Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til matkastelov!

361 000 tonn spiselig mat kastes årlig i Norge.
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Er produkter designet for å ha kortere levetid enn nødvendig?
 Er produkter designet for å ha kortere levetid enn nødvendig?

Laget for ikke å vare?

De fleste delene i forbruksvarene våre kan lages slik at de holder i 50 år. Hvorfor gjør de det ikke?

De fleste delene i forbruksvarene våre kan lages slik at de holder i 50 år. Hvorfor gjør de det ikke?

La oss begynne med lyset. Det finnes en lyspære som har overlevd 19 amerikanske presidenter, to verdenskriger, Korea-, Vietnam-, Irak- og Afghanistan-krigen, borgerrettskamp og kvinnefrigjøring – og to webkameraer. Lyspæra henger i Livermore i California. I 2001 ble 100-årsdagen feiret, i 2012 111-årsdagen, og da den i juni 2015 rundet én million glødetimer, kledde man seg i historiske kostymer, satte kake på bordet, og snurret film og levende musikk.

– Yes, our amazing little bulb is still burning. Thanks for asking, lød e-posten fra Steve Bunn da vi i november 2015 spurte om den stadig lyste.

En nesten like mirakuløs pære finnes her hjemme: I Thamshavnbanens kongevogn i Orkdal lyste nemlig en Edison-pære fra 1908, helt til den for et par år siden ble flyttet til Orkla industrimuseum – museet mener den fremdeles ville lyst om man koblet den til strøm. En annen superpære lyste opp et stabbur i Malvik i Sør-Trøndelag fra 1936 til den sloknet i 2008 – en måned etter at Adresseavisen skrev om den, forteller eieren.

Hvis slik ekstrem varighet er mulig, hvorfor har jeg skiftet så mange lyspærer i mitt liv?

Levetid og etterspørsel

– Det handler om å forkorte varers levetid for å øke etterspørselen, sies det i dokumentarfilmen Pyramids of Waste fra 2010 – bedre kjent som The Lightbulb Conspiracy, produsert med EU-støtte av Media 3.14, i samarbeid med kanaler som Arte France, YLE og NRK. Filmen viser hvordan lyspærenes levetid ble forkortet på 1920–30-tallet. Julaften 1924 satte nemlig noen herremenn seg ned og bestemte hvordan de kunne dele og kontrollere verdens lyspæremarked. De var verdens første globale kartell, med navnet Phoebus.

Teknologien hadde utviklet seg raskt. Fra Edisons første kommersielle pærer, som lyste i cirka 1500 timer, kunne enkelte produsenter i 1924 skryte av en levetid på opptil 25 000 timer. Det ville Phoebus gjøre noe med. I 1925 nedsatte de komiteen The 1,000 Hour Life Committee, som skulle begrense lyspærenes levetid til 1000 timer. ”Levetiden for glødelamper må ikke garanteres for lenger enn 1000 timer”, står det i dokumenter oppdaget i Berlin 80 år senere, som viser at nederlandske Philips, tyske Osram og franske Compagnie des Lampes var involvert.

Ingeniører som ønsket å bevare pærenes kvalitet og varighet ble truet med oppsigelse, produsenter som brøt 1000-timersgrensen ble bøtelagt, og i 1940 var 1000 glødetimer blitt standard – med Norge som et særegent unntak: Her var 2500 timer standard.

Massesøksmål mot Apple

Lyspærene sies å være blant de første eksemplene på planlagt foreldelse, der man bevisst forkorter produkters levetid. Det samme skjedde i bilindustrien – selv om Henry Ford lenge kjempet imot tanken om å redusere produktlevetiden:
"Det gir oss ingen glede om bilen til en kunde slites ut eller blir overflødig. Vi vil at den som kjøper en av våre biler, aldri skal måtte kjøpe ny”, skal han ha uttalt. Men Alfred Sloan i konkurrenten General Motors ville oppmuntre kjøperne til å bytte bil oftere, blant annet gjennom en årlig ”designendrings-modell" – en idé han skal ha fått fra sykkelindustrien. Konseptet ble omtalt både som planlagt foreldelse, kunstig foreldelse og – av Sloan selv – for dynamisk foreldelse.

