Der rosene stikker
Brudd på arbeidsmiljøloven, lave lønninger, tvungen overtid, forbudte sprøytemidler og mangel på fagforeninger. Dette er betingelser arbeiderne ved den norsk-ugandiske rosefarmen Jambo Roses møter daglig. NORAD, som har støttet bedriften med millionbeløp, skryter på sin side uhemmet av arbeidsforholdene.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Brudd på arbeidsmiljøloven, lave lønninger, tvungen overtid, forbudte sprøytemidler og mangel på fagforeninger. Dette er betingelser arbeiderne ved den norsk-ugandiske rosefarmen Jambo Roses møter daglig. NORAD, som har støttet bedriften med millionbeløp, skryter på sin side uhemmet av arbeidsforholdene.
En snau times kjøring fra Entebbe, hvor Ugandas internasjonale flyplass ligger, har selskapet Jambo Roses Ltd. siden 1995 bygget opp en rosefarm. Med NORAD-støtte på til sammen fire millioner kroner dyrkes kortstilkede roser i 11 veksthus – roser som eksporteres til det norske markedet. NORADs egen vurdering av Jambo Roses er ikke snau: Prosjektet er ifølge et notat fra avdelingen for Industri og Næringsliv (I&N) ikke bare en «mønsterbedrift» i forhold til produktkvalitet og «de ansattes ve og vel», men «utvilsomt det beste I&N-prosjekt i Uganda og kanskje i hele porteføljen vår.»
Tidligere i år reiste Framtiden i våre henders NorWatch-prosjekt til rosefarmen for å finne ut om de ansatte deler NORADs ros av farmen. Resultatet var ikke rosenrødt.
Bryter loven
De fleste av Jambo Roses’ 179 ansatte er unge kvinner, som ifølge ledelsen simpelthen foretrekkes – ikke minst i veksthusene og i pakkehallen – fordi de har godt utviklet fingerferdighet til raskt å beskjære rosene på riktig sted og bunte dem til ferdige buketter. Som NorWatch har opplevd en rekke andre ganger, turde ikke arbeiderne å stå fram offentlig med sin kritikk av arbeidsforholdene av frykt for å miste jobben.
Men mot forsikring om anonymitet, manglet det ikke på vitnemål fra arbeiderne som ble intervjuet. Det første problemet de trakk fram, var ansettelsesforholdene. I henhold til den ugandiske arbeidslovgivningen, er en bedrift forpliktet til å gi fast ansettelse etter seks måneders prøvetid. Arbeidernes virkelighet hos Jambo Roses er en helt annen.
Ifølge assisterende produksjonssjef Rose Zziuua får de ansatte først fast jobb etter to år på rosefarmen. Men arbeiderne kunne bevitne at ansatte som hadde mer enn tre års fartstid, fremdeles jobbet på kontrakt. I tillegg klaget de på at de blir trukket en månedslønn i depositum når de blir ansatt. Bebedriftsledelsen beholder depositumet som en forsikring mot at den ansatte ødelegger utstyr eller slutter før oppsigelsesperioden er utgått.
Lange arbeidsdager
Offisielt er arbeidsdagen på sju og en halv time seks dager i uka. Men arbeiderne protesterte heftig på denne framstillingen. For det første forklarte de at de har en to timers lunsjpause midt på dagen hvor de ikke har lov til å forlate rosefarmen. Under perioder med stor etterspørsel i Skandinavia på rosene, mister de pausen.
Uttrykket «må» var i denne forbindelse ikke tilfeldig valgt av de intervjuede. Assisterende produksjonssjef Zziuua bekreftet at bedriften praktiserer tvungen overtid, både i lunsjpausen og etter ordinær arbeidsdag, dersom da ikke tilstrekkelig antall melder seg frivillig.
Følgelig kunne arbeiderne vitne om arbeidsdager på 11-12 timer, gjerne fire-fem dager i strekk. Og nåde den som kommer for seint på jobben; porten inn til rosefarmen blir stengt nøyaktig klokka sju om morgenen. De som kommer for seint, blir sendt hjem uten lønn for den dagen.
Veldig lav lønn
Trekk i lønn, selv for bare en dag, er ingen spøk for arbeiderne. Nivået ligger allerede så lavt at selv landets arbeidsdirektør (Commissioner for Labour) Dr. Ogaram David betegner den som «veldig, veldig lav». Arbeidsdirektøren opplyser at anbefalt minstelønn for ufaglærte er på 250 shilling per time, og at gjennomsnittslønnen for industriarbeidere ligger på 60000 – 80000 shilling i måneden.
Begynnerlønnen for kvinnene i veksthusene og pakkehallen ligger ifølge assisterende produksjonssjef på 185 shilling (ca. 1 krone) i timen, eller 42000 shilling (ca. 225 kroner) per måned hos Jambo Roses. Offisielt økes lønna for hvert halvår til et nivå på 48500 etter to år.
Men heller ikke dette stemmer med arbeidernes versjon. De fleste intervjuede fortalte at de hadde en månedslønn på 42000 shilling, uavhengig av hvor lenge de hadde jobbet på rosefarmen – selv etter flere års ansettelse.
Jambo Roses opererer for øvrig med en annen svært tvilsom praksis når det gjelder lønnssystemet: Ifølge Rose Zziuua gir bedriften arbeiderne individuell lønn etter to års ansettelse. Lønnsnivået blir da vurdert etter intervjuer og vurderinger av de ansatte foretatt av produksjonssjefen.
Forbudt i Norge
En rosefarm er ensbetydende med stort forbruk av plantevernmidler. Styreformann Øistein Larsen i Jambo Roses har ikke villet gi ut en fullstendig liste over hvilke som brukes i deres veksthus. I et brev begrunner han dette med at styret overfor den daglige lederen på farmen klart har «presisert» at de sprøytemidler som benyttes, også skal være godkjent for bruk i Norge».
En av oppsynsmennene på Jambo Roses oppga navnene på ni av plantevernmidlene. En sjekk med Landbrukstilsynet viser at fire av disse ikke er godkjent for bruk i norske veksthus, og følgelig ulovlige her til lands.
Et annet og vel så stort problem er tidsintervallet mellom avsluttet sprøyting og når arbeiderne får lov til å gå inn i veksthusene for å fortsette arbeidet. Ifølge assisterende produksjonssjef Zziuua praktiserer bedriften et tidsintervall på tre–fire timer. Den Internasjonale?Blomsterkampanjen (International Flower Coordination) anbefaler – basert på FNs vurderinger av giftighetsgrad – 6 til 12 timers tidsintervaller på de ni plantevernmidlene som tilsynsmannen fremskaffet.
Arbeiderne kunne på sin side fortelle at de hadde måttet gå inn i veksthusene rett etter at sprøyting var avsluttet, eller sågar jobbe inne i veksthusene mens sprøytingen pågikk. Mange av dem klaget over helseplager de mente hadde sammenheng med dette, men kunne ikke dokumentere det fordi de ikke regelmessig gikk til helsekontroll.
Klagene var mange, og det var mangt rosefarmens arbeidere ønsket forandring på. Men mangel på fagforening gjør at, som én sa det, de ikke har noen å støtte seg til dersom de blir presset opp mot veggen. Rose Zziuua opplyste riktignok at bedriften ikke hadde noe imot fagforeninger, og at ledelsen hadde innført et system som hun kalte «Workers Representatives», hvor arbeiderne kan ta opp problemer de har, én gang i måneden.
Men arbeiderne avviste at det var mulig å ta opp reelle problemer som lønn og fundamentale faglige rettigheter i dette forumet. Frykt for å bli upoppulær hos ledelsen og dermed miste jobben gikk igjen som forklaringer på at ingen forsøkte å danne fagforening.
Hvorvidt NORAD fremdeles mener at Jambo Roses er en mønsterbedrift, var ennå ikke klart da Folkevett gikk i trykken. Styreformann Øistein Larsen i Jambo Roses har heller ikke ønsket å kommentere saken i Folkevett.
Jambo Roses Ltd.
Ugandiske interesser eier 60 prosent av rosefarmen mens norske interesser, deriblant Aker Gård Gartneri på Sem i Vestfold, eier 40 prosent. Ifølge NORAD eksporterer Jambo Roses årlig 15 millioner kortstilkede roser. Av disse havner rundt halvparten i Norge, hvor engrosfirmaet Ragnar J. Svinningen er største distributør. Rosebukettene kan blant annet kjøpes hos blomsterkjeden Plantasjen. NORAD har gitt støtte til Jambo Roses i form av lån, samt til grunnlagsinvestering og opplæring på til sammen 3986000 kroner.
NorWatch-rapporten «Rosenrød utvikling?» fås ved henvendelse til FIVHs Informasjonssenter.