Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Veien til Mandalay

På platået over Mandalay står en ung munk og drømmer. I en mørk restaurant lenger nede i byen sitter en eks-bokser og gråter. Ved bredden av den store Irrawaddy-floden står en liten jente og speider etter turister. I Burma lever femti millioner mennesker under et av verdens mest brutale og voldelige regimer.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

På platået over Mandalay står en ung munk og drømmer. I en mørk restaurant lenger nede i byen sitter en eks-bokser og gråter. Ved bredden av den store Irrawaddy-floden står en liten jente og speider etter turister. I Burma lever femti millioner mennesker under et av verdens mest brutale og voldelige regimer.

Dagen har ennå ikke begynt å gry idet vi setter landingshjulene i flystripa på Yangon International Airport. Voldsherjede og utpinte nasjoner som Iran, Tyrkia, Afghanistan, Pakistan og Bangladesh har alle blitt overfløyet i trygg avstand i løpet av den drøyt femten timer lange turen fra Wien. Ingen av dem kan måle seg med Burma, skal vi tro landets demokratisk valgte leder, Daw Aung San Suu Kyi. Fredsprisvinneren har vært inn og ut av arrest og husarrest i over et tiår. Hun holdes fremdeles langt unna maktens korridorer, selv om hun har voldsom støtte i befolkningen.

Immigrasjonen

Vi er en smule urolige idet vi trer inn i den brune flyplasshallen. Innreisetillatelsene våre skal ligge klare på flyplassen, har vi fått vite, men vi føler oss ikke overbevist. Dessuten har vi glemt å ta med ekstra passbilder.

Uroen viser seg å være ubegrunnet. For inne på flyplassen står bare to søte damer og smiler med «Stenerud » på en plakat de holder over hodet. På ti minutter er immigrasjonen i orden. Deretter geleider de oss usjekket gjennom tollen, før vi blir ført rakt forbi den obligatoriske vekslingen av 200 dollar til regimets turistvaluta Foreign Exchange Certificate (FEC).

Aung San Suu Kyi oppfordrer til turistboikott av Burma, men juntaen vil gjerne ha besøkende – bare helst ikke frittgående og potensielt pengelense ryggsekkturister. Og absolutt ikke journalister. Amerikanske utenriksmyndigheter advarer på det sterkeste sine statsborgere mot å drive noen form for journalistisk virksomhet i Burma. Også norske redaktører vegrer seg mot å sende sine journalister til militærdiktaturet av frykt for deres sikkerhet. På turen inn til hotellet i sentrum av Yangon begynner solen å våkne.

Hotellet

Den digre vindusrike bygningen prismer solstrålene. Pikkoloene haster omkring oss og vet ikke hva godt de kan gjøre. Ryktene sier at Traders Hotell er et «rent regimehotell, bygd på narkopenger». Men siste sikre kilde på koblingen mellom narkoselskapet AsiaWorld og Traders Hotel er fra 1997. Våre egne undersøkelser tyder på at det Shangri-La-eide hotellet nå er uten «link» til narkotikaindustrien.

Etter å ha sovet vekk det verste av jetlagen, besøker vi den nyoppussede, gullforgylte og uendelig vakreShwedagon pagoda. Den voldsomme buddah-fallosen ruver i parklandskapet, 98 meter høy, forgylt med tonn på tonn av bladgull. Derfra går turen til dyrehagens villsvin og elefanter, før vi til sist inntar et lass med baconsalat på et italiensk sted ved markedet. Neste dag tråler vi ned på hotellets «Business Center » for å meddele vår henrykkelse over Burma og Yangon til familie og kolleger.

Forbudet

– Vi skulle gjerne vært på nettet! proklamerer vi. Svaret fra damen bak skranken lager pinneved av våre nye forestillinger om Burma.
– Dessverre, det går ikke, regjeringen vår tillater ikke bruk av internett.

Yango Zoo, som vi besøkte dagen i forveien, hadde elefanter i tjukke lenker og tigere i trange bur. Dette er vår aller første påminnelse om at heller ikke vi er frie i Det gylne landet.
Lett fortumlede stabber vi oss opp på rommet for å forsøke telefonen. Den viser seg å funke – til alt, bortsett fra å ringe til Norge. Fotografen har lyst til å koble seg på telefonlinja og ringe opp en nettserver i Sverige. Jeg gjør oppmerksom på plakaten som er satt opp ved telefonen: «Phone sockets in the guestrooms are not operative for use of Internet or E-mail. Please contact the Business Center for assistance.» Han forsøker likevel, og lykkes mirakuløst. Vi laster og sender i en fart for at ikke at hotellet eller myndighetene skal registrere at vi er på modem. Likevel koster det oss nærmere 300 kroner. Telefonsamtaler ut av landet koster nemlig nesten førti kroner i minuttet, det er fire dagslønner for en burmeser som er så heldig å ha en allright betalt jobb. Overprising på kommunikasjonsmidler er et viktig virkemiddel for å hindre den frie flyt av informasjon og ytringer. Et mobiltelefonabonnement koster absurde 35.000 kroner. E-post er mulig, men bare hvis man tegner et rådyrt abonnement på et av militærregimets egne, tungt overvåkede domener.

Problemet er at vi synes å se referanser til nettet overalt; webadresser på t-skjorter, på boards, under firmalogoer: Er det virkelig ingen nettcaféer eller andre offentlige steder i Burma hvor i det minste betalingsdyktige forretningsfolk og turister kan få tilgang til nettet? En britisk shippingagent i femti-årene som vi møter nede i hotellbaren vet råd: Det pågår for tiden en IT-messe i uptown Yangon. Militære vakter står og kroppsvisiterer utlendinger og egen middelog overklasse. Vi er ved inngangen til messen. Også jeg må til pers. Fotografen knipser i vei, uvitende om at det er forbundet med fare for fengselsstraff å fotografere uniformerte militære i Burma. Under en diger glassoverbygning er det «Cyber Café». Vi forsøker å taste oss inn på hotmail.com, men får bare opp et banner som forteller oss at det er en forbudt side. Det samme skjer når vi forsøker Yahoo og andre som tilbyr e-mailkonti.

Veien til Mandalay

Yangon er som Oslo, eller verre. Folk flest åpner seg ikke for fremmede her. Vi har forsøkt på markedet, på spisesteder og i drosjer, til og med på nattklubb. Ingen vil prate om annet enn været, vekslingskurser, damer og pagodaer. Dessuten får vi bare se fasaden her; fine hoteller, IT-messe, grønn ungdom med blankpussede geværer… Vi må dra til et sted hvor folk er folk, hvor de snakker, vi må nordover. Til «Trondhjem», rett og slett.

Heldigvis er Burma-kartet krystallklart på dette punktet; vi må til Mandalay. Navnet synger i munnen. Mandalay. Det er dette berømte diktet til Rudyard Kipling. Vi har fått vite at vi må varsle myndighetene hvis vi vil forlate Yangon. Ingen bilutleiere gir deg kjøretøyer med ledig førersete. Og all offentlig kommunikasjon er nøye kontrollert. Vi kan kjøpe sykler, men Yangon-Mandalay er enda seigere enn «den store styrkeprøven » hjemme, hele 620 melkesure kilometer. Flyene her er kjent for å dette ned i eninga, så vi velger oss toget. Vi tråler over til billettsentralen, som ligger lettvint til, bare skrått vis-a-vis hotellet. Her er det fullstendig uoversiktlig.

