Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Amen og adjø

De norske misjonærene er egentlig ferdige på Madagaskar. De spedalske er kristnet og overlatt til seg selv og den lokale kirken.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
De norske misjonærene er egentlig ferdige på Madagaskar. De spedalske er kristnet og overlatt til seg selv og den lokale kirken.

Da de første norske misjonærene kom til øya Madagaskar utenfor Afrikas østkyst i 1866 dyrket de aller fleste gasserne forfedrene sine. 140 år senere er landet nesten ferdig kristnet. Halvparten av de drøyt 17 millioner innbyggerne i landet er organisert i kristne menigheter, og den gassisk-lutherske kirken, som ble etablert av norske misjonærer i 1867, teller i dag 2,4 millioner medlemmer og er selvgående.

Det norske misjonsselskap (NMS) driver noe evangelisering i perifere utposter, men i hovedsak er det prosjekter som kvalifiserer til norsk statlig støtte som holder liv i den tradisjonsrike misjonsorganisasjonen på verdens fjerde største øy.

Du og jeg og oljen vår betaler gjennom UD og Norad for brorparten – 53 prosent i fjor – av Det norske misjonsselskaps virksomheter på Madagaskar.

– Egentlig ferdige
I Stavangergata midt i innlandsbyen Antsirabe i Madagaskar ligger hovedkvarteret til Det norske misjonsselskap. Madagaskars nest største by ble grunnlagt av nordmannen Thorkild G. Rosaas (1841-1913) allerede i 1870-årene, og fremdeles er det nok nordboere her til å holde drift i en skole for misjonærbarna. I dag er det presten Bjørn-Eddy Andersen som er sjefen, eller «representanten» som det heter i misjonskretser.

Andersen forteller oss at NMS «egentlig er ferdig» på Madagaskar.

– Vi er i ferd med å overføre mer og mer av virksomheten til den gassisk-lutherske kirken, men det tar tid, forklarer Andersen.

Andersen, fotografen og jeg er ute og spiser pizza på et fransk sted i Antsirabe, og NMS-sjefen forteller engasjert om virksomheten. Spesielt fremhevet han bistandsprosjektene, de «grønne» skolene, jordbruksskolen og døve- og blindeskolene.

På Andersens egen hjemmeside på nms.no fremhever Madagaskar-representanten helt andre sider ved arbeidet: «evangelisering, diakoni, ledertrening og organisasjonsutvikling». Her nevnes ikke bistandsprosjektene med ett ord. Det gjør ikke de spedalske heller.

Koloni av spedalske
Spedalskkolonien Mangarano ligger en halvtimes kjøring utenfor Ansirabe. Den er allerede overdratt til den gassisk-lutherske kirken, men NMS åpner fremdeles for å donere penger. NMS beskriver på sine hjemmesider senteret som et sted «hvor de menneskelige aspektene, omsorg og kjærlighet, alltid er i høysetet.» Misjonsselskapet har som mål å samle inn 16.400 kroner til de rundt 100 beboerne i 2006.

Inne blant de fingerløse og noen ganger neseløse gamle og deres gjennommøkkete barn og barnebarn, slår det oss at de nok burde satt seg et litt høyere mål.

Mangler mat til ungene
Vel er de spedalske kristne, og det står en velholt kirke og brisker seg, ruvende midt blant de nedgriste, lave murhusene folkene bor i. Men ingenting her minner om den «omsorg og kjærlighet» NMS forkynner. Folk går i filler.

– Det vi mangler mest er mat, vi har så mange unger her, sier Jean Rakotondrainobe. 72-åringen er en av 44 spedalske i kolonien og fungerer som en slags leder i det lille samfunnet.

Ifølge Jean må senteret greie seg med 16 millioner gassiske franc, knapt 10.000 kroner, i året fra kirken.

– Da nordmennene drev senteret fikk vi denne summen fire ganger i året, forteller den gamle mannen.

Død og desinfisering
Vi håndhilser på de spedalske. De er alle gamle. Ungene ser friske ut. Snørrete og møkkete inntil underhuden, men ikke leprasyke.

– De får medisiner, så de er ikke smittsomme. Alle de som er smittet er ganske gamle, hadde vi blitt fortalt av misjonærene i Antsirabe.

