Blandede meritter

I hvert fall ifølge Dagens Næringsliv som refererer til rapporten under tittelen «Skryter av norske bedrifter» (3. november 2000). Fafo har, på oppdrag fra UD,
vurdert:

• I hvor stor grad blandede kreditter har bidratt til utvikling innenfor den private og offentlige sektoren.
• I hvilken grad de blandede kredittene har oppfylt den norske bistandspolitikken generelt.

Fafo har undersøkt 28 av totalt 131 prosjekter som har fått norsk støtte i form av blandede kreditter. Ni av dem er i Kina, sju i Indonesia og fire i Botswana, Lesotho og
Zimbabwe.

– Norsk næringsliv har gjort jobben og levert varene, men ordningen er ikke god nok, opp­summerer prosjektleder Jon Hanssen-Bauer fra Fafo.

Til Folkevett sier han at dette er en komplisert materie som ikke akkurat egner seg i en tabloid verden.

– Som prosjekter er de fleste blitt gjennomført som avtalt, de er en del av den lokale utviklingsplanen og står i samsvar med OECDs retningslinjer for blandede kreditter. På den andre siden har prosjektene hatt liten effekt på industriutviklingen lokalt og regionalt. Kun fire av de 28 prosjekt­ene har dessuten vært lagt ut på anbud, noe som har ført til noe overprising, sier Hanssen–Bauer.

Mislykket i Indonesia

Spesielt ille ser det ut som det har gått i Indonesia. Hele seks av de sju prosjektene i landet genererer ikke inntekter, og bidrar dermed ifølge Fafo til å øke utenlandsgjelden. Totalt har de indonesiske prosjektene fått 311 millioner kroner gjennom blandede kreditter. Fire av de sju prosjektene har ifølge Fafo-rapporten rett og slett gått i stå:

• Et bølgekraftverk som selskapet Indonor sto bak, er skrinlagt, blant annet fordi den norske teknologien var «spekulativ og dermed høyst irrelevant».
• På grunn av høye drifts- og vedlikeholdskostnader, tekniske pro­blemer og mangel på trening/institusjonsoppbygging, ligger 11 av 12 havovervåkningsbøyer som sel­skapet Oceanor leverte, ubrukelige på land.
• Selskapet Bloms kartleggings­prosjekt av de indonesiske hav­områdene har også nesten stoppet opp, blant annet på grunn av mangel på trening av lokalt personell og dårlig kvalitet på utstyret. Før prosjektet ble igangsatt, uttrykte de indonesiske myndighetene skepsis til nytten av det.
• Havforskningsskipet levert av selskapet Mjellem & Karlsen har snublet av samme grunner som Bloms prosjekt, noe som har ført til at skipet stort sett har ligget uvirksom til kai.

– Ja, vi synes situasjonen i Indo­nesia er alvorlig, innrømmer Hanssen-Bauer.

Ingen direkte effekt

Vurdert opp mot målsettingene til norsk bistandspolitikk generelt, konkluderer Fafo med at prosjektene som er vurdert i rapporten, ikke har noen direkte effekt på sysselsetting, fattige og kvinner.
I forhold til sysselsetting heter det at prosjektene «har liten direkte, men noe indirekte innvirkning på lokal sysselsetting…»

De fattige kan også se bort fra prosjektene som «…kommer kommersielle brukere og middelsinntekt-konsumenter til nytte, framfor de fattige…». Enda mer direkte omtaler rapport­en prosjektenes nytte for kvinner: «Faktisk fant vi nesten ingen effekt med hensyn til økonomiske muligheter for kvinner.» Likevel mener Hanssen-Bauer at prosjektene tjener den norske bistandspolitikkens sak:

– Selv om prosjektene ikke direkte kommer kvinner og fattige til nytte, selv om de for eksempel fører til fraflytting eller tap av arbeidsplasser lokalt, kan prosjektene likevel være samfunnsøkonomisk positive og skape ringvirkninger. Det er galt hvis denne type prosjekter skal være underlagt krav om at fattige og kvinner direkte skal ha utbytte av dem.

Forskningslederen viser i denne sammenheng til ett av prosjektene i Kina, et vannverk. Den nye norske teknologien som ble levert og installert, førte til at 60 prosent av arbeidsstokken ved vannverket ble sagt opp. Men den samfunnsøkonomiske gevinsten ble rent vann og bedre helse for lokalbefolkningen, påpeker han.

Ordningen bør avvikles

De fleste landene innenfor OECD har redusert sin satsing på blandede kreditter i bistandspolitikken, deriblant også Norge som kun hadde avsatt 70 millioner kroner i fjor. Fafo konkluderer med at dersom ordningen skal fortsette, trengs det betydelig økte bevilgninger. Dessuten må den bygges om ved å støtte bedrifter som er villig til å bygge opp partnerskap med lokale leverandører og redusere bindingen av bistanden. I dag kreves det at 70 prosent av
leveransene skal være norske.

– Bindingen hindrer innkjøp av utstyr lokalt, og dermed syssel­settingseffekten. Et elektrisitets-­prosjekt vi undersøkte i Lesotho, hentet mastestål fra Norge, i stedet for å kjøpe det lokalt, hvor det også var tilgjengelig, forklarer Hanssen-Bauer.

Til sjuende og sist anbefaler Fafo imidlertid å avvikle ordningen med blandede kreditter og heller øke annen bistand gjennom næringslivet.

– Næringslivet gjør det bra de, det er ordningen som ikke er god nok, sier Fafos prosjektleder. Til tross for de norske bedriftenes blandede meritter. Hvordan ville for øvrig bildet sett ut dersom alle de 131 prosjektene hadde blitt saumfart? Fafo har for eksempel kun undersøkt 9 av 62 prosjekter i Kina – prosjekter som har fått småpenger i forhold til de mislykkede prosjektene i Indonesia...


Blandede kreditter

• Blandede kreditter er en blanding av en kommersiell kreditt (lån) og bistand.
• Denne type finansiering er knyttet til eksport som skal føre til økonomisk og sosial utvikling i mottakerlandet.
• Minst 70 prosent av bistanden er bundet opp til kjøp av norske varer og tjenester.
• Fra 1985 til 1999 mottok 42 norske selskaper til sammen 1.8 milliarder kroner i form av blandede kreditter til totalt 131 forskjellige prosjekter.
• Fafos evaluering ble igangsatt under bondevikregjeringen etter påtrykk fra NHO, som mente å kunne dokument­ere gode resultater av ordningen.