En offiser kommer etter hvert bort til de to rådville utlendingene og forklarer oss gangen i det hele. Siden vi er turister må vi kjøpe, nettopp, turist-billetter. Det vil si at vi betaler drøyt ti ganger så mye som burmeserne, og vi er tvunget til å sitte på første klasse. Vi får noen prisoverslag. Offiseren peker på en liten dør et stykke inn i hallen. Billettkontoret for utlendinger er et lite mørkt rom med bare én lyskilde, en bordlampe med en alt-formange- watts pære. De lurvete offiserene på den andre siden av det slitte grønnbeisede teakbordet måler oss opp og ned mens de flirer uforutsigbart. De tar seg urovekkende god tid til å sjekke passene våre. Jeg føler meg etter hvert som en amerikansk actionhelt på frigjøringsoppdrag i en latin-amerikansk bananrepublikk, bare litt mer engstelig. Til slutt må vi skrive under på et eller annet gulnet og gjennomsiktig dokument. Jeg hadde skrevet under på hva som helst. Offiserene får tilbake papirene, og vips; alt er greit. Trygge smil og vennlig latter. Så får vi våre reisebevis: Sovekupé på kremklasse til 48 dollar.

Narkotika-ondet

Det er et lite stykke å gå fra billettkontoret til selve togstasjonen. Over en bro, forbi en haug med reklameboards: Cindy Crawford reklamerer for en eller annen klokke. En japansk utseende rockeartist proklamerer at livet kan være «Amazing without drugs». Det siste er nok et spill for galleriet; den engelsktalende turisten. Det er ikke noe voldsomt dop-problem i Burma, i alle fall ikke sammenlignet med nabolandet Thailand. Men militærdiktaturet er sammen med Afghanistan nærmest enerådende på produksjon av heroin i verden, noe regimet har fått mye pepper for. Nå har de satt i gang en storstilt kampanje for å vise at de tar problemet på alvor. Det har hjulpet litt på herointrafikken, men samtidig vinner Burma stadig nye markedsandeler på amfetamintabletter.

Nede på togstasjonen kryr det av mennesker, luften syder sursøtt av reisefebrile kropper. Det er 33 grader i skyggen, og inne er oksygennivået i lufta så lavt at folk bare går rundt og gisper som strandede karper. Her er søplete og svett, stressende og uhyggelig. Rett på utsiden skriker et digert skilt på hjerteskjærende dårlig engelsk imot de reisende: «Drug trafficking is a serious offence which can get death penalty». Det er noe ekstra uhyggelig ved å bli påminnet om overmaktens dødelige brutalitet i et så trøstesløst miljø som en sentralbanestasjon i en u-landshovedstad. Vi søker like godt tilflukt på toget med det samme, nesten en halv time før tiden.

Togskinne-folket

To burmesere deler sovekupé med oss. De er forretningsmenn eller militære, vi vet ikke helt, bare registrerer at den ene ustanselig snakker i mobiltelefonen. De sier ikke stort til oss, men virker hyggelige og gir oss noen strimler tørket geitekjøtt å knaske på. Tørsten brenner, så vi bestiller to øl av merket Myanmar, militærregimets navn på Burma. Lindringen er total, vi er mennesker igjen.

Toget ruller sakte på ujevne spor, krenger fra side til side, selv om retningen er strak. Vagger forbi en hel befolkning av jernbaneboere. Hele hjem og familier ser ut til å spise og sove her ute på skinnene. Unger leker, løper etter toget. Noen selger postkort og frukt. Pubertetsgutter klistrer seg fast som små edderkoppmenn på siden av toget og tigger om penger. Kilometer på kilometer, tusener av lutfattige mennesker. Så settes farten opp. Det hopper og rister og krenger, så vi skulle ønske det var reimer vi hadde fått utdelt, ikke laken og puter. Det buldrer så vi må gi opp å prate, kan bare brøle støtvise enstavelser. Vi prøver å sove, men det er nytteløst, forsøker å lese, men bokstavene danser så fort at boksidene bare blir gråsvarte tåkeskyer for øynene.

Guiden

Femten døgnlange timer senere er vi fremme i Mandalay. De to kupékameratene våre strever uoppfordret med å finne innkvartering til oss ved hjelp av mobiltelefonen sin. De får det visst ikke til. Gjennom blodskutte øyne skimter vi en mann i femtiårene med falmende krøller og lange lemmer. Han står og smiler rett utenfor togvinduet.
– Do you need a hotel? spør han på hurtig skoleengelsk.

