Varsleren

Han er på hjemmebane og beveger seg lommekjent i terrenget. Med kjappe skritt hopper han over gamle krokete røtter og nedfalne trestammer.

Han har gjort dette hver dag i mer enn tjue år. – Det er en slags medisin, en daglig dose som jeg kort og godt ikke tør la være å ta, forklarer Erik Dammann. I perioder har det også vært en del av hans egen innsats for å kjempe mot depresjonene som han beskriver detaljert i selvbiografien Kontraster, beretning om et mangfoldig liv, som utkom i 2005.

Jeg er på fotoopptak sammen med fotograf Lillian Andersen. Vårsola har nettopp begynt å smelte fjordisen. I området ytterst på Nesoddtangen har Folkevetts fotograf funnet noen av fotoposisjonene hun lette etter. De store isflakene som løsner og som danner et bilde av årtidsforløsning, kaos og sterke omdanningskrefter skaper en naturkulisse som passer godt til Erik Dammanns eget nesten livslange prosjekt om omfattende og radikal samfunnsforandring.

Etter at vi er ferdig med å ta bilder inviterer Dammann oss hjem til en kopp te og en matbit.

Miljøhøvdingen Dammann er ikke bare en unik kommunikator som har inspirert titusener. Han lytter og viser interesse for andre på en måte som gjør at den han samtaler med føler seg avslappet, viktig, og inkludert. I klassisk, kinesisk kultur kalles det ”å gi ansikt”, en egenskap som forklarer noe av årsaken til hans gigantiske nettverk av støttespillere, venner og profesjonelle kontakter.

På veggene i stua henger bilder og gjenstander fra offentlig opptreden, fra familiebegivenheter, og ikke minst fra Dammann- familiens to opphold i landsbyen Manase på Samoa på sekstitallet. Oppholdene der og møtet med den tradisjonelle samoanske og polynesiske solidaritets- og delingskulturen, ga inspirasjon til to bøker; Med fire barn i palmehytte fra 1968 og Talofa Samoa! utgitt i 1981.

Dammann-familiens opphold på Samoa var i utgangspunktet motivert av eventyrlyst og ønske om å bryte ut av norsk hverdag – og å gjøre noe spektakulært og annerledes. Reisen og det rundt sju måneder lange oppholdet skulle få varige konsekvenser for reklamemannen Erik Dammann og familien hans.

I et tilbakeblikk i selvbiografien skriver han blant annet: ”Gradvis oppdaget vi hva samoanerne faktisk oppnådde ved å sette deling og fellesskap foran alt annet. Da vi besøkte landet var Vest-Samoa verdens tredje fattigste land. Likevel fantes det ikke en samoaner som led av sult eller nød. Enhver mangel, også sykdom, ville øyeblikkelig utløse fellesansvar”.

Hverdagen hjemme ble aldri den samme igjen. Han hadde selv opplevd det og sett det med egne øyne: Det fantes en måte å organisere en nasjon, et samfunn på, som satte den vestlige forbruksog konkurransekulturen fullstendig i skyggen.

Han leste verdenshistorien med nye øyne og ante konturene av et nytt helhetsbilde. Han forsto at verden før europeernes kolonisering og herjinger i store deler av verden – hadde bestått av ulike, men mer eller mindre likeverdige kulturer. Europeernes jakt på råvarer og slaver brøt i stykker dette.

Gamle afrikanske, asiatiske og sør-amerikanske høykulturer ble utslettet. Ikke bare var dette perspektivet underslått i europeisk, norsk og vestlig verdenshistorieskriving. Det hadde også forårsaket en brutalitet og en falsk overlegenhetsfølelse hos europeerne overfor andre folk og kulturer,mente Dammann.

”Sannheten er at u-landene har en historisk rett til sin broderlige del av vår overflod. Det var ikke gjennom ærlig arbeid vi skaffet oss våre fordeler, men ved tyveri og vold overfor de landene som lider nød i dag. For noen få århundrer siden hadde vi slett ikke noe forsprang i forhold til andre raser og verdensdeler”. (Fra boka Framtiden i våre hender 1972).

Dammann følte en voldsom trang til å formidle til andre det nye historiske helhetsbilde han gradvis oppdaget. ”

Resultatet ble som mange kjenner til, boka og folkeaksjonen Fremtiden i våre hender. Dammanns budskap traff det politiske Norge som en knyttneve. I en samtale med Erik Dammann, gjengitt i Folkevett nr. 6/1992, skriver Fivhs mangeårige talsperson Steinar Lem: ”med unntak av skandalebøkene til Mykle og Bjørneboe har vel ingen norsk bok etter krigen, vakt så sterke reaksjoner som boka ”Fremtiden i våre hender”. Var du forberedt på flodbølgen? undret Lem. – Jeg tror nesten det, er Dammanns svar.

– Jeg våget ikke ta noen sjanser, Mer enn halvparten av de rundt 3000 deltakerne som møtte fram på stiftelsesmøtet i Nadderudhallen i Bærum var forhåndspåmeldt, har Erik Dammann fortalt i ettertid. Vennen og filosofen Arne Næss som ble Framtiden i våre henders første styreleder, trodde ikke sine egne øyne og mente folkehopen som strømmet til var på vei til en fotballkamp, ikke et politisk møte. Dagbladets legendariske journalist, Arne Schouen, mente det bare var popstjerner som normalt klarte å fylle en idrettshall på denne måten.
Et par år senere hadde nesten trettitusen mennesker sluttet seg til folkeaksjonen Fremtiden i våre hender. En rekke internasjonale medier omtalte den norske bevegelsen som gikk på tvers av alle samfunnstrender. New York Times spurte om Norge ville bli det første landet I verden som frivillige ga avkall på økonomisk vekst for å hjelpe fattige land. Ut av det dammanske forfatterskapet på så langt 17 bøker, er det i tillegg til Fremtiden i våre hender, en bok som ruver – og som skiller seg ut blant de andre. På 80-tallet ga Dammann seg i kast med et gigantisk skriveprosjekt han hadde båret på i mange år. Han spør: ”Gir den materialistiske forklaring fremdeles det mest sannsynlige og ”vitenskapelige” svar når vi spør hva som forårsaker naturens harmoni og helhet, livet og utviklingen, bevisstheten, skaperevnen og kjærligheten, og alle de uforklarlige opplevelsene som så mange av oss har vært i kontakt med”?

Etter to år med systematiske undersøkelser utkommer den mursteinstykke boka ”Bak tid og rom”. Boka er skrevet som en personlig beretning hvor Dammann tar leserne med på sine reiser og intervjubesøk hos en rekke av verdens fremste forskere innenfor områder som kvantefysikk, hjerneforskning, parapsykologi, sosialantropologi, og arkeologi. Han går også et år i ”lære” hos den norske fysikkprofessoren Kristoffer Gjøtterud. Dammanns læremester mener at ”eleven” nødvendigvis må skaffe seg en skikkelig forståelse av hovedideene i kvantefysikk om han skal ha et godt nok grunnlag til å kunne utforske de filosofiske konsekvensene av den.

I følge den gamle fysikkens mestere er ”en forbindelse uavhengig av all fysisk kontakt umulig”. Kvantefysikken viser nettopp det motsatte, mener Erik Dammann., slik det blant annet er påvist i de kjente Aspect-forsøkene, oppkalt etter den franske vitenskapsmannen Alain Aspect.

Eksperimentene viste at partikler på subatomnivå, ser ut til å være forbundet med hverandre, helt uavhengig av en hver form for fysisk eller materiell kontakt. Avstanden mellom partiklene er uten betydning for deres evne til forbindelse; tilknytningen er den samme uavhengig av om de befinner seg 1 millimeter eller 1 million lysår fra hverandre. Kvantefysikerne kaller dette fenomenet ”nonlocalitiy”, og ”non-separabiltiy”, ikke-atskillelse.

Materiens minste byggeklosser er sammenknyttet på et overordnet helhetsplan hvor det foreligger milliarder av muligheter. Det åpner opp for en ny virkelighetsforståelse ”hvor alt henger sammen med alt i en uendelig pulserende vev av muligheter og uforutsigbar skapelse. Og det som definerer det hele, er overhodet ikke materielt definerbart”, skriver Dammann begeistret.

Reaksjonene på boka svingte fra sterk hyllest til kraftig kritikk, det siste særlig fra ledende human-etikere som mente boka var ”farlig”. Miljøhøvdingen bidro til å skape en forbindelse mellom den flytende New Agebevegelsen og den rasjonelle og sekulære miljøbevegelsen, mente de. Selv tok Erik Dammann kraftig avstand fra mange av formene for ny-åndelighet som kom til uttrykk i 80-tallets New Age-strømninger. Han hevdet i mange sammenhenger at den nye åndeligheten var innadvendt , ofte med snevert fokus på åndelig egenutvikling, og med liten verdi i forandringsarbeid og kamp for en mer rettferdig verden og mot de globale miljø-ødeleggelsene.

Men flertallet av reaksjonene på boka var positive. Professor Georg Hygen, mente den var det viktigste populærvitenskapelige verket utgitt på norsk etter den første verdenskrig. En anmelder mente den var like ”spennende som en kriminalroman”.

Heller ikke alle medlemmer i Framtiden i våre hender ønsket å slutte seg til Dammanns konklusjoner om kvantefysikken. – Jeg håper medlemmene gir meg frihet til å opptre i rollen som privatperson med egne meninger og standpunkter – uavhengig av bevegelsen, uttrykte Dammann. Innad i Framtiden i våre hender førte ikke Dammanns bok til noen kontrovers. Organisasjonens grunnlegger og iniativtaker var åpenbart innvilget den individuelle friheten han hadde bedt om.

Boka ”Pengene eller livet” som utkom i 1989 har et sterkt miljøperspektiv. Det er liten tvil om at Dammanns opprinnelige engasjement da Framtiden i våre hender ble stiftet på syttitallet først og fremst var knyttet til solidaritet med verdens fattige, rettferdig fordeling og fattigdomsbekjempelse. Men det utelukker ikke en brennende engasjement for å redde klodens økosystemer og planets biologiske grunnlag. Snarere tvert imot. Slik Dammann ser det i ”Pengene eller livet” henger kampen mot fattigdommen og nedbrytingen av klodens økologiske mangfold nøye sammen. De gigantiske ødeleggelsen av natur som finner sted i vår tid skyldes både manglende helhetsforståelse og institusjonelle forhold som organisering av handel og økonomi.

Tidlig kom også det til syne i bøker, artikler og foredrag et sterkt systemkritisk perspektiv. Dette ble forsterket utover på 80-tallet og resulterte blant annet at Dammann på vårparten 1989 tok initiativet til opprettelse av ”Forum for systemdebatt”. De siste årene har Dammann engasjert seg i Framtiden i våre henders ”besteforeldreaksjon”. Han tok også initiativet til konferansen ”Krisens mulighet”. Hensikten var blant annet å skape debatt omkring det internasjonale økonomiske systemet som bygger på snever konkurranse og individuell egennytte, framfor samarbeid og deling.

I den siste bladutgaven av Folkevett kan du lese utdrag fra noen av Dammanns viktigste bøker. Det er ikke mulig å yte nesten 50 års forfatterskap og samfunnsengasjement full rettferdighet på så kort plass. Det er heller ikke hensikten her. Men kanskje kan du fange noe av forfatterens glødende engasjement og urokkelige tro på at forandring er mulig. Menneskets dypeste egenskap er overlevelse, samarbeid og framskritt. God lesning!

{gallery}dammann{/gallery}