.
Bokhyllene strekker seg til taket inne på fagforeningskontoret. Bak en arbeidspult er det en bokhylle fylt opp med dokumentkassetter.
José García Cuevas er leder for den mest aktivistiske fagforeningen for jordbruksarbeidere i området, SOC-SAT. Det er han som har åpent hus denne kvelden. En blond, avslappet fyr med mye på hjertet. García Cuevas er vokst opp i en småbondefamilie lengre inn i det andelusiske landet, med spansk som sitt andrespråk.
Toåringen til en av de malisisk kvinnene leker med toåringen til fagforeningslederen på kveldsskift.
– Produksjonen her er akkurat slik Nord-Europa ønsker, sier han. – De fleste av dere vil betale de laveste prisene for den høyeste kvaliteten, og det er ikke mulig å gjøre uten at noen blir skadelidende.
Der García Cuevas må avbrytes, er Yousef Alami en fåmælt mann. «Jeg ville ha et bedre liv», sier han på knapp spansk, da vi spør om han vil fortelle sin historie fra starten av. Alami dro først, så kom resten av familien.
Alle migranter som kommer til Spania uten forhåndsavtalt kontrakt må nemlig bo i Spania i to år før de får arbeidstillatelse. Ventetiden ble kortet ned fra tre til to år i fjor, men åpner fortsatt opp for storskala utnyttelse av papirløse arbeidere.
For hva gjør en migrant som venter på å arbeide? Han arbeider. Hvor bor en migrant som arbeider? Han bor der andre migranter bor.
En halvtimes kjøretur utenfor Almería sentrum ligger migrantbosettingen. Drivhusene ligger fortsatt tett i tett. Midt på en slette, i en svak helling opp mot fjellkjeden bak, ligger bosettingen. Byggene er laget av restematerialer fra området. Mye plast, litt trevirke og litt betong.
Her kommer Edinson Lemusa gående, en to meter høy type fra Colombia.
– Jeg kom hit for åtte dager siden, sier Lemusa. Den imøtekommende mannen er internt fordreven flyktning fra et av de mest krigsherjede områdene i Colombia. Med erfaring fra landbruket og språket i boks søker han lykken i Spania.
– De sier du kan jobbe uten papirer her, plukke tomater, sier Lemusa.
Hvor finner du jobb?
– Ned denne veien, i enden, der kan man spørre om jobb. Jeg var der i morges, men det var ingen jobb i dag, sier han. Lemusa forteller at mange spør etter arbeidere med papirer.
– Men det finnes de arbeidsgiverne som gir deg mulighet til de uten papir, sier han.
Søstrene hans har dratt til Mexico. Moren er også på vei dit. Det er ikke trygt å bo på hjemstedet hans og samtidig ha familie som jobber utenlands. Lemusa forteller om vennen sin som arbeider i Tyskland: En væpnet gruppe tok søsteren til gissel og krevde løsepenger.
– Det er det som skjer med Luíz Díaz nå, faren hans er tatt, sier Lemusa, og viser til den colombianske Liverpool-spilleren. Kidnappingen skjedde noen dager tidligere. Geriljagruppen ELN stod bak.
Side om side
Arbeidsgjengen Lemusa forteller om er talende for situasjonen i Almería. Papirløse og dokumenterte arbeidere jobber side om side.
Selv om vi kan dra til migrantbosettingen og finne papirløse
arbeidere på minuttet, mangler det ikke gode eksempler på arbeidsforhold
i Almería. «Her har vi bra forhold, og vi har dårlige forhold. Men er
det dårlig, skal vi fikse det», som Javier Acedo sa til oss i forrige
nummer av dette magasinet.
Acedo er mellomleder i adminstrasjonen hos en av Bamas største leverandører i området.
– Hvis du vil spille på lag med nøkkelspillerne i bransjen, må du være profesjonell, sier Acedo.
Han setter seg i bilen vår, og vi kjører til en av drivhusene som
produserer tomater for Bama. Acedo er en oppmerksom ung mann i jeans og
rutete skjorte med tillitsvekkende tale. Oppdager leverandøren avvik,
kutter de båndene til produsenten, forteller Acedo.
I drivhuset møter vi en enda en colombianer. Alfonso Luis Ruiz Franco dro over Atlanterhavet som ung mann, mens barn og partner ble igjen hjemme.
– Det var hardt i begynnelsen, men jeg tror jeg gjorde det riktige. Jeg hadde to små barn og ville ha en framtid for dem, forteller Ruiz Franco. I fem år var han borte fra familien. Jobbet på mindre gårder uten papirer.
– Kommer du fra et annet land og ikke arbeider, er du fortapt. Du tjener mindre penger uten papirer, men du er opptatt med noe, forteller han om sine år i den uformelle sektoren.
I dag er Ruiz Franco arbeidsleder hos Bama-leverandøren. Familien fulgte ham til slutt til Spania. I dag holder datteren på å avslutte en agronomutdannelse. Sønnen jobber på et kontor med logistikk.
Avhengig av papirløse
Etter å ha snakket med arbeidere som har erfaring både fra papirløst og kontraktfestet arbeid, virker det som den dårlige og den gode delen av industrien lever i et avhengighetsforhold. Uten den uformelle sektoren ville man ikke hatt arbeidere med papirer.
Selv med arbeidstillatelse, forteller våre informanter om dårlige og
helseskadelige arbeidsforhold blant leverandørene til Coop og Bama.
Flere drivhusarbeidere forteller at de har blitt skjelt ut av sjefene
sine som «udugelige» og «esler». Framtiden i våre hender har blitt
oversendt videomateriale som viser pauserom fulle av kjemikalier, og
sprøyting i drivhus mens arbeidere ikke er beskyttet.
En annen arbeider forteller om mangel på drikkevann på sin gård i drivhus som kan nå 40 grader om sommeren.
Mange av gårdene i Almería er små og familieeide. Arbeiderne vi har snakket med forteller om bønder som bruker vennskap eller tette familiære bånd til andre gårder for å jevnlig bytte på arbeidere, både de papirløse og de med arbeidstillatelse.
Hyppige utskiftinger gjør fagorganisering vanskeligere. Jobber du med midlertidig kontrakt får du ikke mulighet til å bygge opp ansiennitet og lønnsøkning hos en arbeidsgiver før du flytter til neste.
En viktig avklaring i erstatningssaken til Yousef Alami handlet nettopp om forsøk fra arbeidsgivere på å rullere på hvem som ansatte ham.
Vi snakket også med flere arbeidere hos en annen Bama-produsent, hvor de kun ble tilbudt kortvarige, midlertidige kontrakter, til tross for at flere av drivhusene hos den leverandøren hadde produksjon året rundt.
Til svar på våre spørsmål i informasjonskravet til Bama fra desember 2023, skriver Bama at de ikke har registrert bruk av korttidskontrakter. Når vi spør om de kjenner til de andre rettighetsbruddene vi har avdekket, er svaret det samme.
Arbeidsgiver fører færre timer enn arbeideren har jobbet: «Ikke avdekket uregelmessigheter tilknyttet dette».
Arbeidsgiver holder tilbake lønnsutbetalinger uten lovlig grunn: «Ikke avdekket uregelmessigheter knyttet til dette».
Arbeidere blir pålagt å jobbe et antall timer uten lønn som en forutsetning for feriepenger: «Ikke avdekket uregelmessigheter tilknyttet dette»
Ulovlige oppsigelser, verbal trakassering, flytting av arbeidere mellom gårder, manglende tilgang på rent vann og toalett: «Ikke avdekket uregelmessigheter knyttet til dette».
Bama utførte 14 inspeksjoner i perioden 2020 til 2023.
Coop svarer ikke konkret på hvert av tilfellene, slik Bama gjør. På generelt grunnlag svarer Coop at alle deres leverandører er sertifisert av en tredjepart. Framtiden i våre hender kjenner til ordningen, kalt «Global GAPs GRASP».
– Jeg tenker at «Global GAP» er noe obligatorisk. Det er ikke noe som viser hvordan du er. Det er som å snakke engelsk. Alle må snakke engelsk. Alle må ha Global GAP, sier Javier Acedo, og forteller at de selv drar ut på gårder for å undersøke forholdene.
Danske gravejournalister i Danwatch avslørte i 2022 brudd på menneskerettigheter hos produsenter med denne sertifiseringen som leverte jordbær til Coop. Til tross for dette fortsetter Coop å lene seg på ordningen.
Acedo forteller at norske importører mer opptatt av kvalitet enn noe annet. Han trekker fram den tyske dagligvarekjeden Lidl som et eksempel på en importør som stiller svært strenge krav til miljø og arbeidsforhold. Kravene fra Lidl har skjerpet deler av bransjen, mener han.
Han forteller at Bama skiller seg ut fra andre importører når det gjelder deres holdning til informasjonen de får.
– Andre selskaper er fornøyd med informasjonen de får og undersøkere ikke noe nærmere. Bama er opptatt av hvor pålitelig informasjonen er, sier Acedo.
Bli værende og rydd opp
Konklusjonen etter undersøkelsen til Framtiden i våre hender er at Coop og Bama må bli værende i Spania og rydde opp i bruddene vi har avdekket.
Coop har andre planer. De er helt ute av Almería, og er i ferd med å erstatte de spanske tomatleveransene med produksjon i Marokko. Bama har også trappet opp importen fra Marokko.
Bøndene og produsentene vi snakket med i Almería deler en unison bekymring for kappløpet mot bunnen som kommer fra Marokko.
«Jeg produserer så billig som jeg kan», sier Emilio Castillo, drivhusbonden vi ble kjent med i forrige utgave av magasinet.
«Vi stiller de samme kravene til produsentene i Marokko som i Spania, men kan forstå at Marokko sees på som en kommersiell trussel», skriver Pia Gulbrandsen, kommunikasjonsdirektør i Bama i en e-post til Framtiden i våre hender.
Spania er et mellomrisikoland for menneskerettighetsbrudd, i følge Verdensbanken. Marokko er et høyrisikoland. Tiden vil vise om det holder å stille de samme kravene til langt mer risikable leverandørkjeder.
Vivian Eide Jektvik, rådgiver for bærekraftige innkjøp i Coop, sier at overgangen til Marokko er basert på «fortløpende kommersielle vurderinger», som kvalitet, forutsigbarhet og pris.
«Det er til sjuende og sist forbrukernes betalingsvillighet som bestemmer hvilke produkter og produsenter som lykkes», skriver hun til Framtiden i våre hender