Selv om han umiddelbart oppleves litt for pågående for våre hjernerystede hoder og utslitte, mørbanka kropper, har vi ingen motforestillinger. Kjentmannen tar oss ut bakveien,bortover skinnene og gjennom et hull i gjerdet. Han vil ikke at vi skal måtte betale ti dollar i innreisegebyr. Han er en bra guide, det kan vi se med en gang. Men Sai, som han heter, viser seg å være mer enn det: En burmeser som tør å snakke. Hotellet han promoverer er i virkeligheten et ordinært gjestehus. Men det er meget rent og pent og svært billig. Etter frokost, tar Sai oss med på sightseeing. Fremkomstmiddel er svigersønnens Mazda-drosje. Den er temmelig nøyaktig på størrelse med en Mini-Morris. Vi blir henvist til det usannsynlig lille, overbygde lasteplanet, og biter høflig i oss innvendingen om at bena våre er altfor lange.

Motstrømsseilasen

Turen går til Irrawaddy-floden, hvor vi skal leie en båt og seile motstrøms til 1600-tallsbyen Mingun.
– Er det mange turister her? spør jeg når vi endelig har greid å skvise oss av lasteplanet nede ved mudderstranda.
– Nei, det blir færre og færre år for år, svarer Sai.
– Hvorfor det, tror du?
– De liker vel ikke all kontrollen, svarer han og ser vaktsomt omkring seg. Jeg sier ikke mer. Men når vi etter en stund er vel om bord i tresjarken og et stykke ute på floden, prøver jeg meg igjen:
– Du vet, Burma er veldig godt kjent i Norge, på grunn av fredsprisen til…
– Ja, jeg vet, avbryter han.
– Vår leder...
Fra nå av vil ikke Sai stoppe, han skjønner at vi er oppriktig interessert og føler seg trygg her ute på vannet. 53-åringen forteller nostalgisk om tiden etter annen verdenskrig, da Burmas uavhengighet var nyvunnet og fremtiden løfterik. Aung San Suu Kyis far, general Aung San kastet ut de engelske koloniherrene i 1948, men ble drept før han fikk anledning til å styre landet. En sivil regjering satt fra da av ved makten i et urolig, men fritt Burma. Men friheten varte bare frem til 1962. Da overtok militæret landet med makt og forvandlet det skjøre demokratiet til et undertrykkende generalvelde. Og det skulle bli verre: I 1988 brøt det ut voldsomme studentdemonstrasjoner mot regimet. Og juntaen slo brutalt tilbake.

– Det var forferdelig, minnes Sai og ser bort. Antagelig måtte flere tusen unge demonstranter bøte med livet under de hjerteløse augustdagene for femten år siden. Blodet fløt. Det var massearrestasjoner. Mange sitter ennå bak mur og jern, andre er sporløst borte. Da juntaen likevel tillot frie valg i mai 1990, vant Aung San Suu Kyis parti NLD (National League for Democracy) suverent. Men militærregimet nektet å godta valget og plasserte heller Suu Kyi i husarrest. I 1991 mottok hun fredspris for sin fredelige frihetskamp, men fikk aldri anledning til å hente troféet.
– Er hun veldig populær her? spør jeg naivt. Sai ser først litt uforstående på meg. Så lener han det store grånende hodet sitt fremover:
– Vi elsker henne, hvisker han.

Kunstig frihet

Dagens Burma tilhører general Than Shwe og heter Myanmar, et stenhardt regime med stadige arrestasjoner og tortur av opposisjonelle, forsvinninger, voldtekter og rekruttering av barnesoldater. Den siste tiden har inntrykket likevel vært at en viss oppmykning er i emning. Et halvt tusen politiske fanger har blitt satt fri siden 2001 og i mai i fjor ble Aung San Suu Kyi løslatt fra husarresten hun har sittet i til og fra i over et tiår. I mai i år ble Suu Kyi imidlertid arrestert på ny, og ifølge Amnesty International sitter fremdeles mer enn 1.200 politiske fanger og råtner i burmesiske fengsler, deriblant minst 150 studenter. Man hører stadig vekk om nye arrestasjoner, selv om militærjuntaen prøver å tie dem ihjel.

– Juntaen prøver å skape en kunstig frihet, forklarer Sai, og sukker tungt. Så blir han stille et øyeblikk. Før han trekker pusten, samler seg – og smiler: – Norge er god venn av Burma, begynner han.
– Hvordan da? spør jeg.
– Radioen, svarer han. – Vi hører på radiosendingene fra Norge om morgenen og hver kveld klokka ni. Nå går det opp for oss. Radiostasjonen «Democratic Voice of Burma», som holder til i Oslo, den er grunnen til at alle vet alt om Norge. Det er derfor alle smiler når vi sier hvor vi kommer fra: «Norge, ja. Lite land nord i Europa, fint land, Oslo, jeg har lyst å dra til Norge!» Radiosendingene er nok også en av forklaringene på at det er nå er umulig å komme igjennom på telefon til Norge. Vårt lille land har gjort seg til en internasjonal hovedfiende av regimet i Yangon, med Nobels Fredspris til Aung San Suu Kyi, Bondeviks boikottoppfordring og Marit Arnstads lederrolle i organisasjonen Political Leaders Promoting Democracy in Burma (PD Burma), for å nevne noe.
– Er det lovlig på høre på radioen? spør jeg.
– Jeg vet ikke, men vi skrur lyden ned og lytter med øret tett inntil, forklarer Sai.

Mingun

«Alle» turister som kommer til Mandalay må innom den lille byen Mingun. Her finnes nemlig verdens største bronsebjelle med en vekt på over nitti tonn. Den er fraktet hit fra nord i landet på flåte og hengt opp under flommen i regntiden. En hellig grunnmur står også her. Den var ment å bære verdens høyeste pagoda som skulle strekke seg 150 meter mot himmelen. Planene ble lagt i grus en gang på 1600-tallet da et voldsomt jordskjelv rammet midtre Burma. En liten jente møter oss idet vi går i land. Ansiktet hennes er malt med en egen type kvae som beskytter mot solen. Sirlige, vakre mønstre på hvert kinn.

– What’s your name? You’re very handsome, sier hun smigrende på feilfritt engelsk. Jenta heter Pabanui, og er femten år. Hun vil ikke selge oss noe, vil ikke noe annet heller, bare følge oss rundt i Mingun og prate litt innimellom. Det har hun gjort så mange ganger før, at hun snakker minst like godt engelsk som en norsk femtenåring, enda hun ikke har lært en eneste stavelse på skolen.
– Du er veldig flink i engelsk, sier jeg. Hun rødmer – som om jeg skulle ha sagt noe pent om kjolen hennes. Det begynner å bli lovlig hett, så vi vil sette oss ned ved en brakkekiosk inne blant alle Minguns severdigheter og ta en brus. Vi spør hva Pabanui vil ha, men hun svarer at hun ikke er tørst. Jeg kjøper henne likevel en lokal cola-variant. Hun takker høflig. Vi vil be henne sette seg ned med oss, men hun har allerede slått seg ned ved nabobordet med hodet begravet i en engelskspråklig paperback, så vi lar henne være. Neste gang jeg titter bort er colaflasken tom. Mingun er det den skal være; pen og spesiell, kulturell og historisk, hellig og burmesisk, men ikke så veldig spennende. Bortsett fra Pabanui. Hun vinker og smiler fra stranda idet vi seiler avsted. Sai kjenner henne godt fra før, forteller at hun er ferdig med folkeskolen og at det nok ikke blir mer utdannelse på henne. Til det er foreldrene for fattige. Hun leser bøker og snakker med turister i stedet, vil ikke slutte å lære.

Håper på Bush

Når vi endelig er tilbake på mudderstranda i Mandalay, vil Sai ta oss med opp på det hellige byplatået for å vise oss utsikten. Selv om det ennå er høylys dag, mener Sai det bare er en drøy havtime til solen er tapt bak horisonten. Man får ingen forvarsel i Burma, ingen skumring, ingen stille, blå time. Bekmørket kommer på minutter, plutselig ser du ikke hånden for deg. Vi har dårlig tid. Hastig presser vi oss opp i drosjen til svigersønnen, som raser som i et rally opp mot foten av Mandalay Hill. Fremme kaver vi oss i en fart av miniatyrlasteplanet og løper det vi er karer for opp de 1729 trinnene til platået. Vi rekker det. Byen under oss bader i lav sol og ser aldeles fantastisk ut. En ung munk står også og titter ut over byen. Han smiler interessert mot oss.
– Hvor er dere fra? spør han.
– Norge, svarer jeg, og venter på regla.
– Åh, Norge, fint land, Oslo, Solskjær, sier han.
– Åja, du følger med ManU, sier jeg.
– Ja, jeg er jo munk, det er ikke så mye annet å gjøre.
– Nei, ingen kvinner, følger jeg opp.
– Ingen kvinner, ingen alkohol, ingen middag, svarer han, – men mye ro og tid til å lære. Og så hører jeg på radiosendingene fra Oslo.
Jeg griper tråden: – Blir det noe demokrati noen gang, tror du? – Kanskje om ti år, svarer han: Munken drømmer om en ny, ung generasjon full av mot og vilje.
– Ungdommer som kan sette i gang massedemonstrasjoner og ikke gi seg når militærregimet slår tilbake. Demonstrasjoner som kan skape så mye uro at hele landet blir satt på hodet, fabler han.
– Da kan USA komme og hjelpe oss. Etterpå kan FN sikre freden og demokratiet. Sai sitter ved siden av og nikker, mens han skotter usikkert omkring seg. Også han håper på USA.

Restauranteieren

Mørket lander over Mandalay idet vi er på vei ned trappene fra platået. Bare noen spredte stearinlys berger oss fra å snuble. Nede ved bilen kjenner vi at sulten gnager i tarmene – vi har ikke spist siden frokost – så Sai og svigersønnen kjører oss til et spisested med typisk burmesisk mat, slik vi har bedt om. Restauranten er et hull i en vegg, med skitne gulv og vaklevorne bord og stoler. Vi bestiller henholdsvis gris og kylling, og maten kommer på fem minutter. Knappe to munnfuller med kjøtt på hver, men til gjengjeld et mylder av ulike salater, dressinger og grønnsaker. Vi blir aldeles overlesset. Servitørene må etter hvert skyve til et ekstra bord for å få plass til alle bollene og tefatene med vegetabilske kulinariteter. Restauranteieren Tin og en gjest i førtiårene kommer etter hvert og setter seg ved bordet vårt. Gjesten snøvler og ler på burmesisk. Restauranteieren oversetter høflig til engelsk. – Han syns du ligner på David Beckham, sier han. Hyggelig! Gjesten snøvler og flirer litt mer, mens han peker på oss begge.

– Dere to har nøyaktig det samme ansiktet, oversetter Tin. Jo da, vi likner begge på Becks, tenker jeg bråskuffet, og alle kinesere ser like ut. Tin bestiller et glass øl fra en av servitørene sine. Han skal akkurat til å ta jomfrunippet idet hans tre år gamle sønn kommer farende som en rakett gjennom rommet. Han bråbremser ved bordet vårt så det piper i fotsålene. Treåringen kjefter faren huden full og tar tak i ølglasset for å vriste det fra ham med makt. Men faren gir seg uten håndgemeng, og guttungen bærer rolig ølglasset over på et annet bord, før han setter seg sammen med moren og lillesøsteren igjen, innerst ved kjøkkenet. Tins øyne blir triste. Så smiler han.
– Dere er veldig heldige, sier han.
– Dere kan reise hvor dere vil, si hva dere vil, gjøre hva dere vil. En tåre pipler frem i øyekroken. Tin svetter i pannen og på nesen. – Det er bare trist her, forklarer han, – ingen frihet. Derfor hender det jeg drikker for å finne litt glede. Sønnen min liker ikke at jeg er full. Han tørker øynene og bestiller te.

Solskjær-drømmen

Etter en stund går den sørpefulle gjesten hjem, og litt etter blir Tins lille sønn og enda mindre datter puttet i seng. Restauranteieren kan endelig gå og hente ølglasset sitt fra det andre bordet. Nå kommer også Sais svigersønn, drosjesjåføren, innom. Det er kinesisk nyttår, og de fleste caféer og barer er stengte, kinesisk- eide som de er. Til slutt finner vi likevel et indisk sted, med et ledig bord oppe på hemsen. Også her kommer innehaveren og setter seg sammen med oss. Også her blir det snakk om ufriheten. Også her håpes det på USA, og snakkes om radiosendingene fra Norge. Solskjær blir også nevnt. Inderen mener Norge må være det beste landet i verden. Han skulle ønske det var der han bodde. Tin er enig. Sekundært skulle de ønske flere som oss kom på besøk til Burma.
– Det er som om vi er helt alene her, sier Tin. Tin og Sais svigersønn insisterer på å følge oss til gjestehuset. De vil ikke at det skal skje oss noe på deres vakt.
– Jeg har vært distriktsmester i boksing, beroliger Tin. Vi er uansett ikke redde. Burmeserne er like fredelige som skoltesamer. Det er kanskje deres ulykke.

Sais fotoalbum

Vi har litt tid før toget tilbake til Yangon skal sette av gårde, så Sai inviterer oss med til huset sitt nede i byen. Inne i den sparsommelig innredede stuen serverer konen hans te. Alle barna har flyttet ut så nær som attpåklatten, en jente i småskolealder. Sai har vært turistguide i Mandalay siden 1968, og blitt kjent med mennesker fra hele verden. Han viser oss bilder fra gamle dager: En nederlandsk dame som besøkte ham sju år på rad, før hun plutselig sluttet å komme etter urolighetene i 1988. En canadier som også var her ofte. Og en amerikansk familie. En dansk jente. Sai poserer med dem alle. Krøllene hans var ennå svarte og duvende, smilet hvitt og smittende. Bildene er grønne og sprukne av alderdom. En hel time sitter vi og blar gjennom historien, før vi endelig kommer til bunnen av bunken. Da henter Sai fotoapparatet frem fra en gammel kiste, og blåser støvet av det. Vi smiler beæret inn i linsen.

Gjensyn

Nede på togstasjonen har vi knapt med tid. Vi finner ikke vogna vi skal sitte i og det er bare et par minutter til avgang Yangon. Vi har fått hjelp av en type som ikke virker å vite bak og frem på et passasjertog, og fortvilelsen er akkurat iferd med å feste grepet, idet vi får øye på et kjent ansikt.
– Hei, Tin! utbryter vi opprømt.
– Hva gjør du her?
– Jeg kom for å by dere farvel, svarer restauranteieren høytidelig. Så tar han billettene våre forsiktig ut av hendene på den dårlige hjelperen: – Der er vogna deres, peker han. Vi var rett ved hele tiden.
– Kom du virkelig bare for å ta farvel med oss? spør vi opp igjen.
– Jeg håper dere kommer tilbake! svarer han bare. Vi kan se det i øynene hans; han skulle så gjerne vært med oss. Men langveisfarende som besøker den lille restauranten hans, er det nærmeste den omsorgsfulle eks-bokseren noen gang kommer å reise selv. Så forlater Tin oss. Vi står og ser mens den lute nakken sakte forsvinner i menneskemylderet på perrongen – og tenker for hjertefredens skyld: Kanskje neste gang!

On the road to Mandalay,
Where the flyin'-fishes play,
An' the dawn comes up like thunder
outer China 'crost the Bay!

For the wind is in the palm-trees, and the
temple-bells they say;
Come you back to Mandalay.

[Militærjuntaen i Burma driver utstrakt etterretning, og alle som uttaler seg ufordelaktig om regimet risikerer å bli tatt inn til avhør og fengslet. Derfor har vi valgt å la være å trykke bilder av ansiktene bak de kritiske røstene. Av samme grunn er ingen av burmeserne som opptrer i denne artikkelen omtalt med sine virkelige navn.]

 

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -