Krigen mot urfolkene

En målbestemt gruppe indianere tar seg sakte men sikkert gjennom den tette jungelen i Nariño. De rydder vei med machetene sine. Å stoppe for å tenne bål og få seg noe å spise er vanskelig. Denne delen av jungelen har minefelter og flere væpnede grupper opererer i området. Elver med høy vannføring blir krysset på flåter de lager ved elvebredden. Til tross for utfordringene på reisen gjennom jungelen slutter flere indianere seg til marsjen ettersom bosetninger og jungellandsbyer krysses. Snart er de over hundre. De er en «Minga». En protestmarsj av opprørte urfolk og sympatisører. «Minga» betyr en felles oppgave eller anstrengelse. De er på vei til Tortugaña der 17 awàer ble tatt til fange av FARC-geriljaen (Colombias revolusjonære væpnede styrker), ført bort og drept fjerde februar i år. Ifølge geriljaen var de angivere. Samtidig tvangsdeporterte FARC 400 awà fra hjemmene deres.

Massedrap

Etter ti dager når mingaen Tortugaña, som nå er dominert av styrker fra den Colombianske hæren. De er der ikke for å beskytte urfolkene og deres grunnlovfestede rett til landområdet. Senest i august i år ble 12 awà drept av regjeringssoldater. Ifølge hæren var de FARC-angivere. Den ti dager lange marsjen var en måte å vise støtte til de mest utsatte urfolklandsbyene, undersøke omstendighetene ved massedrapene. Ikke minst ønsker mingaen å slå fast Awàfolkets rett til å være nøytrale i den væpnede konflikten som raser i landet, retten til selvbestemmelse, retten til liv og menneskelig verdighet. Det er bare rundt 15.000 awàer igjen i Colombia og de siste seks årene har 1300 av dem blitt drept, ifølge urfolksorganisasjonen ONIC (Organizacion nacional de indigenas de Colombia).

– I ly av fagre ord om «utvikling » og «sikkerhet» har utryddingen, folkemordene og overgrepene mot våre folks rettigheter blitt gjennomført og rettferdiggjort, hevder Luis Evelis Andrade, som er leder av ONIC.

Militarisering

Urfolkene i Colombia og deres organisasjoner har tatt avstand fra de ulike stridende partene i den 45 år lange væpnede konflikten i landet. I tilfellet med Tortugaña mener ONIC at det militære nærværet i regionen har eskalert konflikten og ført til massedrapene på urfolk.

– Stater og regjeringer har svart på urfolkenes mobilisering for å forsvare moder jord på fredelig vis med å kriminalisere organisasjonene og deres måte å protestere på, sa den peruianske urfolklederen Miguel Palacin Quishpe, da de andiske urfolkenes samlingsorganisasjon CAOI (Coordinadora Andina de organizaciones indigenas) møtte den Inter-amerikanske kommisjonen for menneskerettigheter i mars i år.

– Myndighetenes mål er å undergrave organisasjonene våre gjennom å forfølge ledere og bryte de spirituelle og kulturelle båndene vi har til våre territorier og hellige steder, slo Quishpe fast. Advokaten Ana Manuela Ochoa, som representerer ONIC, viste til at den væpnede konflikten i Colombia har ført til økt fattigdom og forsterket strukturell diskriminering.

– Staten klarer ikke å beskytte våre grunnleggende rettigheter. Dette er grunnlaget for det folkemordet som pågår på urfolk i Colombia, sa Ochoa til kommisjonen.

Urfolk mest utsatt

Den væpnede konflikten i Colombia rammer sivilbefolkningen hardt, men urfolkene er en av de mest utsatte gruppene. Konstitusjonsdomstolen i Colombia har ved flere anledninger slått fast at det pågår et folkemord i landet. Urfolkene i Colombia utgjør rundt en million av landets befolkning på 46 millioner, og i mange tilfeller er de under press fra tre parter i konflikten.

Urfolkene rammes av overgrep fra gerilja, paramilitære og regjeringshæren. President Alvaro Uribe, som i år har sittet ved makten i sju år, har vunnet to valg på rad, mye på grunn av sin «demokratiske sikkerhetspolitikk». Politikken har betydd større sikkerhet for folk i de større byene og langs hovedveiene i landet. Han fører en hard linje mot FARC og har vunnet flere militære seire den siste tiden. Uribe har også gjennomført en demobiliseringspolitikk som avvæpnet over 32.000 paramilitære. Nasjonale og internasjonale menneskerettorganisasjoner har kritisert både demobiliseringspolitikken og den demokratiske sikkerhetspolitikken til Uribe.

På mange steder har demobiliseringen forandret maktstrukturer som igjen har ført til større usikkerhet og gjort befolkningen mer utsatte. Blant annet har nye kriminelle grupper blitt dannet og har overtatt posisjonen som paramilitære grupper tidligere hadde. Urfolkslederne kaller demobiliseringen for «teater» og «en løgn», og sier at politikken fører til en legalisering og aksept av paramilitære krefter og en omfattende straffefrihet.

På flukt

Flere FN-institusjoner som arbeider i Colombia har vist stor uro over tvangsflyttingene som følger konflikten. I februar og mars i år har rundt 3000 fra urfolket Embera i provinsen Chocó blitt tvunget til å forlate sine landsbyer av ulike væpnede grupper. Meldinger om overgrep og seksuell vold må undersøkes, mener flyktningorganet UNHCR. I en pressemelding slår de fast at urfolkene er under konstant press fra væpnede grupper og at 27 folkegrupper risikerer å bli helt utryddet. I provinsen Chocó er fem prosent av befolkningen urfolk. På FNs indeks for utvikling og livskvalitet ligger provinsen under nivåene til flere afrikanske land og provinsen er på vei ytterligere ned på listen.

Strømmen av interne flyktninger setter provinsen under hardt press. Ofte rammes urfolkene hardest, fordi de har vanskeligere for å tilpasse seg livet i flukt. I likhet med andre urfolk har de spesielt sterke røtter til landet der forfedre har bodd gjennom generasjoner. Utrydding av urfolk Orewa er organisasjonen som ivaretar interessene til urfolkene Embera, Wounaan og Tule i Chocó. Organisasjonen holder til i det lille tettstedet Quibdó, men medlemmene deres bor dypt inn i jungelen en lang elvereise med kano unna.

Urfolkorganisasjonen har blitt anklaget for å støtte ulike parter i konflikten, men sier selv de er uavhengige. Det er likevel vanskelig å klare seg uten noen allianser i konflikten. Både trusler og tilbud kommer fra flere sider av den brutale krigen. Spesielt er det urfolksledere og lærere som enten trues eller drepes.

– Regjeringen sørger for at konflikten sprer seg til våre territorier. Myndighetene må respektere vårt selvstyre og våre beslutninger. Vi vil ikke ha krig, sier Omar Chiripuo, en av lederne i Orewa.

Det er ettermiddag og i Orewas varme lokaler i Quibdó pågår en rekke aktiviteter. Orewa forsøker på forkjellige måter å få økt støtte og tilslutning. Blant annet arbeider de for å gjøre regionen selvforsynt med mat. Hvis de kan overleve på det de dyrker selv er de ikke utsatt for militære blokader. I deler av jungelen dør befolkningen av underernæring på grunn av at de stridende partene hindrer transport av mat.

– Vi gjenopplever det som hendte for 500 år siden. Ikke på samme måte, men med samme mål om å utrydde urfolkene, sier Baltzar Mecha Forastero, lærer og en av lederne i Orewa. Lederene for urfolksbevegelsen mener at president Uribe undergraver grunnloven med nye lovforslag som legger til rette for utnytting av naturressursene på urfolkenes land. Blant annet undergraver lover om skogbruk og store damprosjekter urfolkenes grunnlovfestede rett til selvbestemmelse på eget territorium.