Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Når penger ikke nytter - en stillestående raod movie fra Bangladesh

Kan hende står det «Welcome to Zia Inter­national Airport» på bengali over inngangs­porten til flyplassen, hva vet jeg? Det er fem minutters gange til flyterminalen for innenlands  flytrafikk og tre minutter til flyet til Chittagong går. Etter ruta. Ingenting går etter ruta sør for alpene, tenker jeg og regner med å ha god tid.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Kan hende står det «Welcome to Zia Inter­national Airport» på bengali over inngangs­porten til flyplassen, hva vet jeg? Det er fem minutters gange til flyterminalen for innenlands  flytrafikk og tre minutter til flyet til Chittagong går. Etter ruta. Ingenting går etter ruta sør for alpene, tenker jeg og regner med å ha god tid.


Hvilken avgang, spør mannen bak skranken hos det statlige flyselskapet Biman.
– 8.30 til Chittagong.
Han ser på klokka mi; jeg ser på klokka mi.
– Og hvor mye er den nå?
– Vel, cirka 8.35.
– Og når skulle flyet gå?
– Eh, 8.30…
På lystavla står det at flyet til Chittagong er «boarding», men tavla lever sitt eget liv. Den opererer også med en avgang 11.00. Den avgangen eksisterer kun på tavla. Dessuten er 8.30-avgangen sommerruta, vinterruta gikk 7.45.
– Boarding?
Neppe. Om det går noen fly i det hele tatt. Biman-pilotene har varslet overtidsnekt, og opposisjonspartiene har varslet politisk streik, «hartal». Billetten min er lest i filler av sindige funksjonærer, og jeg gir faen i hele det statlige flyselskapet. Jeg er på vei for å sjekke hvordan norske skip ender sine dager på Bangladeshs strender. Jeg er rik, og for oss rike finnes det alltid en utvei.
Engelskmennene glemte igjen en anselig mengde kilometer smalsporet jernbane i Øst-Pakistan, da de pent pakket sammen snippesken og satte snuta mot Southampton i 1947. En stramt kledd politimann smiler vennlig til meg på bengali og rister på hodet så barten vekker minner om syttitallet.
– Hartal…
– Går det overhodet ingen tog til Chittagong i dag?
Han rister på hodet inntil jeg kan høre gjenlyden av Bellami Brothers.
– Men banken? Jeg trenger noen snertne taka for å kjøpe meg ut av kolonitidens etterdønninger.
– Hartal…
Med et fast grep om bambusstokken fører han meg bort til en eldre, kjortelkledd kar ved den godt bevoktede porten rundt flyplassen.
– Trenger du å veksle? Kursen er 40 taka på én dollar.

Og til en kurs som gjør mannen til en hovedsamarbeidspartner for min personlige bistand, anskaffer jeg meg en anselig bunke pengesedler, til de grader møkkete at jeg tviler på at jeg noen gang blir kvitt dem igjen. Det finnes alltid tiggere, gudskjelov...

Lenge før jeg har fått den minste forståelse av hvorfor folk i Bangladesh ikke snakker et ord engelsk, forsøker jeg å skaffe meg en oversikt over hvilke andre muligheter det er for å komme seg til Chittagong, landets nest største by, på en dag som denne.

Og ganske snart har jeg skaffet meg en venn; en ordentlig venn. En taxisjåfør, som for tre månedslønner i utenlandsk valuta gjerne kjører meg til Chittagong. Kun 4-5 timers biltur unna. Dessuten viser han fram en liste over faste priser på lengre distanser. Jeg nikker. Tallene på bengali minner meg om barnestreker.
Den vennligsinnede politimannen synes for øvrig at hans tjenester er verdt ti dollar og slår ikke av på prisen før han gir opp å klamre seg fast i bildøra, idet taxien svir av dyrebar gummi ut fra Zia International Airport.
Jeg åpner en flaske avkjølt, renset vann, 100prosent arsenikk-fritt, og vet det. Jeg er rik.

Siden opposisjonen tapte forrige valg i Bangladesh, og partiet Awami League, som var sentrale i frigjøringen fra Pakistan i 1971, dannet regjering, har de proklamert politisk streik stadig vekk. De har kun ett krav: regjeringen må gå av, og det må skrives ut nyvalg. Demokrati er en vanskelig greie. Grunnet streik og helligdager var det i november i fjor kun 15 arbeidsdager i Bangladesh.
Hartal rammer først og fremst transportsektoren og det offentlige. Og det er ikke nok med streik; opposisjonen har også lagt ned forbud mot motorisert transport på disse dagene. Kun rickshaw’er og folk vandrende langs gatene, så langt øyet kan se. Lufta blir til å puste i, og du tror du kan høre en knappenål falle. Men hvis noen mister en knappenål på gata i Dhaka, er den allerede før den når bakken, omsatt på nærmeste gatehjørne.