Dette tankesettet ble satt i system i 1932, da amerikanske Bernard London offentliggjorde essayet Ending the Depression Through Planned Obsolescence. Han foreslo at produkter skulle ha en fastsatt levetid. Etter utløpsdatoen skulle de leveres inn til en offentlig instans og kasseres. Selv om forslaget ikke ble vedtatt, levde planlagt foreldelse som idé og mekanisme, og på 1950-tallet ble det revitalisert som forbrukernes eget ønske: Folk skulle læres til å ”ønske å eie noe litt nyere, litt bedre, litt tidligere enn nødvendig”, som den amerikanske industridesigneren Brooks Stevens siteres.

Planlagt foreldelse har siden blitt sagt å ramme så vidt ulike varer som nylonstrømper, barberblader, kjøleskap, printere og mobiltelefoner. Pyramids of Waste forteller hvordan Apples første iPod var konstruert til å vare i maks 18 måneder, eller til batteriet døde ut – inntil Andrew Westley og en rekke andre misfornøyde kjøpere i 2003 gikk til massesøksmål mot Apple. I forliket partene kom fram til, forpliktet Apple seg til å gjøre batteriet utskiftbart og utvide garantien til to år. Saken er slik et eksempel på at planlagt foreldelse kan slå tilbake på produsenten, som avisa The Economist skriver.

Planlagt?

Planlagt eller ikke, foreldelse skjer hver eneste dag. Den norske forbruksforskeren Pål Strandbakken har lenge vært opptatt av produktlevetid, men utelater ordet ”planlagt” når han snakker om foreldelse.

Han deler foreldelse inn i fire undergrupper. Grovt sagt foreldes et produkt når 1) det ikke lenger har ønsket funksjon, 2) det oppleves som utbrukt, 3) det ikke lenger ses som moteriktig eller 4) forbrukerens behov har endret seg.

Gjennom forbrukerundersøkelser har Strandbakken studert produktlevetid for møbler, hvitevarer, musikkanlegg og TV-apparater. I stedet for å studere holdbarhet i laboratorium eller gjennom analytiske studier, har han gått til forbrukerne og spurt hvor lenge har de hatt et produkt og hvorfor de kaster det.

I et miljøperspektiv er ikke minst utskiftningen av hvitevarer interessant – fordi de går på strøm:
– Vi kan ikke bytte ut apparatene hver uke fordi de blir én prosent mer energieffektive, sier Strandbakken, som i sin doktoravhandling fra 2007 utdyper synet med et eksempel fra den finske forskeren Eva Heiskanen:
– Om to familier kjøper vaskemaskin samtidig, og familie A bytter det ut til en mer energieffektiv vaskemaskin etter ti år, tar det likevel mange år før energiregnskapet deres går i pluss.

Han noterer dessuten en annen mekanisme:
– Når folk kjøper et energieffektivt kjøleskap, setter mange det gamle i kjelleren. Slik øker strømforbruket i stedet, sier han (se også ”Sociology fools the technician?”). Slik ser vi hvordan ”energimotivert eller miljømotivert utskiftning av forbrukerteknologi er et sammensatt problem”, som Strandbakken skriver i avhandlingen.

I tillegg til hvitevarer bør vi tenke oss om før vi fornyer transportmidler og mindre elektriske produkter. For produkter som brødristere, hårtørrere og støvsugere vil levetida bety uendelig mye mer enn energibruken, sier han:
– For det første er de ofte ikke reparerbare, holdbarheten er på en måte hele produktet. For det andre er dette komplisert søppel, med en blanding av plast og metall. Da blir det egentlig irrelevant hvor mye strøm de bruker, sier han.

Til høyesterett

”I løpet av den siste generasjonen har levetida for viktige varegrupper blitt vesentlig kortere”, konkluderte Framtiden i våre hender i en rapport i 1993. Levetida for sko og klær var halvert siden 1960, konkluderte rapporten. Støvsugere levde 40 prosent kortere, og møbler og elektriske apparater som vaskemaskiner og strykejern hadde fått betydelig kortere levetid – til tross for at ”langt de fleste komponenter i radio- og TV-apparat, møbler, kjøleskap og lignende kan bringes til å holde i 50 år – hvis en ønsker det”, som professor Jørgen Nørgård ved Danmarks tekniske Højskole siteres.

Tjue år senere, i 2014, finner vi liknende funn blant annet i en produktgjennomgang i US News. Strandbakken fant i sin undersøkelse fra 2007 at norske husstander i gjennomsnitt hadde anskaffet kjøleskapet sitt for 7,8 år siden, mens fryseren i gjennomsnitt var 9,4 år gammel. TV-apparatene var gjennomgående yngre enn hvitevarene: i gjennomsnitt litt over seks år gamle. Åtte år senere ser han ingen grunn til at levetida har blitt lenger:
– Vi har blitt fryktelig velstående i denne perioden. Det må få konsekvenser for forbruket vårt, sier han.

Når vi kvitter oss med ting, har vi en tendens til å sminke på grunnen. Vi sier gjerne at produktet er utslitt, enda det fungerer:
– Når vi kaster et møbel, er det som oftest fordi vi ønsker oss et nytt, sier Strandbakken.
– Men folk har begrunnelsesbehov. Vi vil gjerne argumentere for at vi har grunn til å gjøre det. Likevel er mote en overvurdert grunn til at vi kaster ting – også når det gjelder klær (se Hvorfor går klær ut av bruk, SIFO 2001).

Med mobiltelefoner blir det mer komplisert:
– Mobiltelefoner byttes ut før de er utslitt. De blir funksjonelt foreldet, blant annet fordi de ikke er oppgraderbare, sier Strandbakken. Samtidig er mobiltelefonen et eksempel på et produkt som samler flere funksjoner – en potensielt positiv mekanisme:
– Både kameraer, musikkspillere og kameraer fases slik ut på grunn av konvergens, sier han. Mange mobiltelefoner gis også videre – eksempelvis fikk 33 prosent av barna som i 2013 ble gitt mobiltelefon i julegave en gammel telefon, ifølge ANB – men mange svikter også før vi ønsker å bytte dem ut.

I 2007 gikk en misfornøyd mobilkunde hele veien til Høyesterett med sin klagesak – og endte opp med en dom som stadfestet fem års klagerett på mobiltelefoner. Høyesterett la blant annet forbrukerkjøpsloven og følgende sitat til grunn: ”Dersom det er tvil om hvor lenge varen er ment å vare, bør denne tvilen falle ut til fordel for femårsfristen.” Samme reklamasjonsfrist skal ifølge Forbrukerrådet også gjelde biler og store hvite- og brunevarer som vaskemaskiner og TV.

Dokumentert kortere levetid

Tidligere i år lanserte tyske Öko-Institut en omfattende rapport på vegne av det tyske miljødirektoratet, der man blant annet ville finne ut hvorvidt planlagt foreldelse forekommer. Studien tok for seg utskiftning av elektriske og elektroniske produkter fra 2004 til 2013: alt fra hvitevarer, stavmiksere og vannkokere til mobiltelefoner, PC-er, printere og TV-er. Gjennomsnittlig hadde levetida til disse produktene blitt cirka ett år kortere.

Men det forskerne fant oppsiktsvekkende var at andelen apparater kjøpt for å erstatte et defekt apparat økte fra 3,5 prosent i 2004 til 8,3 prosent i 2012. I tillegg økte utskiftningen av nye apparater (kjøpt for mindre enn fem år siden) fra sju prosent i 2004 til 13 prosent til 2013 – et funn forskerne kalte kritisk, og mente tyder på at foreldelsen er nettopp planlagt. At nesten 30 prosent av de utskiftede produktene fremdeles fungerte – 60 prosent av erstattede flatskjerm-TV-ene – tyder derimot på at forbrukerne bidrar til å redusere levetiden.

Undersøkelsen er den første av flere som skal dokumentere produkters levetid, for å kunne si mer om hvilken varighet vi kan og bør forvente av produktene våre. Denne forskningen kommer i en tid da EU å innlemme standarder for produkters varighet og reparasjonsmuligheter i økodesigndirektivet, noe som kan bidra til å øke produktenes levetid. Den nederlandske telefonen Fairphone er i forkant av utviklingen. I tillegg til åpenhet om materialene som brukes og garantier mot for eksempel barnearbeid, er deres nylanserte modell nr. to basert på moduler, slik at defekte deler kan skiftes ut. ”Designed to open, designed to repair, designed to last”, som det heter i reklamevideoen deres.

– Vi trenger retten til å reparere våre egne duppeditter, skrev Wall Street Journals Geoffrey A. Fowler i september i år. Han mener vi kan reparere mer teknologi enn vi tror, men at elektronikkbransjen vil ikke at vi skal vite det:
– Produsentene hindrer oss ved å kontrollere reparasjonsmanualen og begrense tilgangen på deler – noen lager til og med programvarelåser. Dette er ikke nødvendigvis planlagt foreldelse, men det er så visst intendert villedelse, skriver han.

Krav om økodesign

Tilbake til lyset. Man kan bli nostalgisk av historiene om trofaste gamle lyspærer. Da Osram lanserte en ny LED-pære var det med bud om nyskapende teknologi, men med ”lys som de klassiske glødepærene” og det nostalgiske navnet Retrofit Classic. Her er energibruken redusert med 90 prosent, mens levetiden er økt betraktelig – til 15 000 timer. 1. september i år gikk IKEA over til kun å selge LED-lyspærer. De bruker 85 prosent mindre energi og skal vare 20 ganger lenger enn tradisjonelle glødepærer.

– Vi har jobbet hardt for å redusere prisene på LED, sier Steve Howard, internasjonal bærekraftansvarlig i IKEA. – For å gjøre bærekraftige løsninger tilgjengelige for mange mennesker, må de være både rimelige og gode. Overgangen har ”ført til prisras i hele verden”, skrev Aftenpostens klimakommentator Ola Mathismoen da han høsten 2015 berømmet IKEAs bærekraftsatsing.

– Omleggingen er positiv, men jeg synes ikke den er særlig oppsiktsvekkende, sier publikasjon- og fagansvarlig Kenneth Hansen i Lyskultur, Norges ledende kompetansenettverk innen lys og belysning.
– Jeg vil heller gi mye av æren til direktivene som har kommet fra EU, som har pålagt utfasing av mindre energieffektive lyskilder, sier han, og viser til direktivene for økodesign og energimerking.

Hansen får støtte fra Cato Johannessen, produktsjef for lyskilder i Osram Norge, som mener LED-pærene er blitt så gode grunnet skjerpede energikrav i den vestlige verden.
– Hvorfor kommer overgangen nå og ikke tidligere?
– Driveren er i bunn og grunn energieffektivisering, men det er også et spørsmål om lyskvalitet, mener Hansen i Lyskultur.

Levetid er nemlig bare ett parameter for en lyspæres kvalitet. Men også lysutbytte, tennsykluser, lystilbakegang og fargegjengivelse bør vurderes, mener Hansen, som i en rask sammenlikning mellom en LED-pære fra IKEA og en fra Osram, tallfester hvordan Osram-pæra scorer best på samtlige parametere.

Man har stadig mer erfaring med at LED-pærene faktisk gløder så lenge de skal, ifølge Hansen, som samtidig forklarer at oppgitt levetid på en LED-pære, eksempelvis 20 000 timer, sier ikke når pæren slukker, men når lystilbakegangen har nådd en gitt prosentsats, for eksempel 70 prosent.

Med sin lange levetid vil LED-pærene etter hvert føre til at salget på lyspærer synker. Men den nye teknologien muliggjør også ny design. Med nye produkter vil IKEA-kunden stadig oppleve det Ola Mathismoen kaller ”denne snikende følelsen av kjøpelyst”. Denne kjøpelysten er med å komplisere problemstillingen vår – om produktene får leve så lenge de kan. For skal vi være ærlige, kaster vi også velfungerende produkter, og vi trenger ikke alt vi kjøper.

Det er også stor forskjell på hvordan og hvor lenge vi bruker ulike produkter:
– Du bytter garantert ikke lyspærene dine før de ryker. Neppe heller mikrobølgeovn og raclettejern, men gjerne TV, eksemplifiserer forbruksforsker Pål Strandbakken. Så hvem har skylda for produktenes korte levetid – forbrukerne eller produsentene? Vi lar Strandbakken få siste ord:
– Hvis jeg bytter ut møblene fordi IKEA lager elendige produkter og klærne fordi H&M gjør det samme, har produsenten en del ansvar. Hvis jeg bytter dem ut fordi jeg kjeder meg eller er misfornøyd med ekteskapet, er vel produsenten og forhandleren mer uskyldig. I det virkelige liv er det sannsynligvis en blanding.

Fakta: Planlagt foreldelse

Foreldelse deles gjerne inn i flere kategorier. Med utgangspunkt i Vance Packards bok The Waste Makers benytter forbruksforsker Pål Strandbakken følgende fire:

  • funksjonell foreldelse – når produktet ikke lenger har de ønskede egenskapene,
  • kvalitetsmessig foreldelse – produktet oppleves som ødelagt, utbrukt eller slitt,
  • psykologisk foreldelse – produktet oppleves ikke lenger som moteriktig, og
  • foreldelse grunnet forbrukerbehov – produktet dekker ikke lenger forbrukerens (endrede) behov.

Dine rettigheter

  • Du kan reklamere i to eller fem år, avhengig av hvor lenge det du har kjøpt er ment å vare.
  • Hvitevarer som kjøleskap og vaskemaskin er eksempler på varer med fem års klagefrist, det samme gjelder elektronikk som PC og mobiltelefon.
  • Når det fastslås at feilen er selgers ansvar, skal han/hun tilby reparasjon eller ny vare innen rimelig tid. Selger kan normalt ikke forsøke å reparere samme feil to ganger. Du har to års klagefrist når du kjøper noe fra en privatperson.
  • Reklamasjonsfristen er laget blant annet med tanke på å forhindre at produsenter lager varer som må kastes med en gang.
  • Forbrukerrådet har ikke registrert henvendelser om for tidlig eller planlagt foreldelse. Det er derimot ikke uvanlig med spørsmål om hvor lenge en gjenstand er ment å vare, med utgangspunkt i forbrukerkjøpsloven.

    Kilde: Forbrukerrådet

Kilder:
* Cosima Dannoritzer: Pyramids of Waste (Media 3.14 Article Z, 2010)
* Pål Strandbakken og Nina Heidenstrøm (red.): Hinsides symbolverdi (Novus forlag, 2010)
* Pål Strandbakken: Produktlevetid og miljø. Muligheter og hindringer for en refleksiv økologisk modernisering av forbruket (doktoravhandling ved Statens Institutt for Forbruksforskning, 2007)
* John Hille: Varers levetid. Om holdbarhet og brukstid for hvitevarer, møbler, sko og klær (rapport for Framtiden i våre hender, 1993)
* Tim Cooper (red.): Longer Lasting Products. Alternatives To The Throwaway Society (Nottingham Trent University/Gower Publishing, 2010)
* UBA (det tyske miljødirektoratet): Einfluss der Nutzungsdauer von Produkten auf ihre Umweltwirkung: Schaffung einer Informationsgrundlage und Entwicklung von Strategien gegen „Obsoleszenz“ (Öko-Institut i samarbeid med Universitetet i Bonn, 2015)
* Erfan Mohammadi: Planlagt foreldelse: hvilke faktorer påvirker produktlevetid? (masteroppgave ved Universitet i Agder, 2014)
* Robert So?czak: Planned Obsolescence: A Question of Consumerism and Production of Waste (Centria University of Applied Sciences, Ylivieska Unit, 2013)
* Forbrukerrådet, Lyskultur, SIFO, IKEA, Osram, Wikipedia, Dagsavisen, Dagbladet, Adresseavisen, E24, The Economist, The Guardian, US News, Wall Street Journal, m.fl.

blog comments powered by Disqus