Det var ikke helt sant. Det har hendt at det har vært sparsomt med medisiner i kolonien. Tolv år gamle Emanuel Randreanasolo er spedalsk. Han er smittet av moren sin. Flere tenåringer er smittet, forteller folkene i kolonien.

Fotografen klager på at det lukter en blanding av død og desinfiseringsvæske av hånden hans etter at han har tatt koloniens eldste kvinne i den rurete underarmen til hilsen. Jeg har også hilst på den lemløse kvinnen og har ikke rukket å ta innover opplysningene om at de syke fremdeles kan være smittsomme. Jeg er ved å tørke av tuten på vannflasken og sette den til munnen, men ombestemmer meg og vasker hilsehånden med vannet i stedet.

Mirakel og 81 barnegraver
Selv om norske misjonærer har arbeidet blant spedalske på Madagaskar helt siden 1980-årene, skal ingen, noensinne, ha blitt smittet med den grusomme sykdommen. – Det er nesten som et mirakel, mener misjonærene selv. En mer nærliggende forklaring er trolig at de norske misjonærene var langt bedre fødd enn gasserne og derfor hadde et sterkere immunforsvar. Dessuten, og ikke minst, var nordmennene nøye med hygienen.

Ingen må likevel tro at det har vært noen farefri dans på roser å frelse de vantro på Madagaskar gjennom nesten 140 år. I dag er det bare noenogtyve norske misjonærer igjen på øya, og et titall barn. Men det er langt flere norske graver. 73 voksne og 81 barn er stedt til hvile på øya. De fleste døde av malaria.

Og det er fremdeles farlig å jobbe på øya. Noen måneder før vårt besøk hadde et av misjonærbarna fått en infeksjon i det ene benet etter å ha sprunget på en blikkplate. Jenta ble fraktet i hui og hast tilbake til Norge og rakk bare så vidt å redde det infiserte benet fra amputasjon. Et par år tidligere holdt en misjonær og hennes ufødte barn på å miste livet da moren fikk malaria under svangerskapet.

Flyttet og forlatt
De spedalske har ikke alltid holdt til på Mangarano. Inntil på slutten av 1800-tallet bodde leprasyke fra Madagaskars midtregion i en kjempekoloni rundt de varme kildene i Antsirabe. Pasientene ble jagd da den regjerende dronningen kjente på seg at hun og hennes kunne behøve kildene til egen rekreasjon. Norske misjonærer etablerte senteret på Mangarano tidlig i forrige århundre og på det meste har det vært nesten tusen syke og friske beboere i kolonien.

Spedalsksenteret på Mangarano ble drevet av norske misjonærer frem til begynnelsen av nittitallet. Siden da har den gassisk-lutherske kirken hatt ansvaret for rundt hundre syke og friske der.

Inne på den forlatte hovedbygningen hvorfra de norske misjonærene administrerte spedalskkolonien frem til for et drøyt tiår siden faller tapetet av veggene. Et bilde av NMS’ misjonærer over hele verden henger ennå på veggen inne på oppholdsrommet. Stoler står dratt litt sidelengs vekk fra et salongbord og gir inntrykk av at alt er urørt her siden de siste nordmennene bare reiste seg og gikk.

Hva skjedde?
«Egentlig er vi ferdige på Madagaskar, og skal konsentrere oss om andre steder i verden.» Det var det NMS-sjef Bjørn-Eddy Andersen fortalte oss på den franske pizzarestauranten.

Ferdig med kristningen, kanskje, tenker vi. Men skal de siste spedalske nå gå for lut og kaldt vann bare fordi de er ferdig kristnet og møter opp i kirken i leiren hver gang den gassiske NMS-presten holder gudstjeneste? Det skjer en gang i måneden.

Eller skal de nå, som gode kristne, være takknemlig overfor nordmennene fordi de hvert år bidrar med anslagsvis 164 kroner per dag i den elendige leiren? – eller fordi noen av misjonærene kjører opp med ris og kjøtt til dem hver 1. juledag?

For var målet ikke at de skulle kristne Madagaskar, men – slik som i bistanden – at de skulle hjelpe befolkningen til å bli selvhjulpne, så var de jo slett ikke «egentlig ferdige». Selv om de fleste på spedalskkolonien Mangarano er friske nok til å arbeide – og ikke smittsomme så lenge de får medisinen sin – er de omtrent så langt fra selvhjulpne som du kommer. De virker passivisert, nærmest desillusjonerte.

Hva skjedde?

Skylder på lokal svikt
– Senteret ble overtatt av lokalt bispedømme og lokalt sykehus – men med noe økonomisk støtte fra NMS, som har fortsatt til denne dag og vil fortsette å komme. Øvrig støtte skal komme fra gassiske myndigheter og lokal kirke, dette siste har dels sviktet helt eller delvis, forklarer NMS-sjef Bjørn-Eddy Andersen på e-post.

– Det har gått svært tregt med å få fram det lokale eierskapet. Men denne prosessen er vi midt inne i – for tida – og mitt håp er at vi skal finne fram til lokale samarbeidspartnere som har syn for denne marginaliserte gruppe og deres ve og vel, skriver han.

– Du sier dere på mange måter er ferdige i Madagaskar og at prosessen med å overdra ansvar til den gassisk-lutherske kirken alt er i gang…

– Hva vi ikke er ferdig med – verken NMS eller andre aktører – er å bidra til å vri bistand geografisk fra innland til kystbefolkningen som er de aller fattigste og de som har minst av de menneskeverdige goder som helse, skole, mat og så videre. Men vi er i siget på den endringsprosessen. Selv har jeg gitt tydelige signaler, også til ambassaden og Norad, om nettopp det taktskifte som er vesentlig for en positiv utvikling på Madagaskar. Gapet mellom nivå i innland og kyst bidrar til politisk og økonomisk spenning i landet, svarer Andersen.

Det er tilfeldigvis slik at det også er langs kysten det er mest ugjort med hensyn til ren kristen misjonering.

Drivkraften
Tilfeldig eller ikke, Misjonsselskapets hovedanliggende er langt mindre tildekket på organisasjonens egne hjemmesider:

«Det Norske Misjonsselskap (NMS) ønsker å være et dynamisk redskap i Guds plan for å bringe evangeliet til folkeslagene. Drivkraften bak virksomheten er ønsket om å gi alle mennesker del i den kjærlighet som det kristne budskapet formidler» starter NMS sin egenpresentasjon – og fortsetter: «Diakonal og sosial innsats går alltid hånd i hånd med forkynnelsen av det kristne budskapet. Dette skal være et kjennetegn ved NMS’ misjonsarbeid.»

Til tross for at det overordnede målet til Misjonsselskapet er misjonsvirksomhet, er over halvparten av NMS budsjett på Madagaskar statlige penger. Flere spør om det riktig at UD og Norad gir bistandsmidler til NMSs prosjekter på Madagaskar, når organisasjonen har et helt annet overordnet mål enn bistand.

Vårt eget besøk på den gamle spedalske kolonien, viser hvor problematisk det er at målet primært er kristning – og ikke fysisk helbredelse eller samfunnsmessig utvikling. De spedalske og deres barn og barnebarn sitter i hvert fall igjen på Madagaskar, og håper at Misjonsselskapet ikke overlater dem til seg selv, nøden og et månedlig besøk i et strøkent kirkebygg.

 

FAKTA: NORAD-misjonen:

Det meste av den statlige bistandsstøtten til norske misjonsorganisasjon gått gjennom Norad og via paraplyorganisasjonen Bistandsnemnda.

I februar i år ble nemnda tildelt 140 millioner kroner til 150 ulike bistandsprosjekter. Beløpet er det samme som i fjor, noe Bistandsnemnda selv karakteriserer som «en tillitserklæring». I virkeligheten er forholdet at bevilgningene til bistandsnemnda har økt hvert år Kjell Magne Bondevik har sittet i statsministerstolen, men de har vært frosset de årene Jens Stoltenberg har styrt regjeringen.

Følgende organisasjoner er medlemmer av Bistandsnemnda:
Areopagos, De Frie Evangeliske Forsamlinger, De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Den norske Misjonsallianse, Den Norske Tibetmisjon, Det Norske Baptistsamfunn, Det Norske Misjonsforbund, Det Norske Misjonsselskap, Frelsesarmeen, Kristen Muslimmisjon, Metodistkirkens Misjonsselskap, Mission Aviation Fellowship Norway, Normisjon, Norsk Luthersk Misjonssamband, Norsk Misjon i Øst, Ungdom i Oppdrag, og Wycliffe Bibeloversettere i Norge.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!