Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 62

Hvis de selv vil...

Når du har sagt adjø, er det noen ting som blir lettere og mer påtrengende å fortelle. Den danske fotografen Jørn Stjerneklar har tatt avskjed med det Afrika han har tatt bilder av i 20 år.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Når du har sagt adjø, er det noen ting som blir lettere og mer påtrengende å fortelle. Den danske fotografen Jørn Stjerneklar har tatt avskjed med det Afrika han har tatt bilder av i 20 år.


– Afrika er så vanskelig å forstå… De tingene jeg trodde jeg forsto da jeg kom hit som ung, har jeg først nå forstått at jeg ikke fatter noe av, forteller Stjerneklar.

– Det er en veldig menneskelig reaksjon å forsøke å skape orden i det kaos som møter deg når du kommer hit; lydene, fargene, folk… alt er annerledes. Du skaper orden i kaoset ved å finne ting som du tror du gjenkjenner, og lar dem forklare hva som skjer.

Men jeg fatter for eksempel ikke hvorfor de fortsetter med å drepe hverandre. Da Stjerneklar forlot Afrika i 1999, lå 17 land sør for Sahara i krig – enten med seg selv eller med hverandre.

– Dersom det kom et menneske og sa til deg at du skulle drepe naboen som har bodd ved siden av deg i 20 år, ville du vel ikke gjøre det? Det var høyt utdannede mennesker blant de hutuene som slaktet tutsi­mindretallet under folkemordet i Rwanda… Jeg har tenkt mye over det. Holocaust foregikk jo i Europa, og det sier vel noe om at sivilisasjonen i virkeligheten ikke stikker særlig dypt. Men det er som om det moralske regelsettet man har i Afrika, er mye mindre rotfestet, sier Stjerneklar.

– Mange blir forferdelige rasister av å bo i Afrika fordi vi alltid søker etter en forklaring. Det er en felle som selv de beste faller i. Folk som reiser dit som hjelpearbeidere; unge idealister som vil redde verden.

– Når du ikke fatter en døyt, så blir det den gamle forklaringen. Den med at det er afrikanerne som er dumme og late, og at det er derfor de ikke får til noe som helst; 40-45 år etter uavhengighetskrigene lever de stadig i ekstrem fattigdom. Du må reise derfra før du blir rasist.

– Men det er jo bekvemt å bo i Afrika når du har penger. Du har råd til å kjøpe hyperluksus; tjenestefolk, stort hus og kostbar bil. En slik leve­standard opprettholder du ikke hvis du reiser hjem.

– Noen steder blir det verre til tross for alle uhjelpskronene. I Kenya falt for eksempel barnedødeligheten da uhjelps­midlene begynte å strømme til landet. Nå stiger den igjen.

– Jeg har reist rundt i mange år og besøkt bistandsprosjekter. Noen steder har det hjulpet akkurat den gruppen mennesker som fikk en vannpumpe eller noe annet. Zimbabwe fikk vann og veier da de endelig holdt opp med å slåss. Men det er skutt inn milliarder av bistands­kroner i landet, og av en befolkning på ti millioner er det fremdeles bare noen få tusen mennesker som har høyere utdanning. Bistandskronene har vært med på å skape en afrikansk elite som kan grabbe til seg av den økonomiske hjelpen. Når fattigdommen er så stor, er det virkelig attraktivt å skaffe seg penger. Og en av de få måter man kan gjøre det på, er ved å få adgang til de bistandskronene som de utenlandske giverne sender til landet.

– Afrikanernes toleranse overfor slikt er utrolig stor. Den kenyanske riksrevisoren offentliggjorde nylig et toårig regnskap over statens budsjetter. 54 milliarder kroner hadde forsvunnet i løpet av de to årene, uten at man kunne redegjøre for hva de var blitt brukt til. Samme dag gikk jeg ned og kjøpte avisen ved den lokale kiosken. Kioskdamen sa at hun ikke en gang visste at de var så rike. Og så lo hun. Man aksepterer at folk snyter til seg penger. De ville selv ha gjort det dersom de fikk anledning til det. Og når det gjelder korrupte politikere, stemmer befolkningen på dem gang på gang selv om de vet hvordan de har mottatt penger.

– Solidariteten blant folk er til gjengjeld liten. Vi ansatte en familie til å stelle hagen vår da vi bodde i Kenya. De fikk 900 kroner for 40 timers arbeid i uken og hadde fri i helgene. Da de hadde vært hos oss ett år, ansatte de selv en hushjelp. Hun skulle arbeide 12 timer om dagen, sju dager i uken og fikk 50 kroner i uken for det.
Slik er det bare. Respekten for folk som har penger, er enormt stor.

– Det høres kanskje rått ut når jeg sier at man burde slutte å yte bistand. I hvert fall for en tid. Men jeg mener at de fattige ikke har fått særlig mye glede av den. Deres situasjon på lang sikt ville ikke vært stort annerledes dersom de ikke hadde fått bistand.

– De afrikanske lederne tenker: De sender oss penger fra Skandinavia, så det skal nok gå. Vesten har skapt ansvarsløshet i stedet for ansvar. Men det sier bistandsekspertene og de frivillige organisasjonene ikke noe om. Jeg har møtt mange mennesker som har fortalt om bistandsprosjekter som har slått helt og aldeles feil. Uten å ville siteres. For hvem i uhjelps­industrien sager over den grenen de selv sitter på? De konsulentfirmaene som evaluerer Danidas (Dansk direktoratet for utviklingshjelp) prosjekter, lever jo for eksempel av å ha Danida som kunder.

– Men jeg tror ikke at det noen gang vil komme en offentlig debatt om det fornuftige i å yte uhjelp, sier Stjerneklar.
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -