På egne ben

De to guttene sitter bak på den skranglete tempoen, en merkelig blanding av moped og buss. Sola er på sitt heteste. Tut-tut. Sjåførene nøler ikke med å bruke hornet. Men allerede før tempoen har stanset, har de to guttene hoppet av. Nå kommer de løpende i full fart. Anir og Jogova Kapardi er brødre, bare ni og ti år gamle. Etter at faren skadet benet i en flom, ble de sendt til byen for å tigge av en offiser i landsbyen. Moren er død. Små skitne fingre holdes fram som en skål.

– En rupi, madam, en rupi! Snørra renner under store barneøyne.
Anir og Jogova er bare to av mange. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) antar at 250 millioner barn mellom fem og fjorten år er involvert i barnearbeid.

– Det er ikke nødvendigvis noe galt i at barn har plikter eller utfører arbeidsoppgaver. Det vi kaller ”barnearbeid” er noe helt annet. Som regel kan man ikke se på det som sosialisering, men mer som en type utnytting av barna, sier Gauri Pradhan, leder av organisasjonen Barnearbeid i Nepal (CWIN).

 

Faren slo

Krishna Shrestha jobber som assistent og plukker søppel som han selger. Shrestha har bodd på gata i Kathmandu i tre år. Bakgrunnen hans er typisk for de som lever på gata.

– Faren min drakk og slo meg. Til slutt bandt han meg fast med ledninger og slo. Da jeg slapp løs etter det slo jeg han midt i ansiktet så hardt jeg bare kunne, og så stakk jeg av.

Krishna slår med knyttneven ut i luften for å vise hvor hardt han slo faren midt i  ansiktet. Han smiler fornøyd. Kompisene nikker alvorlig og taust. De har ikke villet fortelle sine historier. Krishna er den eneste som vil fortelle om hvorfor han havnet her.

– Så tok jeg grønnsaksbussen inn til Kathmandu. Jeg kom fram klokka fire om ettermiddagen og sov ute om natta. Krishna har ikke vært tilbake i landsbyen siden han rømte.

– Jeg savner landsbyen. Jeg ble født i der. Men nå liker jeg Kathmandu.

Sammen i tykt og tynt

I et lite murhus i det støvfylte sentrum av Kathmandu er 20-30 gatebarn samlet for å lære fotografering. Barna er hentet inn fra gata for anledningen, med skitne t-skjorter, gummisandaler som såvidt holder sammen og møkkete hår som står rett til værs. To av jentene er gravide. Mens guttene lager ablegøyer og ler, sitter jentene tekkelig og ser ned.

Santosh har møtt opp sammen med sine to beste kompiser, Rabindra og Maira på tretten og sytten. Santosh er den eldstemann. Han er 22 år og kraftig hjulebeint med vilt, krøllete, ukjemmet hår. På seg har han en møkkete oransje t-skjorte med et stort bilde av Britney Spears.

– Jeg sa han var for gammel for å være med i dag, men da ble han så rar i ansiktet, så jeg skyndte meg å si at det var greit, sier Rewat Raj Tumilshina, eks-gategutten som sammen med tre kamerater driver gatebarnsenteret ”Vår verden”. Rewat havnet på gata etter en episode hvor han ble slått av moren. Foreldrene kranglet mye og ble skilt da han var fem år, noe som er veldig uvanlig i Nepal. Etter mange år kom han med på et rehabiliteringsprogram og fikk støtte til å starte gatebarnsenteret ”Vår verden” hvor han selv skulle være rollemodell og hjelpe barn som levde på gata.

– Det er mange som prøver å rehabilitere gatebarna, men de fleste av dem bryr seg bare om de minste, forklarer han.

På søppelhaugen

Santosh og Maira bestemmer seg ganske raskt for å dra til Bolka, et lagringssted for ris, korn, frukt og grønnsaker som kommer med lastebiler fra landsbyene. På Bolka er det også søppel. Søppel, søppel og atter søppel. Haugevis med søppel så langt øyet kan se.

– Se hvor du går, råder Rewat. Rundt joggeskoen min knuger en halvknust flaske. Innimellom søpla ligger det bøffelruker. Det gjelder å ha øynene med seg. Jeg ser bekymret på guttenes tynne plastsandaler idet de løper fra oss.

– Der, roper guttene begeistret. Der!

