De gode, de onde og de grusomme

Sletting av gjelden fattige land i Sør sliter med stod sentralt i Indabas protestmarsj i Johannesburg. En syngende og dansende elv av demonstranter strømmer gjennom gatene i den lutfattige bydelen Alexandria på den internasjonale aksjonsdagen lørdag 31.august. Luften dirrer av kraften i de gamle apartheid-sangene som har fått nytt liv. Tusener av landløse, arbeidsledige, antiprivatiserings-aktivister, urbefolkningsrepresentanter og andre toy-toyer seg mot konferansebygningen i Sandton, der delegatene bryner seg på all verdens tvetydige og forbeholdne ordbruk. På vei gjennom townshipen slutter flere seg til. Mange flere. Ifølge politiet har protestmarsjen fordoblet seg til over 10.000 demonstranter gjennom gatene som stinker av håpløs fattigdom. Anti-Privatisation Forum (APF), Friends of the earth, Soweto Electricity Crisis Committee og Jubilee 2000 er blant flere titalls organisasjoner som har sluttet seg til oppropet til Indaba, nettverket som står bak demonstrasjonen. ”FN er nå i likhet med Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Verdens handelsorganisasjon sett på som illegitime”, står det i Indabas opprop. Akkurat det betyr mye i Sør- Afrika. Landet arvet 135 milliarder kroner i gjeld fra apartheidregimet, penger som blant annet ble brukt til å undertrykke folket og hindre flertallsstyre i landet. Det internasjonale pengefondet (IMF) truet med at landet ville bli isolert fra verdenssamfunnet hvis de nektet å betjene gjelden, og tilliten til de internasjonale finansinstitusjonene er følgelig minimal blant mange sør-afrikanere. Spesielt blant de fattige. For noen av dem har kampen mot raseskillepolitikken gått over i en kamp mot et globalt apartheid mellom fattig og rik.

Bak piggtråden

De forente nasjoner har lagt forholdene til rette for at de store multinasjonale selskapene kan øke profitten og plyndringen», hevder Indaba. De vet godt hva det gjelder. Et stykke utenfor Soweto har det franske storselskapet Suez tatt over vannrettighetene. De stort sett arbeidsløse beboerne betaler 80 kroner for å koble seg til vannettet. For det får de seks liter vann per dag. Er behovet større må de betale for hver liter ekstra. For dem som ikke betaler blir tilgangen stoppet. Telleverket på kranene er merket med logoen til en av FNs ledende miljøvennlige partner for bærekraftig utvikling, storselskapet ABB. Soweto er i ferd med å få privatisert strømforskyningen. Det er ventet at tusenvis vil bli uten strøm når private selskaper strammer til grepet.
Etter en mil i kvelende hete når de fredelige demonstrantene konferansesenteret i Sandton. «We the people» er skilt av fra Kofi Annan og delegatene med høye piggtrådbefestede betongmurer. Politiet er utrustet for en liten krig – med pumpehagler, maskinpistoler, sjokkgranater og pansrete kjøretøyer med mitraljøser. «We the people» fra Sør-Afrika har sett det før. Nedlatende kommentarer blir utvekslet mellom forhandlingsdelegater som følger opptoget fra vinduene, overhørt av noen fra «We the people» som fikk adgang til konferansen. Et «speakers corner» er satt opp. Det handler om privatisering, gjeld, nyliberalisering, rett til jordbruksland, et hjem og arbeid. Rundt om i flere europeiske storbyer tok grasrotaktivister også til gatene lørdag 31. august, med krav om et demokratisk FN hvor ikke multinasjonale selskaper får dominere agendaen.

Død prosess

Øko-aktivist og kunstner Byung Choi fra Korea satte sitt preg på Johannesburg med sitt budskap.
– For første gang er en større anti-globaliseringsprotest rettet mot FN. Tidligere har det vært Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, G-8 og utvalgte selskaper, framholder Kenny Bruno fra CorpWatch i USA. Han har arbeidet med en større kampanje for å få FN til å innse at de sterke båndene til internasjonale storselskaper og lobbyorganisasjonene deres ville skade FN og gjøre organisasjonen til et nytt mål for Seattle-bevegelsen.
– Begrepet om «bærekraftig utvikling» er nå dødt. «Bærekraftig utvikling» var dømt til å bli et kompromiss av hva regjeringer klarte å få til på handel, subsidier, investeringer og utviklingshjelp. Og ikke minst prosjekter som selskapene ser seg tjent med å finansiere, mener Bruno. Han står ikke alene.
– Borgernes rettigheter har blitt erstattet med storselskapenes rettigheter, tordner den indiske aktivisten Vandana Shiva.
Lederen av det internasjonle miljønettverket Friends of the earth, Ricardo Navarro, sparer ikke på noe etter at forhandlingene er over.
– Vi føler oss bedratt. Verdens ledere har oppført seg om de var toppledere i næringslivet. De har solgt seg til Verdens handelsorganisasjon og det internasjonale næringslivet. Vi bør aldri ha slike skammelige konferanser igjen, mener han. Verdens naturfond har døpt World Summit on Sustainable Development (WSSD) om til «World Summit of Shameful Deals». Venezuelas president Hugo Chavez kalte de ti dagene med forhandlinger i Johannesburg for «en dialog for de døve».
FNs generalsekretær Kofi Annan forsøkte å berolige omverdenen med at «en ikke må forvente mirakler på konferanser slik som dette». Og la til at «Johannesburg ikke er slutten på alt, men en begynnelse.» Spørsmålet enkelte av dem som kjemper for en annerledes verden stiller seg, er om det er en begynnelse på slutten for FN som pådriver for miljø og utvikling.

Seierherrene

Det eneste åpne torget på konferanseområdet tok luksusbilprodusenten BMW over. Adgangen til selskapets bærekraftige jordkule var begrenset til spesielt inviterte.
Midt i konferanseområdet på Sandton Square fant vi selve ikonet som vitner om de internasjonale storselskapenes store interesse for verdenstoppmøtet om miljø og utvikling. Bayerische Motoren Werke AG (BMW) dominerte det eneste åpne torget innenfor gjerdene til konferansen med en gigantisk halv jordklode og flere telt i hjertet av forhandlingene. Under mottoet – «Sustainability: It can be done» – viste luksusbilprodusenten fram prototyper på hydrogendrevne biler. Biler det skal bli vanskelig å finne hos en bilforhandler, om noen skulle ønske seg et eksemplar. Storselskaper som Rio Tinto, Shell, DuPoint, Monsanto, BP og Chevron Texaco var også representert. Alle med sin egen lille grønne solskinnshistorie – og alle med beksvarte rulleblader når det gjelder miljø og menneskerettigheter. Med alt fra skole- og solpanelprosjekter prøver selskapene overbevise om at det er en del av løsningen for planeten.
– Selskapene er her for å vise at de helt frivillig gjør noe for miljøet og at de tar sosialt ansvar. Målet er å unngå bindende internasjonal regulering av virksomheten deres og tiltak som kan true inntektene, mener Belen Balanya, som arbeider i Corporate Europe Observatory (CEO) i Amsterdam.
– De grønne skryteprosjektene som selskapene presenterer utgjør en forsvinnende liten del av virksomheten deres. Hvor bærekraftige selskapene er i det store og hele får vi vite lite om, poengterer Balanya. Hun er imponert over hvordan de internasjonale topplederne har klart å samkjøre seg slik at alle sier det samme. Næringslivet er en del av løsningen, fornuftige reguleringer, frivillig rapportering, nødvendigheten av partnerskap med næringslivet er frasene som gjentar seg. Og det har nyttet – toppsjefene i storselskapene er blant de få som smiler bredt etter toppmøtet.
– Vi ønsker velkommen den økende forståelsen av at næringslivet er en uunnværlig del av løsningen for verdens problemer, uttalte lobbyorganisasjonen WBCSD etter at forhandlingene var sluttført.
– Bare ved å mobilisere næringslivet kan vi få vesentlige framskritt, lyder ekkoet fra Kofi Annan.
Inustrilobbyistene understreker sin muntre og handlekraftige holdning etter toppmøtet med et sitat fra Elvis Presley: «A little less conversation – a little more action».

David mot Goliat

Kofi Annan og all verdens lobbyister skal prøve hardt for å overbevise Percy Schmeiser at genteknologi-giganten Monsanto er vesentlig for å løse verdens problemer. For han har dessuten Elvis vært død i mange år. Med sine 71 år har den kanadiske raps-bonden sett fram mot en rolig pensjonisttilværelse. Helst ville han dratt på fisketur med barnebarna i stedet for å være i Johannesburg. Nå kjemper han sitt livs kamp. Ikke mot insektangrep, tørke, sykdom og flom, men mot storselskapet Monsanto i en rettssak om patentsrettigheter.
– Jeg føler et stort ansvar. Til tross for presset som er lagt på min kone, min familie og meg selv, forteller Schmeiser tydelig rørt. Rapsåkerene hans har blitt forurenset av Monsantos genmodifiserte raps-variant. Hvordan frøene hadde kommet der og spredd seg videre naturlig, var ikke relevant for dommeren i rettssaken han tapte. Er først de genmodifiserte plantene der, er avlingen Monsantos eiendom ifølge kanadisk patentlovgivning. Lover som er best tilpasset boksåpnere og roboter, og ikke levende organismer. Noe Canada har til felles med resten av verden.
– Selv om de genmodifiserte plantene kommer med vinden eller sprer seg gjennom krysspollinering, er det likevel et brudd på Monsantos patentrettigheter, konstaterer Schmeiser.
– Jeg har aldri hatt noe ønske om å dyrke Monsantos genmodifiserte raps. Gjennom flere tiår har jeg mine egne varianter som gir større avlinger, forteller rapsbonden til Folkevett. De aller fleste andre bønder i samme situasjon som Schmeiser har latt seg presse til å skrive under på kontrakter med Monsanto, og dermed blitt avhengige av å kjøpe deres frø.
– Vi kaller det terrorveldet på prærien. Hvem som helst kan komme i samme situasjon som meg. Hvor som helst i verden. Monsanto bruker patentlovgivningen til å ta friheten fra oss og kontrollen over livene våre som jordbrukere, hevder den kanadiske bonden. Han har pantsatt jord og hjem for å betale for rettssaken. I tillegg har han fått bidrag fra andre bønder til å fortsette kampen. Han har anket den første dommen til høyesterett. En kamp som vil bli fulgt med stor interesse over hele verden. Ny forskning om hvordan genmanipulerte avlinger kan spre seg over store avstander har gitt bønder over hele verden noe å tenke på. De frykter at Schmeisers sak ikke vil bli den siste, og at storselskapene skal gjøre det vanskelig å drive et konvensjonelt jordbruk hvor en kan plante og utvikle egne frø.

De gamle syndene

Et sterkt omdiskutert partnerskap mellom EU og private selskaper med mål om å levere rent vann til verdens fattige befolkning ble offentliggjort i de monumentale omgivelsene i utstillingsteltet Waterdome.
At storindustrien bekymrer seg for bildet offentligheten har av dem kom klart fram i Johannesburg. Oppmerksomheten Percy Schmeisers kamp mot Monsanto har fått internasjonalt er det vanskelig å grønnvaske.
– Vi må kvitte oss med bildet av business som det «onde imperium». Et bilde som sjelden gir et riktig bilde av oss. Stort sett er det noen få investorer som viser liten sosial ansvarlighet og ikke tar hensyn til miljøet, og dermed bidrar til å kaste et negativt bilde av business, framholder sør-afrikas lobbyrepresentant Tokyo Sexwale på Lekgota, som er navnet på storselskapenes business dag under bærekraftkonferansen. Lekota betyr «lederenes dialog». Det handler om tiltro til storselskapene – spesielt nå som vi er inne i «Partenerskapenes tidsalder» ifølge Kofi Annan – hvor storselskaper, organisasjoner og myndigheter skal få orden på planeten. For styreleder Chair Philip Watts i Shell som representerte Business Action for Sustainable Development (BASD) gikk det ikke helt som planlagt. En representant fra CorpWatch i USA spurte Watts om han fremdeles mente at Shells virksomhet i Nigeria var et eksempel på «beste praksis», slik selskapet hevdet i 1992. Watts svarte at han var stolt over undersøkelsene selskapet selv hadde gjort rundt sin egen virksomhet i landet. I tillegg var han «ganske stolt» over Shells oppførsel i Nigeria generelt.
– Hvordan kan vi stole på næringslivsledere som ikke engang klarer å anerkjenne det mest åpenbare tilfellet av forbrytelser begått av storselskaper, undrer Isaac Osuoka fra Environmental Rights Action i Nigeria. Konflikten mellom oljeselskapene og lokalbefolkningen er minst like intens i dag som den var i 1994 da miljørettighets-forkjemperen Ken Saro Wiwa og åtte andre ble hengt. Shell er blant selskapene som gjennom partnerskap med FN og utallige reklamefilmer på TV hevder at de tar sosialt ansvar på alvor og miljøhensyn.
Mange andre selskaper i Johannesburg hadde like mye å svare for som Shell. Miljøvernere og menneserettighetsforkjempere frykter at storselskapene går inn i partnerskap hvor de har definert «bærekraftig» på den måten som passer dem best og som gir mest utbytte.

Hva nå lille planet?

Kina satte en stopper for Dalai Lamas planlagte besøk i Johannesburg. En gruppe eksil-munker slapp inn i landet, men fikk et tøfft møte med sør-afrikansk politi.
Etter Johannesburg ser nå de rasende og de skuffende seg om etter alternativer.
– Noen få hardbarkede grupper vil kjempe for å gjennopplive «bærekraftig utvikling»-prosessen inne i møtesalene under FN-møtene. I Sør Afrika, og andre steder, vil de fleste aktivistene kjempe i gatene, mener Kenny Bruno i CorpWatch. Toppmøtet i Johannesburg samlet også en gruppe dommere fra rundt om i verden. De mener rettsvesenet kan brukes mer aktivt til å regulere inngrep i naturen og hindre uopprettelig skade.
– Dommere kan spille en nøkkelrolle for å oppnå en bærekraftig utvikling fordi de aller fleste landene har et miljønettverk, men viljen til å prøve ut lovene har manglet. Problemet er mangel på bevissthet om disse rettighetene og tilgangen til å prøve disse lovene for retten, mener høyesterettsdommer Arthur Chaskalson fra Sør-Afrika. Andre frykter mer militante aksjoner. En aktivist som hadde jobbet mye med miljø- og menneskerettighetsproblemer knyttet til de store gruveselskapene mente det bare var et tidsspørsmål før mange griper til våpen i flere lokalsamfunn. Innenfor en tiårsperiode mener han flere av de store selskapene vil bli tvunget til å ta miljøhensyn og vise sosial ansvarlighet i møte med zapatist-lignende opprør. Våpen er noe det er svært lett å få tak i i en rekke land i sør.