Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2050

Møte med Framtiden i våre hender i Kenya

Det kjennes rart å skulle treffe lokale medlemmer av The Future in our hands (FIOH) langt her nede i Afrika. Men det er derfor vi er her. Uten kontakt med nordmenn har kenyanerne latt seg inspirere av den engelske utgaven av boka Fremtiden i vår hender og av beretninger om bevegelsen i Norge. Jeg lurer på om de ikke må se ganske annerledes på bevegelsens formål her i dette fattige landet enn i overflods-Norge?
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Det kjennes rart å skulle treffe lokale medlemmer av The Future in our hands (FIOH) langt her nede i Afrika. Men det er derfor vi er her. Uten kontakt med nordmenn har kenyanerne latt seg inspirere av den engelske utgaven av boka Fremtiden i vår hender og av beretninger om bevegelsen i Norge. Jeg lurer på om de ikke må se ganske annerledes på bevegelsens formål her i dette fattige landet enn i overflods-Norge?

Vi sitter i en putrende trehjulsdrosje, en tuc-tuc som snor seg behendig gjennom byen Kisumus bølgende, uhemmede folkeliv, på vei til et møte i FIOH-Kenyas kvinnekollektiv. Utallige salgsstands fyller fortauene og tvinger de gående ut i gata. Rekker på rekker av salgsvarer, alt fra sko og mobiltelefoner, medisiner, senger og sofaer, til CDer, bøker og dresser, gravstøtter og likkister flimrer forbi. Tohjuls sykkeldrosjer med passasjer på bagasjebrettet sjangler foran oss mens innkasterne til matatu-bussene skriker ut sine ruter og bestemmelsessteder og dytter stadig flere reisende inn i de allerede stappfulle bilene som kjører deg hvor som helst for 10 kenyashilling eller 90 øre. Lyden fra innkasternes rop og banking i bilpanseret blander seg med gjallende, afrikansk popmusikk, valgpropaganda og reklame fra uttallige høyttalere. Og likevel opplever vi den slentrende avslappede langsomheten som vi kjenner igjen fra andre deler av det tropiske Afrika.

Vi har vært her noen dager nå, i denne Kenyas tredje største by med nær halv million innbyggere, bare 40 km fra Ekvator ved Victoriasjøen, og ennå har vi knapt sett ett hvitt ansikt i gatene. Ved siden av oss i motorsykkeldrosjen sitter vår mørke vert Rom Wandera, den sympatiske og effektive lederen av FIVHs kenyanske søsterbevegelse gjennom de siste 20 årene.

Brått svinger tuc-tuc`en av fra gata og stanser på en svær, åpen plass hvor mange kvinner sitter på bakken mellom alle typer av salgsvarer. Vi får høre at dette er Øst-Afrikas største, åpne marked. Her blir det solgt, bakt og kokt over bål, sydd og saget, høvlet og snekret i et sjarmerende kaos. Men Rom er kjent her og vet hvor vi skal. Han fører oss over plassen og inn i en labyrint av trange smug mellom åpne blikkskur og leirboder. Og plutselig, midt inne i denne myldrende markedsbyen, står vi overfor en gruppe frodige, smilende og tydelig forventningsfulle kvinner. Rom presenterer dem som ledere av kvinnenes kreditt-kooperativ i Future in Our Hands Kenya. Han forteller dem at vi kommer fra bevegelsens opprinnelsesland Norge og at vi representerer FIVHs start for snart 35 år siden. Det utløser begeistret hilsing med dobbelte håndtrykk og klemmer og kyss på begge kinn. Vi er som brødre og søstre, vi er jo medlemmer av samme bevegelse!

FIOH opplæring av skreddere. (Foto: Wayne Conradie)Vi forstår at kvinnene har sett frem til å møte oss for å fortelle og vise oss hvordan de arbeider. Med stor selvtillit tar den staute og smilende lederen føringen, og leder oss inn i et uopplyst, halvmørkt rom med enkle plaststoler i en av de små bodene. Her har de sine månedlige styremøter og her treffer vi enda et par av kvinnekooperativets medlemmer. Og så får vi høre deres historie.

Det hele begynte med at Cecilia Obouya, en kenyansk sosialarbeider fra Kisumu, i 1985 reiste med en utvekslingsgruppe til England hvor hun ble kjent med FIVHs mann i Swindon utenfor London, Mike Thomas. Mike fortalte med begeistring om Framtiden i våre hender i Norge og bevegelsens ideer - om innlevelse, samarbeid, fellesskap og deling fremfor individuell konkurranse, og ansvar for miljø og framtid. Cecilia ble interessert, og da hun kom tilbake tok hun kontakt med en gruppe sosialarbeidere, lærere, leger, sykepleiere og studenter. Sammen arrangerte de et symposium som endte med dannelsen av Future in our hands Kenya. Hvert av medlemmene betalte 50 KSh eller kr.4,50 i kontingent. Læreren Rom Wandera ble daglig leder.

I 1998 kom Mike Thomas på besøk fra FIOH UK. Han så at fattigdommen ofte bidro til avmakt og at bevegelsen lett kunne bli permanent avhengig av veldedighet for å kunne utrette noe for de fattigste. For å få i gang en virkelig selvutvikling, arrangerte han og Rom Wandera et møte om ideen bak såkalte ”mikrokreditt-grupper”. 200 interesserte møtte frem, og Rom og Mike talte om hvordan ganske små lån med rask tilbakebetaling kan bringe deltakerne ut av avmakten ved å sette dem i stand til å starte enkle, inntektsgivende virksomheter. Praktisk talt alle de 200 fremmøtte ville delta. Så ble de inndelt i grupper som hver valgte leder, kasserer og sekretær. Mike ga hver gruppe 1000 kenyanske shilling (ca. 90 kr.) å sarte med, og sammen med Rom formulerte han statuttene for ”Kvinnenes kreditt-kooperativ i Framtiden i våre hender Kenya”. Så overtok deltakerne ansvaret selv.

Imponerende innsats

Familie rammet av AIDS. (Foto: Wayne Conradie)Etter hvert som kvinnene forteller forstår jeg at de har en formidabel oppgave. Med inntekten fra sine små virksomheter skal de ikke bare sørge for sine egne familier, ofte som eneforsørgere; de opptrer også som fellesansvarlige for sine medsøstres barn når begge foreldre er døde av aids. Noen av dem har 15 barn å ta vare på. Likevel oppsøker de også foreldreløse gatebarn som har droppet ut av skolen, tar dem inn i sine familiefellesskap, forsørger dem og gir dem samtidig yrkestrening i sine boder her på markedet. Slik får disse fortapte ungdommene ikke bare ny familietilhørighet men også undervisning som setter dem i stand til å greie seg selv i framtiden - og de bidrar til kooperativets inntekt og lånekapital.

Jeg er virkelig imponert. Disse kvinnene har ingen utdannelse, svært mange er analfabeter og de får ingen hjelp utenfra. Likevel holder gruppene full oversikt over sine lån, sine bank-konti og sine mange virksomheter.

Med tydelig stolthet følger de oss videre nedover i smuget og inn i den ene boden etter den andre hvor de har fått i gang små forretningsvirksomheter. I noen av bodene sitter fire - fem foreldreløse ungjenter og syr fargerike kjoler på hver sin pedalsymaskin under oppsyn av mer erfarne syersker. Andre står i salgsboder for stoffer og sysaker og lærer om kjøp og salg.

Ettersom vi beveger oss gjennom denne byen av blikk- og leirskur går ryktet foran oss. Plutselig står en flokk av dansende, klappende og leende kvinner midt i smuget og synger oss velkommen. Alle er med i kvinnekooperativet. Ragnhild stiller seg spontant foran dem og klapper og dirigerer, og når hun til sist stemmer i med den afrikanske fisteljodlingen iaiaiaiaiaiaia, da knekker damene fullstendig sammen i latter og begeistring!

En eneste mann er med i kooperativet. Han skal til gjengjeld sørge for opplæring av alle de unge guttene som kvinnene har tatt ansvar for. Han styrer snekkeriet hvor de lærer å bygge hus og møbler.

Komitemedlemmer i FIOH, Kenya. (Foto: Wayne Conradie)Vi ender opp i det lille møtelokalet igjen, hvor kvinnekooperativets leder oppsummerer tankene bak det vi har sett. Det er ingen liten oppmuntring for oss å høre henne beskrive det som en virkeliggjøring av ideene bak the Future in our hands: Ved solidaritet med de svakeste, samarbeid, og deling av ansvar og ressurser, har de skapt nytt håp for seg selv og andre. ”Vi har tatt vår framtid i egne hender,” sier hun og smiler. Og tanken bak kooperativet sprer seg. Med stolthet forteller damene at de har hatt besøk av kvinner fra både Tanzania og Uganda som var interessert i å starte egne kvinnekooperativer for minikreditt etter mønster av Future in our hands Kenya. Nå planlegger våre nye venninner å reise for å lære dem opp!

Idealistiske ledere

Det er et nesten ubegrenset behov for hjelp i Kenya, og vi forstår at det rett og slett er ønsket om å gjøre noe med elendigheten de ser rundt seg som driver Rom og hans kolleger til å bruke all sin fritid til arbeid for FIOH. Som lærere opplever de daglig hva fattige barn og unge står overfor. Når det ikke engang finnes penger til mat blir skolegang umulig, og når det heller ikke er arbeid å få på bygda, blir byen eneste håp. Men der er konkurransen om jobbene hard og lønnen ofte bare et par kroner dagen. Det kan de ikke brødfø familien hjemme for, og for jentene gjenstår da ofte prostitusjon som eneste mulighet. Resultatet er, at i Kisumu-området er hver tredje jente mellom 15 og 19 år HIV-positiv.

Likevel er det merkelig oppmuntrende å oppleve forholdene her tross alt – fordi det skjer så mye, situasjonen er ikke fastlåst, det er så mange som hjelper, og så mye omsorg. Selv Afrikas svøpe, HIV og Aids, er i tilbakegang. Store kampanjer har sørget for at andelen av befolkningen som er smittet er halvert de siste årene. Også den politiske bevisstheten er økende. Overalt i Kisumu ser vi folk som leser aviser og diskuterer politikk. Kenyanere flest ser ut til å vite hva de vil med samfunnet. Derfor er også reaksjonen voldsom når de opplever at deres ledere går på tvers av demokratiets spilleregler.

En tidlig morgen blir vi vekket av Rom og Paul som vil ha oss med på en ny tur. Klokka er seks, det er da livet begynner her ved ekvator. Da er det ikke mer søvn å få uansett, for da starter den afrikanske popmusikken på fullt volum fra hver eneste høyttaler i nabolaget.

Utenfor står en bil som i Norge ville gått til opphugning for mange år siden. Frontruta er knust og så oppsprukket at den knapt er til å se igjennom. En siderute mangler, og nesten alle håndtak er vridd av så dører og panser må åpnes med skrujern. Setetrekkene er nesten slitt vekk men er skjult av rød fløyel. Selvfølgelig er det langt fra problemfritt å få startet en slik bil, men etter utallige forsøk lar den seg til sist dytte i gang.

Det som gjør turen til litt av en prøvelse, er kombinasjonen av manglende fjærer og kenyanske veier. I dette landet er det så utrolig mange andre mangler å dekke, at asfaltering har vært nedprioritert i årrekker.

Friminutt på lokal skole. Kenya. (Foto: Wayne Conradie)Etter en tid passerer vi ekvatormerket, og plutselig ser vi en spikermatte på veien foran oss. En bevæpnet politibetjent vinker oss inn til siden. Vi venter selvfølgelig at vårt vrak av en bil skal bli avskiltet på flekken. Men politimannen interesserer seg overhodet ikke for verken den knuste frontruta eller de utallige andre manglene. Han er bare ute etter det som avkreves bilistene ved alle de mange politikontrollene langs Kenyas veier. Han skal ha sin ”ekstralønn”. Rom vil ikke være med på dette. Han svarer høflig på alle spørsmål, peker på oss og forklarer, men gjør det indirekte klart at her er det ingen penger å hente. Kanskje det er på grunn av oss, men etter en halvtimes forsøk gir i hvert fall politimannen opp og vinker oss videre.

Etter hvert som vi kommer utenfor byområdet blir veiene verre og verre, og når vi til sist svinger av fra bilveien er fortsettelsen bare en krøttersti gjennom krattet. Av og til passerer vi en guttunge med en ku eller geit og noen leirhytter med stråtak. Så svinger vi omsider inn på en lysning i krattskogen.

Vi forstår at de som bor her lever temmelig isolert fra resten av samfunnet, men likevel er det tydelig at de har fått beskjed om oss. I enden av grassletta er det gjort i stand til en slags mottagelse. Flere stolrekker er satt opp, vendt mot tre enkeltstoler og et blomstersmykket bord. Ragnhild, Rom og jeg blir vist bort til æresplassene og der sitter vi på utstilling mens landsbyens kvinner strømmer inn på plassen og setter seg på stolene rett imot. En mann som vi forstår er en slags landsbyhøvding presenterer oss som grunnleggere av Framtiden i våre hender, takker for at vi har villet besøke deres beskjedne landsby, og introduserer det lokale kvinnekollektivets styreleder som skal fortelle om deres virksomhet.

Igjen blir vi imponert over hva fattige kvinner uten skolegang og skriveferdighet har utrettet, fra et nesten håpløst utgangspunkt: Styrelederen forteller at mer enn en tredjedel av de opprinnelige medlemmene er døde av HIV/aids, og at mange av de gjenværende er enker etter å ha mistet sine menn av samme grunn. Hun ber enkene reise seg, og nesten alle står opp. Bare noen få av de yngste blir sittende. Vi får høre at flere av enkene er bestemødre som sitter igjen med eneansvar for sine foreldreløse barnebarn. Det begynner å gå opp for oss at her er aids mer enn en sykdom, i Kenya har den artet seg som en epidemi. Det er i hvert fall godt å vite at den er på retur

FIOH-kvinnenes oppgaver

Erik Dammann og en litt skptisk Christine. (Foto: Wayne Conradie)– Vi har fire hovedoppgaver i kollektivet, sier lederen: – Å hjelpe oss selv, å hjelpe de vanskeligst stilte, - og å få alle medlemmene med i inntektsskapende virksomhet ved hjelp av mikrolån.

Jeg har vanskelig for å forestille meg hvilke inntektsmuligheter som overhodet kan finnes så langt utenfor allfarvei, men styrelederen forteller at mange har benyttet sine lån til å kjøpe frø og planter for å kunne dyrke grønnsaker for salg på nærmeste marked. En annen gruppe har lånt av fellesfondet for å kjøpe inn de plaststolene vi sitter på. De leies ut for 80 øre stolen når folk i distriktet har besøk og samlinger.
Mens vi snakker, sitter damene og fletter bastkurver og bager. Også det gir inntekter på markedet. - Og ikke minst har et bidrag fra Futrure in Our Hands i USA satt dem i stand til å reise en salgs apotek-kiosk med medisiner som de selger billig til folk i nabolaget.

En siste oppgave kvinnene har pålagt seg, er å stille opp for hverandre når det trengs. Det er ikke minst viktig når noen rammes av sykdom. Uten å dele utgiftene er det uoverkommelig for den enkelte både å komme til lege og å betale for behandling og medisin. Alle bidrar også med dugnadsinnsats når en av familiene trenger ny leirhytte.
Etter presentasjonen er det tid for taler, og jeg forstår at det ventes gaver. Ragnhild og jeg får to vakre, flettede kurver, og jeg overlever til gjengjeld en pengegave til styrelederen. Det er ikke første gang vi gir en slik gave under besøket og jeg forstår at det ikke blir siste, så jeg våger ikke å gi alt vi har. Uansett synes jeg det virker knølent. I forhold til deres fattigdom fremstår vi som nærmest uendelig rike, men jeg kan ikke gjøre annet enn å love at jeg skal skrive om deres savn og mangler i det bladet som leses av 40 000 av deres med-medlemmer i Norge, i håp om at noen kanskje får lyst til å hjelpe.

Nå reiser kvinnene seg og samler seg foran oss mens de klapper og synger en av sine rytmiske melodier. Ragnhild deltar ivrig og vekker igjen begeistring ved å sette i med sin afrikanske ”gledes-jodling”.

Så strømmer vi sammen bort til plantasjefeltet hvor landsbygartneren står klar med stiklinger for utplanting. De er innkjøpt av FIOHs ”Plant et tre i Afrika-aksjon” som ble igangsatt etter et besøk av Mike Thomas i England. Alt i alt har denne aksjonen skaffet titusener av stiklinger som skal utplantes i de distriktene hvor FIOH har prosjekter. Nå skal vi plante hvert vårt tre. Det skal vokse opp til minne om vårt besøk. Det er fint å vite at trærne kommer til å bære frukter og nøtter som vil gi næring og inntektsgrunnlag for befolkningen her, i tillegg til at de vil bidra til å gjenskape det som en gang var en fuktighetsbevarende skog. I dag er problemet nettopp vann. Det må hentes fra en svært forurenset dam en kilometers vei unna, hvor også distriktets kyr bader og drikker. Flere i landsbyene rundt er døde av vannbåren smitte. En brønn med pumpe ville gjøre allverdens forskjell. Gravingen kunne de klare selv, mener de, men pumpe og rør ville koste langt mer enn hva lånefondet kan stable på bena. Rom forteller at the Future in Our Hands USA har prøvd å samle inn penger til formålet men de har foreløpig ikke lykkes.

Landsbyens stolthet

FIOH lærer opp skreddere. (Foto: Wayne Conradie)Etter et enkelt avskjedsmåltid blir vi vist høytidelig bort til landsbyens stolthet, ”apoteket”. Det er patetisk. På et par hyller står det et par bokser med paracet og noen midler mot diarè og småbarnsykdommer. Ingen antibiotika, og ingen HIV-medisiner som her kunne trengs mer enn noe annet sted.

I det vi skal avgårde kommer en mager ung mann bort og hilser. Rom forteller at han er en av de mange HIV-smittede i dette området. Landsbyen har gitt ham økonomisk hjelp til å komme seg inn til Kisumu og få medisiner med jevne mellomrom, men han vet selv at dèt kan være mer til skade enn gagn. Normalt skal moderne HIV-medisiner gjøre det mulig å leve bra med HIV i årevis, men ikke her. Medisinene er for sterke.

– De spiser ham opp, sier Rom.

– Skal han ha nytte av dem, må virkningen kompenseres med skikkelig, næringsrik mat, og det har han ingen sjanser til å få i landsbyen. Han kan nok ikke regne med å overleve særlig lenge. Vi gir ham noen hundre kroner men vet samtidig at det er helt utilstrekkelig. Det betyr i høyden en viss utsettelse.

I bilen på vei tilbake til Kisumu tenker jeg på vårt ubekymrede liv i Norge, våre sosialhjelpsordninger, vår nesten ubegrensede adgang til legehjelp, jeg ser for meg det overveldende vareutvalget i norske og apotek og butikker - og jeg tenker igjen, for gud vet hvilken gang:

– For en vanvittig urettferdig verden vi lever i!

I Norge har vi igjen og igjen hørt, at hvis bare markedskreftene får slippe til i den tredje verden, vil fattigdommen forsvinne... Vel hjemme i FIVHs kontorleilighet hvor vi har fått bo, spør jeg Rom hva han tenker om denne påstanden: Hvis storkonsernenes kapital og varer får fri adgang til utviklingslandene, uten å hindres av toll eller særstøtte til deres egenproduksjon, vil det være til beste både for industrilandene og for de fattige.

– Vi har sett noen eksempler på hva det har ført til i vårt distrikt gjennom de siste årene, sier Rom:
– Fisket her i Viktoriasjøen har alltid vært viktig for oss. Det har skaffet oss både mat, arbeid og inntekter. Så kom noen representanter for kapitalsterke fiskematfabrikker og tilbød seg å kjøpe fisk fra de lokale fiskerne for å foredle den, men de fleste foretrakk å selge fangsten lokalt som de var vant til. For å lokke fiskerne til å levere, satte fabrikkene opp kiloprisen. Resultatet ble etter hvert at det meste av fangstene i Viktoriasjøen ble levert til fabrikkene, og prisen på de lokale fiskemarkedene gikk opp tilsvarende. Nå har ikke folk langs kysten råd til å kjøpe fisk lenger. Den foredlede fisken fra fabrikkene blir selvfølgelig enda dyrere og går til mer kjøpesterke markeder ute.

Til erstatning for den fisken de ikke lenger hadde råd til, begynte folk å bruke fabrikkavfallet, i form av fiskeben og haler. Men ifølge markedets lov, skal en etterspurt vare også ha en pris, så i dag selger fabrikkene fiskeben og fiskehaler til en befolkning som tidligere kunne spise fersk fisk. Og svært mange av fiskere er blitt arbeidsløse.

Vi har merket konsekvensene av fri import på andre område også, sier Rom: Fri import av sukker og bomull har gjort utallige av våre bønder arbeidsløse. Han forteller at the Future in Our Hands har forsøkt å hjelpe dem over i annen virksomhet ved å opprette en modell-farm for økologisk grønnsakdyrking og salg. En gave på 11 000 kroner fra FIOH i England har gjort det mulig å tilby frø og planter for dem som vil legge om.

Det er nesten utrolig hvor mange prosjekter Kenyas FIOH-leder Rom Wandea klarer å
administrere og følge opp ved siden av sin lærerjobb. Hver eneste morgen møter han opp på FIVHs kontor hvor vi også har vår overnattingsplass, for å ta oss med på en ny omvisning. Som representanter for FIVHs opprinnelsesland har vi fått oppleve lokale medlemmers begeistring og takk for FIVH-sponsede brønner og plantefelt, og vi har besøkt en FIVH-finansiert klinikk hvor frivillige, britiske sykepleiere hver morgen tar imot køer av syke barn og voksne som ofte har vandret milevis for å få behandling.

En dag forteller Rom at han vil ta oss med til et sted hvor vi kan oppleve noe av det de mest vanskeligstilte av hans landsmenn står overfor i sin daglige tilværelse. Vi synes vel vi har sett nok til å kunne leve oss inn i fattige kenyaneres situasjon, men det skulle vise seg at vi hadde mye igjen å lære.

Fattigdom og verdighet

Etter en lengre tur med tuc-tuc gjennom stadig mer fattigslige gater, ender vi opp i Kisumus slumby hvor Rom viser oss vei mellom små, trange boliger av blikk og kluter, og en og annen leirhytte. Alle har jordgulv og ingen av boligene har vann, strøm eller kloakk. Avløpsvannet renner i grøftene mellom boligene og røyken fra innendørs matbål siver ut av dører og vindusglugger og fyller smugene.

Det kjennes ubehagelig å vandre gjennom dette fattigstrøket som kikkere fra de rikes verden, men Rom har venner her som vet at vi kommer. Noen av beboerne har ønsket oss velkommen. De vil gjerne at utenverdenen skal vite noe om forholdene de lever under.

Vi ender hos en typisk slumfamilie i en leirbod på fire ganger tre meter. Bestemor i familien tar imot oss og viser oss plass på stoler som er samlet inn fra nabolaget for anledningen. I et hjørne ligger en haug med filler. Hun forteller at de er tolv barn og voksne som bor og sover i dette ene rommet, derfor kan de ikke bruke møbler til daglig. Om kvelden legger de fillene utover jordgulvet som sengeleie, da trenger de hele plassen.

I mer enn 40 år har hun bodd her Jeg kan ikke få blikket fra ansiktet hennes. Det er preget av en slags fortvilet styrke. Det forteller om dager, måneder og år av slit og lidelse, men ikke om apati. Hun kan ikke gi opp. Hun har for mange å ta vare på. To døtre og ni barnebarn. Mennene i familien er døde av aids, den ene datteren er også smittet, den andre har en alvorlig øye-øre-infeksjon. Selv har hun malaria, men legehjelp eller medisiner er langt hinsides hennes verden. Myndighetene har riktignok bestemt at malariamedisin skal være gratis, men det er alltid noen på sykehuset som skal ha ”avgift”, for å slippe dem inn, for å si fra til legen, eller for å gi dem adgang til medisinen, forteller hun.

Det største problemet er å skaffe penger til mat for alle husets beboere. Skal familien overleve må hun skaffe 100 kenyashilling eller tilsvarende 9 kroner hver dag, og det er omtrent det døtrene hennes kan tjene ved å koke eller vaske for folk i byen - hvis de får jobb. Men før hun kan kjøpe mat må hun betale leie for skuret. Hvis ikke eieren får 600 shilling hver måned, blir de kastet ut. Så må hun holde av fem shilling for de 20 literne med vann som går med hver dag til vask, matlaging og drikke for alle tolv. Dessuten må de betale for kull til matbålet. Hun peker mot en gryte over noen glør borte i hjørnet. Og så har hun det daglige maset for å få kjøpt mat for de få shillingene hun har igjen. Hun skulle gjerne hatt råd til bønner til barna, men bønner er altfor dyrt. Det blir stort sett mel og vann...

Vi er inne hos flere, og alle forteller den samme historien om ansvar for etterlatte barn, om den ytterste fattigdom, om slit og ydmykelse. Likevel merker vi en slags stolthet, en uvilje mot å gi opp. Vi ser det ikke minst av klærne. Ingen er skitne og fillete, alle plagg er reparert, og de er skinnende rene. Hvordan de klarer det med et par liter vann pr person til alle formål er ubegripelig. Vi aner at et anstendig ytre kanskje oppleves som en siste skanse for menneskelig verdighet.