Opposisjonen har ikke all verdens støtte i sitt krav om avgang for regjeringen. Derfor bruker den hjemmelagde bomber, skytevåpen og stokker, for å hindre det som måtte være av motorisert ferdsel. Politiet forsøker på sin side ved hjelp av tåregass, gummikuler og bambusstokker, å hindre sammenstøt mellom opposisjonen, og de få regjeringsvennlige motdemonstrantene. 200 såret, 400 arrestert i Dhaka, ifølge avisa The Independent den selvsamme dagen som jeg befinner meg i baksetet på en råtten taxi på vei til Chittagong; lykkelig uvitende om den politiske situasjonen i Bangladesh.
Taxisjåføren plukker opp en venn for turen. Vi hvite er jo rause, og jeg smiler vennlig. Lenge før jeg forstår at mannen er utkalt til en godt betalt bodyguard-tjeneste, for sjåføren.
Jeg ser fram til å slenge meg nedpå en seng i et lite, kolonialt hotell i Chittagong en halv times tid før middag.

Gjennom Dhaka går det akkurat så trått som det må gå. Fem kilometer utenfor byen er veien blokkert av folk. Det er ikke lett å se forskjell på en vei full av folk, som den er overalt, og når veien er blokkert. Jeg lærer.
Sjåføren smiler optimistisk og svinger inn til siden. Han forsvinner. Hadde jeg krevet kun én taka av hver av de nysgjerrige som stirrer inn på passasjeren i baksetet, var denne turen snart fullfinansiert. Sjåføren kommer tilbake og gnir tommelen mot fingrene. Jeg forstår at opposisjonen har innkrevd bompenger. Det er 20 mil til Chittagong.
Rismarker er i grunnen ganske idylliske når du slipper å tråkke rundt i dem, med vannet til knes. Jeg tar et bilde ut av bilruta, og sjåføren gliser i speilet.

– Tourist?
Visumet sier så, og jeg nikker.
– Cox’s Bazar?
– Basar? Sikkert... Jeg er totalt uvitende om at Cox’s Bazar er Bangladesh’ største turistmagnet; verdens lengste ubrutte sandstrand. Jeg har mye å lære.
Vi blir stoppet på ny. Sjåføren forsvinner ut, fortsatt med et smil om munnen. Denne gangen bruker han lengre tid, og gnir, om mulig, tommelen enda hardere mot fingrene når han kommer tilbake. Kan hende har han mistet en ukes lønn. Gjennom det halvåpne vinduet spør en gutt meg om hvor jeg kommer fra.
Før vi freser ut av stedet kan jeg høre ordet – Norway – nærmest som et ekko gjennom folkemassen. På den lokale dialekten uttales det nesten som i Sverige: Nårje. Jeg er ikke så glad for det, peker og spør:
– Cox’s Bazar?
– Alle nikker, nærmest politisk korrekt og unisont.
– Tourist...

Etter noen kilometer rismarker og bambushytter, en og annen mursteinsbygning, vinkes vi inn til siden for tredje gang. Sjåføren har mistet litt av smilet sitt ned i det nedsittede setet og tar med seg kameraten. De blir borte lenge. Jeg drikker flaske-vann og oppfyller antageligvis alle de stirrende menneskenes antagelser om hvordan en turist ser ut. Litt sliten etter et døgn i klamme flyseter, stadig dampende på amerikanske sigaretter og med klær tilpasset et annet klima. Jeg spytter ut av vinduet, treffer nesten en eldre kar på skulderen, og vi har funnet tonen.
Inntil sjåføren oppgitt kommer tilbake og vinker meg ut av bilen. Han leder meg ut av veien, ned en trang sti mot elva og over en vaklete hengebro. For hvert skritt vi tar minsker engelskkunnskapene, og jeg blir dyttet, helt uten ord, inn i en lav bygning.

I rommet sitter en rekke mennesker samlet rundt et bord, og andre langs veggene. De prater høylytt. Straks jeg entrer rommet, spretter et menneske nær døra opp, og overlater meg stolen sin. Jeg setter meg. Sjåføren, som har blitt stående i behørig avstand utenfor, forsøker å klamre seg til siste rest av smilet sitt.
Det sitter en mann tvers overfor meg. Ansiktet er uten språk, han betrakter meg og begynner å snakke. Jeg stirrer høflig på leppene hans, der de bølger seg omkring alle de uforståelige lydene han lager. Inntil det blir stille. Han ser på meg.

Jeg er en ærlig mann, i hvert fall liker jeg å tro det. Og derfor legger jeg ut på min beste engelsk om hvor, hvordan og hvorfor jeg har havnet her. Jeg tror de gir blaffen, men mitt innlegg fører til en intens diskusjon. Jeg smiler. Jeg er rik, og vekkes av at sjåføren min, smilende, trekker meg i skulderen. Vi har kommet gjennom nåløyet, og jeg vakler meg over hengebroa tilbake til bilen.
Den lokale politiske klanen har tydeligvis innskrenket makt. Snaut tre kilometer senere stoppes vi på nytt. Denne gangen slipper vi å forlate bilen. En ny klan blokkerer veien, og forhandlingene foretas der og da. Jeg smiler, og forsøker å se ut som om jeg er på vei til Cox’s Bazar.

Lederen for denne klanen, en eldre mann, kan til nød litt engelsk, og skyver bakruta ned, før han dytter ansiktet sitt inn i baksetet til meg. Han holder en lengre tale. Hva skal jeg si?
– Ok, jeg er lei meg for i det hele tatt å ha rekvirert et motorisert kjøretøy på en dag som denne, men… Dubai… Biman… tog… taxisjåfør… Chittagong… avtaler…
– Du må personlig beklage det inntrufne over for meg! Han stirrer stivt inn av ruta, med et kledelig, hvitt bestefarsskjegg. Vi har begge skjegg, og jeg mistenker at han tror jeg er muslim. Ingen ulempe.
– Greit nok, jeg beklager…
– Let them go! Den gamle mannen veiver armen sørover. Sjåføren har sluttet å smile.

Det er en større by mellom Dhaka og Chittagong, Comilla. Vi nærmer oss byen, og sjåføren stopper stadig vekk for å snakke med folk langs veien. Ved første tegn til tettbebyggelse stopper vi. For godt. Sjåføren er ikke villig til å kjøre en meter lenger. Jeg ber ham pent om å kjøre meg til jernbanestasjonen. I det samme kan vi høre skyting noen kvartaler borte. Han nekter, men rekvirerer en rickshaw hvor vi alle tre, pluss min bagasje, tar plass. Etter en svett halvtime for den unge syklisten når vi jernbanestasjonen, og jeg ber sjåføren finne ut når neste tog går sørover.

Han kan dette spillet og slår seg fram til billettluka; det går et tog klokka ett. Jeg ber sjåføren kjøpe en billett, ikke noe dårligere enn andre klasse. Turist, ikke sant?
Han kommer tilbake med en billett på første klasse med et tog som går klokka fire. Akkurat nå er det meg knekkende likegyldig. Jeg kan gjerne henge rundt på denne stasjonen i noen timer, hvis jeg bare kommer meg til Chittagong i rimelig tid for å finne et hotell. Første klasse høres dessuten ut som det rette, akkurat nå.

Toget kommer. Ikke klokka fire, men da alle de ventende sier det vil komme. Og etter å ha tilbrakt fire timer i en rimelig sliten kupé – hvordan finne første klasse når alt går i bengali? – stavrer jeg meg ut på togstasjonen i Chittagong i mørket i åttetida. Og etter bryskt å ha avvist 512 optimistiske rickshaw-førere, som ville kjøre meg til byens beste hotell i den bedre bydelen Agrabad, tusler jeg tvers over Station Road og tar inn på Hotel Comfort. Som til tross for at det ligger ved byens mest trafikkerte gate og innehar en rekke gjester som høylytt vender seg mot Mekka en rekke ganger i løpet av døgnet, endelig kan stille opp med en seng hvor jeg kan slenge meg nedpå og helle i meg en blanding av taxfritt brennevin og lunkent, ikke garantert arsenikk-fritt vann. Alt imens kakkerlakkene snurt forlater senga de har hatt for seg selv.
– Hvis det er slik det skal være, tenker jeg, at pengene mine ikke er gode nok her i landet, støtter jeg opposisjonen fullt ut. Regjeringen må gå! Og sovner fra hele kveldsbønnen.
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -