På sporet av den tapte strid

Portvakten viser sine tobakks-flekkede tenner i et høflig smil mens han prøver å skjule sigaretten med håndbaken.

– Jeg søker Mme George.

– Det er rett adresse. Skal jeg slippe Dem inn?

– Nei takk. Jeg er tidlig ute. Hun venter meg først om en halv time.

Å finne en innbydende café i universitetsområdet av Paris er som å lete etter tørket gress i en høystakke – de bekler hvert gatehjørne. Det murrer i lavmelte intellektuelle formiddags diskusjoner rundt bordene mens jeg blar meg gjennom tyve minutter i et avsluttende overblikk på det nysprungne skuddet i Susan Georges forfatterstamme, Un autre monde est possible si… (En annen verdener mulig hvis…, red. anm.). Vise-presidenten i Attac-Frankrike har, ved siden av sitt virke som meddirektør ved det transnasjonale instituttet i Amsterdam, forfattet seg gjennom tolv bøker til internasjonal stjernestatus som globaliseringskritiker og foredragsholder.

Ingen revolusjon

Da jeg kommer tilbake står portvakten der fremdeles. Sigaretten er byttet ut med en hagesaks. Han slipper meg inn og peker ut retningen over gårdsplassen. Susan George bor i øverste etasje. Både leiligheten og hun ser påfallende franske ut. Så er hun da også ti år inn i sitt nye statsborgerskap, til tross for at hun fra fødselen var amerikanerinne. Høflighetsfrasene glir over fra fransk til engelsk. Det lukter kaffe fra spisestuebordet.

– En annen verden er mulig hvis… er mer en kritikk av det bestående samfunnet enn en konstruksjon av et ideelt alternativ. Hvorfor?

– Jeg ville mene at boken er begge deler, men vi kan ikke konstruere idealer ut fra illusjoner. Hvis-ordet i tittelen betyr at denne andre verdenen har et utgangspunkt, nemlig det samfunnet vi er en del av.

– Ingen totalomveltning altså?

– Det finnes ikke noe vinterpalass å storme. Ei heller noen internasjonal arbeiderklasse. Den eneste internasjonale klassen vi har er eliten – de som drar på ferie til Davos. La oss derfor ikke fortape oss i revolusjonære drømmer. Forandringene av verden må skje gradvis, innenfor rammene av en demokratisk beslutning.

– Et markedssystem som er rettlede tav etiske grunnprinsipper?

– Nei, kapitalisme kan ikke ha et menneskelig ansikt. Dets mål er å gjøre alt til en del av markedet: enhver handling gjort av ethvert individ.

– Men er det mulig å stoppe denne utviklingen?

– Jeg vet ikke, men hva annet kan man gjøre enn å forsøke?

Attac

Forsøkte gjorde Ignacio Ramonet med sin lederartikkel i Le Monde Diplomatique i desember 1997. Redaktøren tok til orde for å grunnlegge ATTAC – en verdensomspennende organisasjon som skulle kjempe for en skatt på valutatransaksjoner. Året etter forløste den en av Frankrikes viktigste ideologiske eksportartikler siden 1789og revolusjonen. Organisasjonen opplevde en voldsom vekst og interesse, både nasjonalt og internasjonalt, og fløt på den ny-radikale bølgen som fylte gatene i Europa med protestbevegelser mot slutten av1990-tallet. Men, så stilnet det…

– Vi har vært for dårlige til å holde på folk, til å sysselsette dem og til å få dem til å føle seg verdifulle. Derfor har vi også mistet mye kraft. Vi må prøve å bygge opp følelsen av håp, av at det nytter. Alene kan man ikke forandre noe. Man utmattes, og derfor er fellesskapet viktig – det gir energi.

– Det nye med Attac var dets fokus på å nå konkrete mål, som Tobinskatten. Er det et resultat av at alternativbevegelsen er innhentet av en realisme: man innser ens egen maktbegrensning og konsentrerer seg om små endringer?

– Styrken til Attac er at den er en pragmatisk organisasjon. Den er kampanjeorientert og søker å skape endringer gjennom folkeopplysning, samtidig som den arbeider på ekspertnivå for skape konkrete løsninger på kompliserte politiske spørsmål.

– Har Attac-bevegelsen nådd toppen?

– Det vil tiden vise – den har i alle fall ikke nådd toppen av sitt potensiale som politisk prosjekt. Men vi trenger en viktig seier.

– … eller en krise i det økonomiskesystemet?

– En slik krise ville innebære at folk mister den grunnleggende materielle tryggheten i sine liv. Det ville ha blitt hundre ganger verre enn på tredve-tallet og vi vet hva det utløste; fascisme, krig og konsentrasjonsleire. Nei, jeg håper ikke på noen økonomisk krise – det ville være meget ødeleggende og smertefullt.

Krisen i velferdsstaten

George kremter seg gjennom vårlig forkjølelse og revolusjonær fatalisme. Det dreier seg om en gradvis endringsprosess fra et utgangspunkt, ikke radikale brudd:

– Hva er situasjonen? Europa forandrer seg og folk føler seg sårbare. Arbeidsplasser trues av utflagging. Unge mennesker har vanskeligheter med å etablere seg. Alt dette mens en liten gruppe akkumulerer stadig større rikdommer. Dette er utgangspunktet.

– Er velferdsstaten truet?

– Selvsagt er den truet. Jo mer rendyrket et kapitalistisk system er, jo bedre for den økonomiske eliten. Og denne er ikke mer moralsk i Europa enn i USA. Forskjellen består i at Europa har gjennomgått en historisk utvikling der kapitalismen har fått en form som er mindre brutal. Det er denne formen som nå er under angrep.

– Men man tilpasser seg…

– Ja, det er etablert en forestilling om at denne samfunnsutviklingen er uunngåelig. Det vi tidligere kalte rettigheter har plutselig blitt privilegier – hele diskusjonsklimaet har endret seg og det er dette vi må forsøke å forandre. Vi må huske på at velferdsstaten er skapt gjennom enlang kamp på 1800- og 1900-tallet.Den har oppstått på tross av, og ikke som følge av, markedet.

Europa som modell

– Men mange politikere frustreres over sin egen avmakt. Er det ikke slik at det økonomiske systemet er globalt og fastsetter spillereglene?

– Politikerne har mer makt enn de selv gir uttrykk for – skjønt de prøver å fremstille seg som iskyggesatte av globaliseringen. Men det er riktig at vi mangler en demokratisk instans på et internasjonalt nivå, noe Attac søker å etablere.

– Et forsterket FN?

– Irak viste hva FN kan utrette og hva det ikke kan utrette.

– …en internasjonal regjering med en parlamentarisk base?

– Og å leve under et kinesisk eller et indisk regime? Nei takk, jeg foretrekker en europeisk modell. Fremtiden ligger i å utbre denne modellen til andre deler av verden. Målet må være å skape et velstandsløft, slik Marshallhjelpen i sin tid muliggjorde det Europa som vokste frem i etterkrigstiden.

– Hvordan skulle dette kunne skje i praksis?

– Vi må se på dette som en prosess i etapper. Hvis de rike landene brukte tre prosent av sitt BNP på å få i gang de økonomiske hjulene, først i Østeuropa, senere i landene som ligger rundt Middelhavet, og videre nedover i Afrika, ville dette kunne innebære et stort løft. Vi må innse at private investeringer ikke kan løse disse problemene. Det kreves et offentlig engasjement.

– En globalisering av den europeiske velferdsstaten?

– Ja. Først og fremst å redde den, for så å bruke den som en modell for resten av verden. Bygg opp det offentlige tjenesteapparatet, utdanning, sykehjelp, og så videre.

– Men et problem ved u-hjelp er jo at store deler av pengene ikke kommer frem til dem de er tiltenkt…

– Enig. Derfor må det stilles demokratiske betingelser til mottageren: dersom midlene ikke benyttes i henhold til en demokratisk vilje innad landet, får de dem ikke. Dermed vil enhver regjering stå overfor et valg. De kan velge vekk den demokratiske viljen og ekskludere seg selv fra midlene, men så ville også presset innad i landet vokse, og således kunne tvinge frem en demokratiseringsprosess.

En annen verden

Susan George ser på klokken. Den nærmer seg sømmelighetsgrensen for ethvert intervju på fransk jord – midi, når alle viserne peker mothimmelen og maten skal fortæres. Hva er så den andre verdenen, i Susan Georges perspektiv?

– For det første er den ikke bare skapt av meg, men av en rekke mennesker valgt inn både på et geografisk og et sosialt grunnlag for å få et mer demokratisk utgangspunkt for den politiske prosessen. Vi må ha bedre velferdsordninger, et sterkt integreringsapparat og et skolesystem med særlig vekt på å utvikle barnas språklige ferdigheter for å skape grunnlaget for en levende samfunnsdebatt. Og vi må ha et tak på sosial ulikhet, la oss for eksempels i at ingen tjener mer enn ti ganger grunnlønnen. Sosial prestisje kan også måles i andre variabler, som moralsk aktelse og sosial ære.

Jeg rekker ut i den tette pariserluften før klokken slår hull på min sosiale ære. Portvakten er borte. Kanskje befinner han seg ved et bord på en billig restaurant som tilbyr tre retter til ti euro – nøyaktig en slik som jeg er på utkikk etter. På veien oppdager jeg en skitten fille av et pledd utenfor en butikk som selger selskapskjoler i mangetusenkroners-klassen. Under det anes konturene av en kvinne og et spedbarn. Jeg ser ingen skål å legge mynter i og går videre med bare et snev av dårlig samvittighet. Jo da, Europas hjerte har blitt kaldere..