Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Togets århundre

Gøteborgtoget arbeider seg sørover med fin sus. Også i kroppen suser det en behagelig forventning: Jeg trekkes mot Roma.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Gøteborgtoget arbeider seg sørover med fin sus. Også i kroppen suser det en behagelig forventning: Jeg trekkes mot Roma.

I Vestbys hag er er det kanskje ennå ikke vinranker og oliventrær – farten er for stor til å avgjøre det med sikkerhet – men det som vokser virker frodigere og mer eksotisk enn hageinnholdet i Oslo og Ski. Toget flyter i en ny, dobbeltsporet trasé. Vi ankommer Moss i triumf.

Så butter det imot. I noen glimt ser vi nye E 6 skjære seg raskeste vei gjennom landskapet. Toglinja ligger der den lå på 1800-tallet. Biler kjører fra oss. Vi må vente på møtende tog. I bil opplever du sjelden å måtte stoppe i påvente av møtende bil. Østfold er et langt og småsvingete fylke.

Etter mange og langsomme minutter er vi i Sverige. Landskapet blir kjedeligere, men farten og reisegleden øker. Nå er det vi som kjører fra bilene. Ikke rart svenskene flyr langt mindre og toger mange ganger så mye som småbrødrene i vest. Etter forsinkelser på norsk side mistet jeg en gang toget Gøteborg

– Stockholm. En ulykke? Nei, neste tog gikk 38 minutter senere. Togbytte i Gøteborg. I Malmø venter nattoget til Berlin. Sammen med en rekke andre personligheter, med et variert utvalg kroppslukter og kroppslyder, kommer jeg på et vis gjennom natta. Klokka 0555 – nøyaktig 45 minutter før ankomst Berlin Hauptbahnhof – bryter en uniformert mann seg inn i kupéen, og angriper meg nesten fysisk. Jeg ønsker nå sterkt at jeg var på et langsommere tog. Til gjengjeld får jeg nesten en dag til å rusle rundt i Berlin. Nordmenn flyr oftere og lengre. Utenlandsreisene står for 85 prosent av flykilometerne. John Hille har beregnet at hvis veksten fortsetter vil klimautslippene fra vår lufttrafikk i 2050 være flere ganger Norges totale, nåværende utslipp – selv med kraftige teknologiske forbedringer. Også internasjonalt vokser lufttrafikken formidabelt. Kineserne har en underlig tendens til å se på seg selv som mennesker, med samme rettigheter til forbruk og transport som folk fra Gjøvik. Sant nok veier en kinesisk flypassasjer mindre…

Selv elsker jeg å fly, med flat nese mot vinduet, mens landskapet viser seg fram i praktfull miniatyr. Jeg elsker toget også, iallfall ICE-ekspressen Berlin – München, med flat nese mot vinduet, mens landskapet viser seg fram i full størrelse. Ingen endringer utenfor vinduet er brå og unaturlige. Togpassasjeren (et ord stavekontrollprogrammet mitt protesterer på, «flypassasjeren» godtas derimot øyeblikkelig) - togpassasjeren sitter uklaustrofobisk og med stor bevegelsesfrihet. Tyske tog er heller ikke forsinket: Tyskerne har vært utsatt for streng pottetrening, noe som resulterer i punktlighet og disiplin. Dette fortalte jeg iallfall meg selv da jeg oppdaget at jeg har 26 minutter til togbytte i München. Noe har likevel gått fryktelig galt. Vi er 16 minutter forsinket. Landskapet som viser seg fram viser seg å være uforanderlig: Åkerland, skogholdt, henstrødde hus, gjennombrutt av veier. Setene står mot hverandre, og jeg er omringet av to eldre ektepar som holder på å avslutte en helflaske – med noe som har satt dem i et godt, men ikke plagsomt, reisehumør. Toget er ikke den mest energieffektive transportformen. Det er sykkelen. Så kommer det elektriske toget. En del av den strømmen som trekker oss mot Roma kommer sant nok fra kull og atomkraft, men toget økonomiserer iallfall med den. For en merutgift på to prosent av Europas BNP kan all strøm bli miljøvennlig – med eksisterende teknologi. Raske tog er søvndyssende. Da jeg våkner igjen er ekteparene og flasken deres borte, men et blikk ut av vinduet tyder på at vi er på samme sted.

Leipzig viser seg å være noen fjerne hustak og to kirkespir. Hvilket tilhører Thomaskirken? Der var Johann Sebastian Bach kantor fra 1723 til 1750. I flere år skrev han en kantate til hver helligdag. Denne musikken alene burde vært nok til å hindre det utbruddet av absolutt ondskap som fant sted i Tyskland to hundre år senere, men gjorde det ikke. Så skjer det noe utenfor vinduet: Mer skog, den tetner til, vi trekkes gjennom en dal som akkurat har plass til dobbelsporet skinnegang. Å, men ICE-toget til München er jo ikke et høyhastighetstog! På en tavle ser jeg nå at det av og til lyser tall: 180 kanskje, men oftere 120. I denne vakre skogen synker vi ned mot norsk toppfart. Skjønnånder – inkludert EU - godtar ikke noe med marsjfart under 250 som høyhastighetstog. Fort går det likevel. Vi tar inn forsinkelsen. En forretningsmannaktig herre rett ovenfor meg snakker i mobiltelefon, kort og dempet. I Norge er togpassasjerene ungdom, pensjonister, tapere og idealister, alle med kronisk ringende mobiltelefoner. Her sitter jeg sammen med et normalutvalg av befolkningen. Århundrer med diktere, tenkere og komponister har iallfall avleiret seg som en kultivert atmosfære med lite støy. Høyhastighetstog klarer Brüssel
«Investeringene for et nett av høyhastighetstog i Sør-Norge blir store. I forhold til statsbudsjettet likevel bare en brøkdel av hva Norge brukte på framtidsrettet jernbaneutbyggingen på 1870-tallet. Men den gang var vel ikke Frp stiftet.»


– Paris på under halvannen time, det er 320 kilometer. Air France har lagt ned denne ruta. Paris – Marseilles tar tre timer, like raskt som å fly og langt mer komfortabelt. Madrid – Barcelona: Flytrafikken stuper. Er toget mer enn fem minutter forsinket får du pengene igjen. I løpet av 15 år er det planlagt en firedobling av høyhastighetsnettet i verden. Kina vil snart være det ledende høyhastighetslandet. Med økende klimauro kan dette bli verdens transportframtid: Miljøvennlig, behagelig og rask transport - på strekninger som ikke er enorme. Sikkert er det også: Japan har på 40 år ikke registrert en eneste personskade på høyhastighetsnettet. I Norge tror NS B at høyhastighetstog avfolker landet. Høy fart krever få stopp.

Selskapet Norsk bane – som vil bygge en ny høyhastighetstrase over Haukelifjell (eller «under» for å skåne høyfjellsnaturen) – mener det motsatte. Hvis mesteparten av flytrafikken Oslo – Bergen går med tog, blir det timesruter! Hvert tog stopper på få, men forskjellige mellomstasjoner. Investeringene for et nett av høyhastighetstog i Sør-Norge blir store. I forhold til statsbudsjettet likevel bare en brøkdel av hva Norge brukte på framtidsrettet jernbaneutbyggingen på 1870-tallet. Men den gang var vel ikke Frp stiftet. Rutemessig ankomst München. Jeg rekker nesten å gå over gata utenfor jernbanestasjonen, men lyset skifter til rødt. De fleste har av og til flaks. På nattoget til Roma var det bare ledig enkeltkupéer. Prisen er drøyt 2000 NO K for seng og transport. Jeg får et lite hotellrom, med WC og dusj. Dusjen er enkel å betjene: Man trykker på en rød knapp, venter to minutter, trykker igjen, venter. Tredje trykk utløser noen vanndråper.

Noe av det mest enestående som har skjedd jorda er Alpene. Dem passerer jeg i mørke og søvn. Klokka 0703 våkner jeg til et annet mirakel: Italia. Ingen tvil er mulig. Det bayerske skylaget har veket for strålende sol. Et esel står bundet under et oliventre. Vinmarker. Og på første stasjon synger en jernbanemann en operaarie. Det er selvsagt Verdi, ikke noe utenlandsk, men det er opera. Jeg har mye godt å si om NS Bs folk, men det er sjelden jeg hører dem synge opera. Jeg får frokost. Damen som i går krevde inn passet mitt (Vi er i Schengen-området, sa jeg. Hun svarte: Passet!) leverer det tilbake, etter å ha hatt hele natta til å se på det.

De første tegn på urbanitet viser seg: Prangende grafitti. Klokka 0905 er jeg der jeg skal være: Midt i Roma. Jeg har kommet hit med små miljøbelastninger. Men det mangler fire timer på at jeg har holdt på i to døgn. Moderne høyhastighetstog kommer opp i over 300 kilometer i timen. Om 20 år kan vi sove oss fra Oslo til Roma, hvis vi ikke velger en lang, opplevelsesmettet dag. Det er bare viljen det står på. I veska mi ligger en flybillett. Å ta tog tilbake blir for dyrt – eller sagt på en annen måte: Energiprisene er for lave. Norwegians billigste avganger går tidlig på formiddagen. Jeg har 42 minutter til å se Roma.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!