Frem og fram i femti år

Til Fremtiden i våre henders far Erik Dammann, Framtiden i våre henders nåværende leder Anja Bakken Riise, solidaritets- og miljøkjempere, alle som var der da det begynte, alle som har kommet til siden.

Til alle som ikke har skygget unna eller tiet, men stått på gjennom freds- og ufredsår, skjevfordelingenes skuldertrekk, nyliberalistiske skulderputer, magnum sjampanjer og forbrukslån, kull, kjøtt og tropisk tømmerkrangling, juleslag og oljefond, fluorkarboner, underbetalte tomatarbeidere, underbetalte og katastroferammede tekstilarbeidere, matsvinn og ikke minst solidaritetssvinn.

Kyr på bås, gris i fjøs, landbruk, jordbruk, skogbruk og sagbruk.

Monokultur, gjengroing.

Kulturbeite. Artsmangfold.

«Kalla den änglamarken, eller himlajorden om ni vill, jorden vi ärvde och lunden den gröna».

Alle dere som, gjennom flere generasjoners knefall for ellevilt forbruk, jevnt og tålmodig har trykket på riktige knapper i samfunnsapparatet, tråkket på de riktige tærne, lobbet endeløse beslutningskorridorer, satt fotformskoene i dørsprekk etter dørsprekk og aldri veket unna opprinnelsens kodeord: Fremtiden i våre hender.

Det er 51 år siden den britiske gruppa Slade fylte Ekeberghallen.

Det har andre artister gjort etter dem.

Det er 50 år siden Erik Dammann fylte Nadderudhallen.

Det har ingen tilsvarende gjort etter ham.

Erik Dammann fylte Nadderudhallen grovt forenklet på grunn av en bok. En bok!

Bøker kan flytte fjell.

I alle fall kan bøker flytte mennesker, utvide horisonter, og endre lovverk.

Femti år er en evighet, og et øyeblikk siden, tida stormer fram som ville hester, og framtiden er fortsatt i våre hender.

«VI SKAL BLI MENNESKER I STEDET FOR FORBRUKERE», skrev Erik Dammann.

– Vi skal ha det godt, men det vil ikke bare si å ha penger og ting, sa Einar Gerhardsen i 1976 og meldte seg inn.

Bærekraft, solidaritet, likestilling og integritet var og er de fire grunnstoffene i Utviklingsfondet som Fremtiden i våre hender og Olav Benestad tok initiativet til.

6. mars 1978 ble Utviklingsfondet formelt stiftet.

Jeg har så langt nevnt varianter av ordet solidaritet fire ganger.

Fem.

Framtiden i våre henders arbeidsmetoder har gitt konkrete resultater gjennom fem tiår.

Hva er metodene?

Hvordan holder en organisasjon som dette seg levende og aktuell i femti år?

Hvordan unngår den å fremstå datert? På vikende front? Sur? Svak? Enøyd?

Jeg vil tro det dreier seg om at Fremtiden i våre hender helt fra begynnelsen forsto det politiske spillet, mekanismene i beslutningsprosessene, hvordan dere skulle bruke demokratisk verktøy. Og runde hjørner.

Jeg har en oppfatning om at den tålmodige utålmodigheten med verden, slik vi kjenner den til enhver tid, sammen med en jevn tro på at mennesker er i stand til å reparere det mennesker har ødelagt, eller er i ferd med å legge i grus, er avgjørende.

Overbevisningen om at miljøet, naturen, verdens matfat, bare kan reddes dersom vi er solidariske med dem som er skjevfordelt, dem som har mindre, er grunnleggende.

Når Fremtiden i våre hender, gjennom Skolelauget, styrket undervisning i globale spørsmål og fordeling og fikk kontant tilslutning fra 400 lærere i 1979, fikk samtiden en påminning om at det går an å endre saker og ting med påtrykk, med påvirkning og med logikk.

Med føttene over streken til åttitallet, ti-året der oljenasjonen Norge for alvor begynte ryggsvømmingen på havdypets sorte gull og forbruksfesten lokket med billige lån, party midt i uka og en fremtid som var så lys at vi måtte bruke solbriller og nye biler skulle ha soltak og selv spjælinger skulle se digre og futuristiske ut i dobbeltspente jakker med en hodepute sydd inn i hver skuldersøm.

Inn i dette tiåret vippet Fremtiden i våre hender med en alternativ nobelpris gitt for «å utfordre vestlige verdier og livsstiler, og for å promotere en mer ansvarlig holdning til miljøet og den tredje verden», som det het i Right Livelihood Awards begrunnelse i 1982.

Og i Orwells skjebneår, 1984, samlet Fremtiden i våre hender sytten organisasjoner til oppstarten av forskningsprosjektet Alternativ Framtid.

Forskning på bærekraftig utvikling.

At ordet bærekraft brukes til alt mulig rart og i alle mulige sammenhenger om dagen, skal ikke Framtiden i våre hender ha ansvaret for, det betyr bare at begrepet «bærekraft» er noe som også kan gjøre nytte som fasadepuss for virksomheter som følger «tidens ånd», mer enn de forstår tidens gang.

At du er «fremoverlent i skoa» og har «mye høy i hatten», betyr ikke at du gjør verden til et mye bedre sted.

Det må mer til enn et slagordsmykket bærenett i jute, produsert av en absolutt på alle måter underbetalt tekstilarbeider uten fagforening, på den andre siden av jorda, som selv ikke har råd til å bære noe i bærenettet hun sitter og sitter og sitter og syr og syr.

Og så brant de, tekstilfabrikkene, og så raste den sammen, Rana Plaza, og tiden leger ikke alle sår. Framtiden i våre hender fortsatte trykket mot tekstilindustrien sammen med organisasjoner og fagforeninger over hele verden, og se hva som kan komme ut av slikt årelangt og trofast press:

Erstatning, helsehjelp, bedre vilkår, rett til fagorganisering, tryggere fabrikkbygninger og vrengte kleskjeder.

Vis oss produksjonslinjen din, og vi skal si deg hvem du er.

Vi skal si deg hva du er.

Og vi skal påminne om at du kan bedre, og at folk fortjener å få det bedre.

For at verden skal bli bedre.

Det er svimlende mange helt konkrete, livsendrende resultater av Framtiden i våre henders arbeid.

Etiske regler for oljefondet, til tross for daværende Sentralbanksjef Gjedrems innvending om at «det ville virke meningsløst å innføre etiske særregler for oljefondet». Og så ble det innført etiske særregler for oljefondet.

Femten år etter fjernet jammen Oljefondet fossilinvestering for mer enn 70 milliarder. Fondet som forvalter Norges formue tjent på fossil energi, avkutter investering i fossil energi. Dermed har fondet muligens en evne til å tygge tyggegummi og gå i trapper samtidig, som vi sier når vi vil berømme simultankapasitet.

Simultankapasiteten er nok også Framtiden i våre henders fremste fortrinn.

Miljø og solidaritet. Solidaritet og miljø.

Verning av myr, torvfri hagejord, utfasing av palmeolje, også i Smash, den søtsalte greia dyppet i sjokolade fra Nidar. Nobelstiftelsens aksje-exit fra atomvåpenindustrien.

De arme tomatarbeiderne i Spania hos underleverandørene til BAMA, arbeidsforholdene BAMA selv benektet kjennskap til, som Framtiden i våre hender avslørte på en uke bare ved å: være til stede, snakke med og se med egne øyne.

Matsvinnutvalget foreslår i disse dager en ny matsvinn-lov, vi kaster 450 000 tonn spiselig mat hvert år i dette landet. Det er på tide å gjøre en kuvending.

Nesten til slutt: Jeg lærte som barn, av nabo vegg i vegg, økofilosof Sigmund Kvaløy Setreng, å spise hele eplet, med stilk og skrott.

Det er godt, det er sunt og vi kaster ikke mat. Et opp Kari.

Jeg gjør det fortsatt.

Du slipper dessuten å lure på hvor du skal hive skrotten. For den er i skrotten.

Helt til slutt: Jeg har fremført varianter av ordet solidaritet 7 ganger (åtte), miljø 6 ganger (sju) og jeg har sagt FREMTIDEN eller FRAMTIDEN I VÅRE HENDER 17 ganger.

Atten! Det var helt på sin plass.

Respekt for fylte femti med rekordhøyt medlemstall i jubileumsåret, stå på de neste hundre.