En ung jente vi snakker med foreteller stolt at hun har fått fast, lønnet arbeid for the Future in Our Hands. Vi spør hva jobben går ut på og hun forteller at hun hver morgen vandrer fra slumbyen til en kreftklinikk på den andre kanten av Kisumu. Der har hun ansvaret for en gruppe barn som er under behandling for kreft i ansiktet. Senere får vi se hva arbeidet hennes går ut på.

Barna kommer langveisfra og har ingen familie som kan se etter dem, de har ikke fått noen skolegang og ingen oppfølging som kan holde deres tanker borte fra sykdommen. Hver gang de kommer fra cellegiftbehandlingen er de blitt sendt alene inn på et rom med benker og et bord. Der har de tidligere sittet hele dagen uten tilsyn og stirret fjernt og apatisk ut i luften, forteller Rom. For disse forlatte barna betyr den unge slumjenta alt. Hun har skaffet dem skrivebøker og blyanter og holder dem beskjeftiget med sang og undervisning. Når vi besøker barna har vi også med fargestifter, leker og billedbøker.

Inntekten til jenta fra slummen er gitt av FIOH USA og har vært avgjørende både for hennes slumfamilie og for de kreftrammede barna. Og den har skaffet henne en jobb som gir praksis for senere utdannelse.

Et bilde vi ikke glemmer

På flyet hjem til Norge er det et bilde fra Kenya vi ikke blir kvitt. På en måte rommer det alt vi har opplevd, tenkt og følt her nede, og Ragnhild blir ikke ferdig med å snakke om det:

Vi var på besøk i landsbyen Ponge, hjemstedet til Cecilia Obouya som startet The Future in Our Hands Kenya for 22 år siden. Et av lokallagets tiltak her er en slags førskole for foreldreløse barn i 2 til 6 års alder. Da foreldrene døde under aids-epidemien sto barna i fare for å omkomme av mangel på mat og omsorg. Den lokale FIOH-avdelingen i Ponge skaffet penger til å bygge en brakke hvor barna kunne samles daglig og få tak over hodet, og samtidig forbredes på fremtidig skolegang ved å lære sanger og regler, tall og bokstaver. – Og viktigst; de fikk en kopp velling hver skoledag.

Da vi kom hadde to frivillige hjelpere akkurat kokt vellingen over et bål utenfor brakka og var i ferd med å helle den i 30 store plastkopper som ble satt på gulvet i brakka. Ragnhild og jeg fikk en slurk hver, og det smakte hva det var, en blanding av mel og vann, ikke noe annet.

– Hva med de andre måltidene? Nei, denne ene koppen var faktisk det eneste måltidet disse småtassene fikk i løpet av dagen.

– Hvem gir dem mat lørdag og søndag når det ikke er skole? – Da må vi nok regne med at de ikke får noe, de fleste av dem...
To døgn uten mat hver uke, og så denne ene koppen med mel og vann de andre dagene...

Selv de minste blir alvorlige når de fikk lov til å gå inn og ta koppen sin. Vi la merke til ei lita jente på to-tre år. Forsiktig løftet hun den store koppen til munnen og drakk, langsomt, høytidelig...

Det er bildet av henne vi ikke blir kvitt. Det alvorlige ansiktet, det fjerne blikket, den ene koppen, som er dèt hun får den dagen. Mel og vann... Vi spurte hva det ville koste å gi henne, eller en av de andre barna, en kopp fullverdig næring, ikke bare skoledagene men alle dager, i ett helt år. Rom regnet det ut for oss. Det ville koste 110 kroner.

Under hele hjemreisen snakker Ragnhild om denne jenta og vennene hennes, og innen vi lander i Oslo har hun funnet ut hva hun vil sette i gang: En gavestafett hvor alle som blir med gir et krus som symbol til en venn, sammen med et kort som forteller at 110 kroner til mat er innsatt på en konto for de foreldreløse barna i Ponge landsby...

Innsamlingen har allerede vært en suksess, men bildet av den vesle jenta forlater oss ikke. Hun er ikke lenger bare en sulten treåring. Etter at vi kom hjem til norsk julehandel er hun for oss blitt stående som selve symbolet på en verdensorden som har mislykkes totalt i det viktigste av alt; å skape en rimelig grad av rettferdighet i verden.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler