Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

På sporet med nonner og nomader

Verdens høyeste togstrekning, over Gobis endeløse sletter, langs moder Russland på tvers, 14.000 kilometer og fem brukte sider i passet. Folkevetts journalist Laurie MacGregor tok den aller lengste veien hjem fra Nepal.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Verdens høyeste togstrekning, over Gobis endeløse sletter, langs moder Russland på tvers, 14.000 kilometer og fem brukte sider i passet. Folkevetts journalist Laurie MacGregor tok den aller lengste veien hjem fra Nepal.

Jeg er på reise fra Nepal til Norge. Over 14.000 kilometer med firehjulstrekker, tog, hest og båt. I stedet for en døgnreise i flysete med gratis alkohol og de nyeste filmene som underholdning, har jeg valgt en rute som kan fullføres på 12 dager om en har det travelt. Jeg har valgt et roligere tempo og tar avstikkere langs ruten. Til sammen skal jeg være underveis i hele 37 dager gjennom noen av verdenshistoriens utvalgte severdigheter: over verdens høyeste fjell til Potala-palasset i Lhasa, Tibet; forbi Den himmelske freds plass og Den store muren i Beijing og utover mot de mongolske slettene; rundt Baikal-sjøen og videre til Den røde plass i Moskva, og endelig inn i Europa gjennom Finland. Jeg ville reise sakte og ta meg tid til ettertanke. Ikke minst ville jeg se med egne øyne at kontinentene møtes - at en vei i Nepal møter et togspor i Kina som tar meg helt hjem. Verdenskartet i hodet skal brettes ut foran meg, settes sammen, og henges opp. Ved reisens slutt ville jeg kunne si: Ja, verden henger sammen.
Her ute på slettene, med telt på ryggen, skulle jeg igjen oppleve å være min egen skjebnes pilot.

Historisk sus

Reisebyrået Kilroy travels reklamerer for «overlanding» - det å velge bort fly til fordel for landveier - som en moderne reisetrend. Å krysse Himalaya fra Nepal og inn i kinesisk-kontrollert Tibet gjennom en elvedal som siden middelalderen har blitt brukt som handelsrute for krydder, salt og kjøtt, og videre gjennom Mongolias endeløse ørkenlandskap langs en gammel karavanerute, er for meg en reise i tråd med reisehistorien selv. Å runde de samme fjellene, å drikke fra de samme elvene, proviantere før ørkenkryssningen: Ved hver etappe opplevde jeg at jeg gikk i fotsporene til tidligere reisende som Marco Polo og Sven Hedin... Og ikke minst tusenvis av turister, pendlere, og smuglere fra både øst og vest som tar denne turen hvert år. Fremfor alt var dette en fellesopplevelse. Togturen fra Asia og vestover er ingen oppdagelsesreise lenger, men heller en reiseoppdagelse.

For ipod-generasjonen

Jeg nøt syv einerbær-duftende dager på det Tibetanske platået, der den opplyste turisten må passe seg for hva hun sier i det hun rusler gjennom klosterhager og forbi kjempebuddhaer. Jeg kunne blitt lengre, men etter åtte dager tok jeg farvel med Tibets hovedstad Lhasa. Tiden var inne å stige ombord det første av de til sammen fem internasjonale togene som skulle frakte meg hjemover – det første, og det største når det gjelder politikk og polemikk. Den omstridte Beijing-Lhasa-banen har gjort Tibets fjerntliggende platåområde til et attraktiv tilfluktssted for Han-kineserne fra det tettbefolkede Øst-Kina. Helt siden strekningen ble åpnet i 2006 har banen stått som et symbol på Kinas økende dominans over tibetanerne. Toget, i likhet med stasjonsbygget og dets omfattende overvåkingssystem, er det mest moderne av sitt slag. Med en tv i hver sengekøye, smart belysning med dempere, passasjerstyrt kupétemperatur og til og med ekstra oksygen i vognene for å unngå at reisende blir høydesyke langs verdens høyeste togstrekning, er dette sannelig et tog for iPod-generasjonen.

Ikke bare innvendig er toget teknologisk velutstyrt: Konstruksjonen av sporene var en omfattende utfordring for ingeniørene. Store deler av den høyeste strekningen, fra Qinghai til Lhasa, ligger over 3600 meter over havet med det høyeste punkt på litt over 5000 meter. Kinesiske myndigheter er ikke redde en utfordring: Å montere togskinnene på permafrost krevde en skreddersydd løsning for å unngå at bakken skulle tines når toget suser forbi to ganger daglig.

Kinesisk imperialisme

Den 48-timer lange turen fra Lhasa til Beijing byr på rikelig med tid til å tenke på tibetanernes skjebne og den teknologiske revolusjonen som kineserne gjennomfører på verdens tak. Mange av de opptil 2500 passasjerer som ankommer Tibets hovedstad med tog hver dag har reist med subsidiert billett mot at de skal bosette seg i området, og utbyggingen eksploderer i takt med befolkningstallene. Pilegrimsbyen ved foten av Potala-palasset der Dalai Lamaene bodde, har blitt til en Mandarinspråklig millionby i betong og glass oppdelt av brede veier. Togforbindelsen til Beijing er en bekreftelse på at denne utviklingen fortsetter.

Etter kjølige kvelder i Tibet er første møte med Beijing en vegg av het luft i det jeg endelig gikk av toget og ut i den kinesiske hovedstaden. Temperaturen var 35 grader, klokken var åtte om morgenen, og smogen farget himmelen like rød som flagget. Jeg kjente med én gang at jeg var sulten på smaker jeg hadde lengtet lenge etter - smaker som det ikke er lett å finn i Sør-Asia. Før den første dagen var omme hadde jeg smakt både dampede rekeboller i flere varianter og den famøse Beijing-anden. Det var paradisisk. Med gatemat i verdensklasse, tehus som lurte meg inn og holdt på meg i timesvis, hippe hutong-kaféer, og en rekebolle til enhver anledning, er Beijing et matfat helt uten sidestykke.

Nomader og dinosaurer

Å få et godt kulinarisk utgangspunkt for reisen videre er viktig, fordi det er langt mellom Michelin-stjernene i retning av Mongolia. Det er langt mellom alt. Jeg hadde lenge drømt om de store horisontene og et land like bredt og åpent som himmelen. Gjennom Mongolia skulle jeg ri på hest og gjenoppdage friheten. Jeg så på dette som en slags gjeninnføring i mitt europeiske tankesett, etter å ha levd 18 måneder omringet av det nepalske kastesystemet og dets mange bånd. Her ute på slettene, med telt på ryggen, skulle jeg igjen oppleve å være min egen skjebnes pilot. Og jeg gledet meg også til de fine dinosaurskjelettene på naturhistorisk museum i Ulan Baatar. Dinosaurer er god medisin når én skal få litt perspektiv på livet.

De stødige vognene som frakter passasjerene fra Kina til Mongolia ligner mer godstog enn passasjervogner, spesielt når man nylig har reist med det ultramoderne Tibet-toget. De er konstruert for å tåle store temperatursvingninger, for i Gobi-ørkenen kan dagstemperaturen på opptil 45 grader synke med sola helt ned til minusgrader om natten. Her er kupéene ikke utstyrt med tv, men med termometer og vifte. Sistnevnte er en god venn til den som stirrer ut over sanddynene og venter på nattens kjølige vindpust. På mongolsk tog spiser man som Djengis Khan i en restaurantvogn som er utsmykket til å ligne innsiden av den store krigerheltens telt: Hjortehoder og truger er montert på veggene ved siden av pil og buer, hestesæler og skinnstøvler. I Russland derimot er man heldig om man får mat i det hele tatt, avhengig av om kokken er våken, servitøren er nøktern, eller om det finnes noe i kjøleskapet som kan spises. Vodka får man derimot servert hele veien, i rikelige mengder, levert på døra til kupéen om du har klart å sjarmere den vanligvis strenge vognassistenten, eller «provodnitsaen». Hennes jobb er å klikk-klakke opp og ned i høyhælte sko og passe på at alle oppfører seg pent, og hun tjener litt penger på si ved å selge dyrt snacks og drikkevarer til passasjerene – men bare til dem hun liker. Om du skulle falle i unåde, kanskje fordi du ville bytte hodepute, eller få en ny dynetrekk, må du enten å ta sjansen på restaurantvognen, eller vente til neste stopp – kanskje ikke før om 6 timer – for å hoppe av toget og kjøpe en grillet kylling eller en varmrøykt fisk fra babushkaene på perrongen.

Fargerike karakterer

Provodnitsaene er ikke de eneste fargerike personlighetene en kan møte på reisen. Togene var fulle av morsomme samtalepartnere og snodige karakterer. Å reise alene, tenkte jeg, i det jeg forlot buddhistiske Tibet: Nå skal jeg endelig få tid til å tenke på livet og finne roen. Det ble ikke akkurat slik.

Fra de buddhistiske munkene ved tempelmuseene på Tibets høye fjelltopper, til rynkete pilegrimer som stiller seg daglig opp foran templene til tross for kinesisk politi ved de hellige stedene rundt om i Lhasa, var Tibet et beger som rant over av menneskeskikkelser. Bundet sammen av blikkontakt og empati, kommuniserer menneskene i stillhet, men de har mye å fortelle. Hører du etter, er luften full av hvisking, forbønn, og ønsker. Tanker kan ikke avlyttes, enn så lenge, i kinesisk-kontrollerte Tibet.

I Beijing derimot, der arkitekturen er som skapt for giganter og ikke homo sapiens, kan man knapt bevege seg for folkemengden, men dog helt uten å oppnå øyekontakt med et annet menneske hele dagen. På toppen av den kinesiske muren vandret jeg alene i tåka, og møtte ingen som hilste tilbake. Storbyens kulde finnes også i Asia.

Under åpen himmel

På de mongolske slettene møtte jeg bare seks mennesker på like mange dager. Uten et språk til felles, og med lite å binde oss sammen unntatt mine mongolske ridestøvler, klarte vi likevel å leve sammen og dele det vi hadde rundt bålet eller i ger-teltet med en varme som sto i sterk kontrast til den kalde natten utenfor. Bare jeg syntes det var kaldt selvsagt. Familien foreslå ivrig at jeg som gjest kunne få den eneste sengen i teltet mens de sov på gulvet. Det er deilig å fryse litt når det enda er sommer, påsto de. I vinter trekker hele familien på seks seg opp i den lille sengen, men om sommeren er det godt å strekke seg ut over gulvet og nyte den friske kulden som siger inn. Familefaren sov til og med utendørs, snurret opp i sin egen ulljakke under stjernehimmelen.

– Det er for varmt til å sove inne, smilte han, i det han pillet iskrystallene fra øyenbrynene neste morgenen.

Togenes smuglere holdt stemningen oppe i monotone kontrollstunder. Mens grensepolitiet gjennomsøkte kupéen for dop og skattepliktige varer, tørket sidemannen svetten fra pannen: For å unngå å bli tatt med ti Adidas joggedresser i bagasjen, tok hun dem alle på seg. En rund og godt innpakket mongoler på vei inn i Russland med forhåpninger om gode markedspriser neste morgenen. Ved den første stasjonen etter grensen tømte toget seg for flere titalls slike kvinner, kledd ut i mange fargerike lag med klær, utstyrt med tre-fire skinnvesker hver, og solbriller både på nesen, oppe på hodet, og inn i utringingen. Lykke til.

En byråkratisk papirsti

Jeg har aldri vært typen til å reise i flere måneder på rad. Det blir for mye: Hodet fylles til randen med bilder, og som en minnebrikke må det først tømmes før jeg kan reise igjen. Jeg foretrekker korte, intensive turer – å bli utmattet og overveldet av ett sted av gangen. Ved å krysse klodens største landmasse på tvers besøkte jeg åtte hovedstader på fem uker og brukte opp fem sider i passet mitt. Det eneste jeg kjøpte med meg var bøker, det eneste jeg la igjen var en lang rekke toll- og grensekontrollskjemaer; en byråkratisk papirsti fra Nepal til Norge. Jeg har sovet hos nonner og nomader, drukket te med den russiske sikkerhetstjenesten og kultureliten. Har liksom vært en kylling, en ku – til og med et egg – i utallige forsøk på å gjøre meg forstått når jeg skulle kjøpe mat. Hele veien ble jeg møtt av hjelpsomme, morsomme folk som ville meg vel. Jeg ser at verden henger sammen.

Nå kan jeg dessuten stå på perrongen ved Oslo S og tenke: Herifra går toget til Tibet. En betryggende tanke å ha med seg i slapshøsten som kommer.

{gallery}transsibirske{/gallery}

Reiserute og avstander:

  • Kathmandu-Lhasa: 900km over Friendship highway i jeep.
  • Lhasa-Beijing: 4064km, 48 timer med tog.
  • Beijing –Ulan Baatar – Irkutsk – Moskva = 7622 km
  • Moskva – Helsinki = by train 759 km
  • Helsinki – Stockholm med Silja line = 460 km
  • Stockholm – Oslo: 540 km
  • Totalt:14345 km

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 30 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler