I 50 år for en grønn og rettferdig framtid
I 50 år har Framtiden i våre hender arbeidet for et forbruk som planeten kan tåle og en mer rettferdig fordeling av jordas ressurser. Oppropet som var starten på folkeaksjonen er like aktuelt i dag, som det var det i 1974. Den gang stilte filosof Arne Næss seg bak kravene om en ny kurs, og senere også Statsminister og landsfaderen Einar Gerhardsen. Ville du stilt deg bak kravene i dag?
Opprop om deltakelse i bevegelsen Framtiden i våre hender
«Vi kan bidra til å snu dagens vanvittige utvikling, hvis vi går sammen om det: Hvis ingen forandring skjer, er mer enn halvparten av alle barn som lever i dag, dømt til å dø av sult og mangelsykdommer før de blir voksne. Fordi verdens flertall ikke engang har tilstrekkelig mat.
Våre største
problemer skyldes overflod og sløsing. Vårt økende overforbruk peker mot en katastrofe også for våre etterkommere.
Likevel har vi som mål å øke forbruket! Vi må snart forstå at i en verden hvor flertallet lider nød, finnes det viktigere ting å bruke produksjonsinnsatsen til enn luksus, mote- og prestisjevarer. All fornuft tilsier at vi må satse på andre verdier enn de materielle, hvis dagens og fremtidens problemer skal kunne løses. Derved kan vi ogsfl skape et sunnere samfunn hos oss:
- Et samfunn hvor bevarelse av natur og dyrkingsjord betyr mer enn økonomisk vekst.
- Et samfunn hvor stress, konkurranse og ting-begjær kan erstattes av naturlig livsopplevelse og omsorg for våre vanskeligstilte.
- Og hvor man har råd til å skape menneskelige forhold på arbeidsplasser og i skoler.
Vi har ikke lenger lov til å si at dette er et vakkert, men urealistisk mål. Uansett hvor vanskelig det måtte være, så er dette det eneste menneskelige mål vi kan arbeide mot. Og vi kan ikke vente på andre. Hvis et land viser en ny kurs, kan flere følge etter.
I de fleste politiske partier finnes grupper som går inn for å få et slikt program vedtatt i sitt parti. Men politisk handling må ha støtte i befolkningen: En riktigere utvikling vil aldri bli annet enn ord og ønsker før flertallet av oss blir i stand til å godta et lavere forbruk. Så lenge vi lar oss påvirke til å følge med, støtter vi de krefter som motarbeider forandring.
Vi er mange her i landet som gjerne ville gå inn for slik personlig forandring - hvis vi trodde det nyttet. Det vil nytte hvis vi går sammen om det. Men vi er for spredt i forskjellige partier og organisasjoner. Vi savner støtte i et større fellesskap. Vi må samles på tvers av partilinjer som ennå ikke gir uttrykk for disse nye mål.»