Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 62

Kunnskapens forvaltere

Yanomami-folket forener bærekraftig ressursbruk med livskvalitet, ro og humor. De lever under natur- og kulturforhold totalt forskjellige fra våre. Kan vi likevel lære noe av dem? Ja, dersom vi lar være å romantisere urfolkets livsstil, mener utenforstående som har lært dem å kjenne.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Yanomami-folket forener bærekraftig ressursbruk med livskvalitet, ro og humor. De lever under natur- og kulturforhold totalt forskjellige fra våre. Kan vi likevel lære noe av dem? Ja, dersom vi lar være å romantisere urfolkets livsstil, mener utenforstående som har lært dem å kjenne.


I utilgjengelig terreng bak høye fjell og tett regnskog i Brasil og Venezuela bor Yanomami-folket. De 20 000 indianerne er det største urfolket som lever på tradisjonelt vis i Latin-Amerika, og fram til 70-tallet levde de isolert fra storsamfunnet. Kontakten med utenomverdenen har fått fatale følger i Yanomamienes land, som er på størrelse med halve Norge.

Sofistikert jordbruk

– Yanomamiene har behov for store arealer til sin bruk av regnskogen, forteller Lars Løvold. Han er daglig leder for Regnskogsfondet, og har besøkt urfolket flere ganger.

– Hva gjør yanomamisamfunnet bærekraftig?

– Stor kjennskap til naturressursenes egenskaper er det grunnleggende. De gjør nytte av mange ulike ressurser og unngår å overbelaste bare noen få. Yanomamienes boform er fleksibel, med små, mobile landsbyer. Etter seks-syv år er ressurstilgangen svekket på bostedet, og landsbyen flyttes. Slik flytting er nødvendig for å unngå overbelastning i en naturtype som har mange arter, men relativt få individer av hver art, forteller Løvold.

Jordbruket er sentralt i yanomamienes liv. Det er basert på svedjebruk på små rydninger, som er en ­veltilpasset, økologisk fornuftig bruk av regnskogen. De velger et sted med god jord, hogger og svir av en rydning i skogen og dyrker opp jorda. 20-40 mål jord kan livnære en yanomamilandsby – som teller rundt hundre personer – i flere år. Yanomamiene luker og rydder lite på dyrkingsfeltet, og i ettertid er det vanskelig å se at det har vært ryddet der. Folket legger ­feltene brakk i lange perioder og lar regnskogen gjenerobre området.

Selv om jordbruket er basert  på enkle metoder, er det svært sofi­stikert. Monokulturer – ensartede felt med få plantearter – er ukjent. Antropologen Bruce Albert fant at yanomamiene gjerne planter et hundretalls varianter av opptil femti ulike planter på et vanlig dyrkingsfelt.

Livskvalitet

Der hvor yanomamiene har vært i tusenvis av år er økosystemet i stor grad intakt. Løvold mener dette er det fremste bevis for at de lever bærekraftig. Han understreker også de menneskelige aspektene i yanomamienes levemåte.

– Blant folket er det høy livskvalitet, god ernæring og mye fritid. Stor grad av individuell frihet og fellesskapsverdier går hånd i hånd. Yanomamiene er generøse og høster rikelig med planter, kjøtt og fisk for å dele med gjester. Men målet for den enkelte er å skaffe nok og variert mat. De søker å dekke grunnleggende behov, men har ingen drivkraft til å overutnytte ressursene. De har dyp kunnskap om det komplekse økosystemet. Slik spesialisert kunnskap er en forutsetning for å leve bærekraftig. Sjamanene, det vil si de åndelige veilederne, og de eldste er bærere av kunnskapen. De kjenner barken som gir pilgift, bladene som kan drepe fisk og utallige medisinplanter, forklarer Løvold. Han mener yanomamiene ikke kan forstås som rene materialister.

Folket forholder seg til åndeverdenen hele tiden, og tror at sjamanene kan påvirke naturfenomener. ­Sjamanene står i kontakt med åndene som tar vare på skaperverket og kan gripe inn dersom en dyreart blir for hardt beskattet. Yanomamifolket forholder seg til en mytisk forfar – Omam – som skapte regnskogen og lærte yanomamiene å bruke den.

Bærekraftig ideologi

– Hvorfor lever yanomamiene bære­kraftig, har de bare bestemt seg for det?

– Deres levesett skyldes tilpassing til den mangfoldige naturen. Folket har levd isolert og har aldri hatt teknologi som kan brukes til storstilt ødeleggelse. Men den enkelte yanomami går ikke rundt og tenker økologisk, han tenker på å skaffe mat! Likevel finnes det en ideologi som peker i bærekraftig retning. Sjamanenes advarsler mot overutnyttelse er en nøkkel: Naturen skal bevares slik den er skapt, poengterer Løvold.
Han mener vi i Norge – som  må  være opptatt av bærekraftige samfunn – burde trekke lærdom av hvordan urfolk – bevisst og ubevisst – lever bærekraftig.

– Samtidig er det tull å tro at en indianer ikke kan ødelegge med råskap og la seg fascinere av mate­rielle ting. En indianer kan være like grådig som Røkke. De står ikke ­høyere enn oss, men har lært seg noe viktig, sier antropologen.

Klisjé med innhold

Løvold medgir at «vi har noe å lære av dem» er en sliten formulering. Han mener utfordringen er å gi innhold til denne frasen.

– Det er lett å romantisere hvis man betrakter stammesamfunnet utenfra. Men tar vi oss tid til å vir­kelig skjønne hvordan samfunnet ­virker, kan vi trekke lærdom av det. De menneskelige kvalitetene blant yanomamiene er slående: stor individuell frihet, lite tvang, sosialt overskudd, humor, ro.

– Er det mulig å bruke noe av dette i vår samfunnsplanlegging?

– En allmenn lærdom er deres makro-bærekraftighet – de har be­vist at de ikke ødelegger for kommende generasjoner. Prinsippet om å høste av mange ressurser er interessant. Yanomamiene bygger dess­uten på at når grunnleggende behov er tilfredsstilt, trenger man ikke presse det lenger. I stedet brukes tiden i sosiale og religiøse sammenhenger. Noe å tenke på for travle nordmenn, mener Løvold.

Kunnskap går tapt

Yanomamiene lever i fruktbare områder og har mat nok til alle. Men ressursrikdommen i urfolkets land er også blitt deres ulykke. På slutten av 80-tallet kom horder av gullgravere inn i regnskogen. Konsekvensene har vært fatale for yanomamiene, som er sårbare medisinsk, sosialt og kulturelt. Elver er mudret til, fisk fordrevet og drikkevann ødelagt. Influensa- og meslingepidemier tok i løpet av to år livet av 15 prosent av de brasilianske yanomamiene – en prosentvis dødelighet som i Norge ville tilsvare 600 000 døde. Sykdommene har økt indianernes avhengighet av medisiner, og mange slår seg ned ved hjelpeposter over lang tid.

– Dette er en klar trussel mot ­folkets mobile, bærekraftige tradisjon. Større grad av fast bosetting medfører press på ressursene og vil på lang sikt redusere kunnskapen om livet i regnskogen. Dette innhogget i kunnskapsbasen har alle­rede skjedd, for inntrengernes epidemier rammer særlig de eldste – kunnskapsbærerne – i tillegg til de aller yngste, understreker Løvold.

Han mener yanomamienes kontakt med omverdenen i sum har vært en katastrofe. Likevel er det urealistisk at noe urfolk kan fortsette å leve helt avskjermet fra det globale samfunnet.

– Men kontakten må skje gradvis, med respekt. Alt støttearbeid må baseres på en analyse av det yanomamiene trenger, og må skje i en seriøs dialog med folket selv. Hensikten må være at deres levesett og kultur skal kunne overleve. Lese- og skrivetrening – både i eget språk og portugisisk – vil være nødvendig. Men heller ikke dette er ukontroversielt, fordi utdanning kan undergrave respekten for tradisjonell kunnskap. Det viktige er at yanomamiene lærer å håndtere utenverdenen, uten at de mister sin egen.

Artikkelen er den første i en serie støttet med midler fra NORAD.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!