Små barnehender

En liten jente går rundt i det skitne elvevannet og leter etter papir og plastikk. Hun har tjafsete halvlangt hår og møkkete klær og kan ikke være mer enn ti år. Den grå, giftige elva inneholder ti ganger høyere forurensning enn ønskelig og er fylt til randen med gammel søppel som flyter. Omkring 4000 nepalesiske barn jobber med søppel. De plukker plastikk, metall og glassflasker, og er veldig utsatt for kuttskader, infeksjoner og hundebitt. Mange av hundene her har sykdommer, som rabies. Barna blir dessuten lett syke siden de arbeider i de mest forurensede delene av byen. Alle guttene hoster. Men mest Rabindra, den minste av dem. En ru, sår hoste. De fine støvpartiklene legger seg på lungene og kan på sikt forårsake sykdommer som astma og kreft.
Santosh knipser fornøyd i vei.

– Nå er det min tur, roper Rabindra begeistret.
Rabindra får sin sjanse. Knips knips knips. Men så blir de to kameratene stående og se uforstående på kameraet. Etter en stund kommer de slukøret tilbake.

– Det virker ikke.

– Virker det ikke, spør Rewat og tar kameraet for å se på det. Før noen rekker å si et ord, har han tatt ut filmen for å se. Å, nei! Alle bildene ødelagt.
På fortauet utenfor fotobutikken setter Rabindra seg ned med hodet i hendene og stirrer ned i asfalten.

– Han er deppa fordi det var han som ødela kameraet, sier Santosh.. Han og Maira prøver å tulle med Rabindra og sier det ikke gjør noe, men Rabindra klarer ikke å smile nå.

Trekker ned lønnsnivået

– Barnearbeid kan ikke ses isolert fordi det er både en årsak til og en konsekvens av landets situasjon, sier Gauri Pradhan i CWIN. Nepal er rangert som et av de aller fattigste landene i verden i dag.

– Barna svekker fagorganisasjonene fordi arbeidsgiver alltid har et valg. De kan jobbe som tre voksne til sammen fra seks om morgenen til tolv om kvelden, men til bare en tredel av lønna. Da trekker de også ned lønnsnivået til den voksne. Indirekte konkurrerer foreldrene med sine egne barn om jobbene og enkelte arbeidsgivere utnytter denne anledningen, sier Pradhan, som irriterer seg over teoretikere som bruker fattigdom som enkel årsaksforklaring.

Barnearbeid er imidlertid ikke et nytt fenomen i et landbruksdominert samfunn som Nepal. I mange år har det vært en viktig bestanddel av den føydale økonomien. I likhet med andre utviklingsland i Sør-Asia, eksisterer landsbyene i Nepal i en tilstand av sosial ulikhet, økonomisk utnytting og deprivasjon. Landløshet, arbeidsledighet, og mangel på helt grunnleggende goder i landsbyene tvinger foreldrene til å sende barna for å arbeide i byene for tilleggsinntekter for familien.

På Bolka har Santosh omsider klart å muntre opp Rabindra igjen etter at filmen ble ødelagt. Guttene har fått låne et nytt kamera til 200 rupier. Rewat klager over prisen og forklarer at det er på grunn av meg at alt blir dyrere. Vi går tilbake hele veien til søppelsorteringanlegget og videre oppover elva til det store markedet i Kalimati. Her er det full aktivitet med boder fullstappet av de utroligste varer og selgere som skriker med flotte barytonrøster hva de har å tilby. Små, flinke barnehender sorterer de forskjellige varene inn og ut av sekker og kasser.

Rabindra følger hele tiden rett i hælene på Rewat. Tar Rewat et skritt til høyre, gjør Rabindra det samme. Stopper han opp et øyeblikk, gjør Rabindra det også. Santosh og Maira har lagt hjernene i bløt, de diskuterer hele tiden hvor det er lurt å gå. Men plutselig  begynner de å gå i hver sin retning. Hva er det som skjer? Om litt stopper de opp. Roper til hverandre. Ikke lenge etter er de igjen i hælene på hverandre.

På gamle trakter

En eldre mann ligger på ryggen på fortauet. Han gaper og ser død ut.

– Her pleide jeg å bo, sier Rewat idet vi går forbi. Han rømte bare seks år gammel. Minnene er både gode og dårlige forteller han. Rewat blir stille. Vi blir enige om å gå og spise. Før vi går inn i den lille fortausrestauranten er Maira imidlertid forsvunnet igjen. Rewat ser bekymret ut.

– Han er litt annerledes den gutten, sier han betenkt.

Men Maira følger oss hele tiden med øynene fra avstand. Når han ser at vi blir stående og vente på ham, dukker han plutselig opp fra intet, like fort som han forsvant.

Ingen bryr seg

– Når de rømmer hjemmefra har de store forventinger og målsetninger, sier Rewat. Når de kommer fra landsbyen inn til storbyen tenker de: ”Hvis jeg bare jobber hardt eller studerer hardt skal jeg nok få meg en jobb.” Men når de begynner å se seg om etter jobb, ser de virkeligheten. Hjemmet eller fabrikken de jobber i behandler dem dårlig, de får ikke den lønna de var blitt lovet, sjefen prøver kanskje å gjøre noe galt med dem. De innser at de ikke trenger å jobbe der, de kan bare stikke av. Så kommer de på gata hvor ingen voksne bryr seg om dem. Men de andre barna bryr seg, de spør: ”Hva har skjedd med deg? Hvorfor kom du hit?” Så svarer de: ”Husverten lurte meg, han slo meg, han ga meg ikke den lønna jeg var lovet.” Så sier de andre barna: ”Okey, det var dårlig gjort, du kan være med oss.” Men det gatebarna må gjøre for å overleve: plukking av søppel og tigging, virker som en skitten jobb på nykommeren. Nå begynner hun å snakke om at det kanskje er på tide å dra hjem igjen. Da sier de andre barna: ”Okey, men vi trenger å jobbe for å skaffe deg penger til transporten hjem.” Og vips, så har barnet allerede vært på gata tre, fire, kanskje fem dager, noe som er nok. Da er hun allerede en av dem og har lært livet på gata. Hun vil ikke lenger hjem.

Drar aldri tilbake

De fleste gatebarna drar aldri hjem igjen.

– Se på oss sier Rewat og peker på kompisene sine.

– Vi drar heller ikke hjem. Vi har passet på oss selv hele veien, tjent penger, skaffet oss mat og tak over hodet. Hvorfor skal vi dra tilbake dit nå? Vi drar kanskje på besøk, men det er også alt.

Rewat er veldig skeptisk til mange av organisasjonene som jobber med gatebarn. Mange av barna har vært på de ulike sentrene som tilbys gatebarn, men har rømt derfra igjen. Strenge regler passer ikke lenger barna som har fått smaken på friheten på gata. Prosjektene er også for kortvarige, og når barna skjønner det, vil de ikke ha noe mer med disse folkene å gjøre.

– De fleste hjem for gatebarn er veldig mye bedre utstyrt enn vårt. Likevel kommer barna hit. I dette lille huset kan vi ha inntil nitti barn på en gang! Hvorfor? Fordi vi bryr oss om dem, fordi vi forstår dem. Det er mange land som gir masse penger til sine organisasjoner, likevel klarer de ikke å løse problemet. Det kan virke som de lager prosjekter bare for å skrive rapporter, sier Rewat oppgitt.

– De tenker for kortsiktig, de holder et kurs nå og da, men etter det bryr de seg ikke mer om hvor det blir av barna. Man trenger mye tålmodighet for å jobbe med gatebarn, sier han alvorlig.

Kunst gir håp

– Hvis du kan hjelpe dem til å bli fotografer, kan du også forandre barnas situasjon, kunsten blir unik fordi den er sett gjennom øynene til barna. Jeg tror på å bruke ethvert tenkelig medium for å forandre den politiske, sosiale og kulturelle bevisstheten til mennesket, sier John Devaraj, den indiske kunstneren som har viet sitt liv til å gjøre kunstnere av gatebarna.

Gauri Pradhan i CWIN mener det tross alt finnes håp.

– Mange folk tror at avskaffelsen av barnearbeid er umulig, at det alltid vil eksistere i en eller annen form i alle utviklingsland. Men historien har vist at dette er feil. Etter den industrielle revolusjon var det millioner av barnearbeidere i Europa. Likevel klarte man å bekjempe det. Det viser at utbredelsen av barnearbeid er avhengig av den økonomiske veksten i et land. Enhver form for slaveri kan bli overvunnet gjennom en frigjøringsbevegelse.

FAKTA: Barnas historie

* I Nepal har nesten ett av tre barn mellom fem og fjorten år en eller annen form for fast jobb. Til sammen 2,6 millioner barn er barnearbeidere. Halvparten av disse barna jobber mer enn fjorten timer dagen.

* Av 250 millioner arbeidende barn kommer 61 prosent fra Asia. I India alene er det 100 millioner barnearbeidere.

* I Nepal er de aller fleste arbeidende barn (nesten 95 prosent) knyttet til jordbruket.

* Av hundre barnearbeidere er femti jenter og førti gutter. Langt flere gutter får skolegang enn jenter. Bare en liten andel (omkring 5 prosent) er involvert i det som er definert som de verste formene for barnearbeid. Den største gruppen (både gutter og jenter) arbeider som hushjelper, andre jobber som bærere, fabrikkarbeidere, prostituerte, søppelsamlere, gruvearbeidere, restauranter eller i teppeindustrien, som er den viktigste arenaen for barnearbeid i India.

*En stor andel arbeider som slaver for å innfri familiens gjeld.

* En regner med at til sammen 127.000 nepalesiske barn jobber med de såkalt verste formene for barnearbeid.