I skyggen av apokalypsen

Bussen skumper av gårde lenger og lenger bort fra hovedstaden i retning Notodden. Jeg er på vei for å intervjue psykolog Per Espen Stoknes. På blokka mi har jeg notert stikkord som manglende miljøengasjement og handlingslammelse. Dessuten håper jeg på tips til hvordan miljøbevegelsen bedre kan kommunisere sitt utakknemlige budskap. Per Espen Stoknes beskjeftiger seg nemlig med økopsykologi.

Det noe ulne begrepet er i seg selv nok til å vekke nysgjerrigheten min. Per Espen Stoknes er utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo. Hans hovedoppgave fra 1994 var et teoretisk nybrottsarbeid som søkte å etablere en bred plattform for temaet økopsykologi. Begrepet bygger på en kombinasjon av miljøpsykologi, systemteori, jungiansk psykologi og økofilosofi. I følge Stoknes et forsøk på å psykologisere økologien og å økologisere psykologien; et middel for å bedre forståelsen for forholdet mellom menneske og miljø. Økopsykologien er ikke et alternativ til miljøvern, men et tillegg som skal berike miljøaktivismen ved å bringe refleksjon over opplevelse, identitet og motivasjon til handling.

Stoknes jobber som foredragsholder og bedriftsrådgiver. Er studierektor ved BI på institutt for kompetanseledelse, og bruker blant annet scenariotenkning som arbeidsredskap. Som seg hør og bør for en økopsykolog bor han på et småbruk i skogen, foreløpig uten de bekvemmeligheter som hvitt Porsgrunn-porselen gir.


Handlingslammelse?

Vel fremme, sittende på låvebrua, går jeg rett på sak og spør ham: Er folk mer handlingslammet nå enn tidligere? Har miljøproblemene vokst seg så store at vi mister motet før vi i det hele tatt har prøvd å gjøre noe med situasjonen?

- Det er vanskelig å si om folk er mer handlingslammet nå enn før. Først og fremst dreier det seg nok om at dagens engasjement viser seg i progressiv individualisering. De færreste av oss knytter identiteten vår opp mot deltakelse i nasjonale ideelle organisasjoner. Vi ønsker å få mest mulig ut av livet, vi vil ha det komfortabelt. Livsstilsforbruk, selvrealisering og "komfortabilisme" er i fokus, sier Per Espen Stoknes.


Møte med apokalypsen

Jeg husker bildene fra slutten av 80-tallet da mitt eget miljøengasjement ble vekket. Det ble pratet om at atmosfæren var i ulage, klimaet var på villspor, polene smeltet, og Folkevett hadde et illustrasjonsbilde av en nordmann i lusekofte med vann til knærne og en jungel voksende opp rundt seg. Jeg var 15 år og kastet meg villig inn i kampen for å redde verden. Etter noen sammenstøt med myndighetene og veibyggende bulldosere kom avmaktsfølelsen. Fremdeles hender det jeg tar meg selv i å spørre det jeg nå spør økopsykologen om: Er det i det hele tatt noe lille jeg kan utrette?

- Når man står ansikt til ansikt med apokalypsefølelsen, vekkes gjerne handlingstrangen. Helten i oss våkner og er klar til kamp. Men når engasjementet defineres som en kamp, må det nødvendigvis bli mange nederlag. Det er lett å få skyldfølelse fordi man føler at man ikke strekker til. Når helteforestillingen gang på gang brister, mister de fleste av oss motivasjonen.

Kamptekning

- I Vesten forstår vi ofte verden ut fra forskjellige kampstrategier. Et eksempel på dette finner vi i legevitenskapen, hvor man snakker om bakterier som "angriper" kroppen og medisiner som skal "bekjempe" disse. De fleste ideelle bevegelsers tenker også ut fra kampretorikk. Man kaller seg for eksempel for "miljøforkjempere" som fører en "kamp" for en bedre verden. Jeg mener det er viktig å løsrive seg fra denne moraliserende kampretorikken hvor rett og galt er klart definert.

Stoknes mener vi må slutte å forstå oss selv som et ego som skal slåss mot de andre.Vi må prøve å se på oss selv som en del av naturen. Ved å endre selvforståelsen fra at vi står alene i verden til at vi er en del av et levende nettverk. Mennesker er også natur, og vi er ikke personlig ansvarlige for å få ting på rett kjøl, påpeker han.

Har kommet langt

- Selv om miljøbevegelsen har tapt mange enkeltsaker opp gjennom årene, har den hatt hatt en utrolig suksess med å endre bevisstheten vår. Et godt eksempel på det er EU, som i dag er en sentral forkjemper for Kyoto-avtalen. Miljøbevegelsen har hovedæren for å ha løftet engasjementet opp på et viktig politisk nivå.

Men hvorfor har det ikke skjedd mer etter 20 års miljøkamp? Hvorfor hugges fremdeles store arealer regnskog ned hvert eneste minutt i døgnet?

- Store samfunnsstrukturer endrer seg langsomt. Endringene er kanskje ikke synlige ved første øyekast, men i dag tenker mange "fiender" sånn som miljøbevegelsen gjorde på 80-tallet. Ingen politiske partier tør si at de ikke er opptatt av miljøproblematikken i dag.

Men som Stoknes påpeker tar det tid før miljøtankegangen forplanter seg i infrastrukturen. Samfunnet styres fremdeles ut fra de samme økonomiske mønstrene. Han trekker paralleller til Norges oljeavhengighet og sammenlikner oljeavhengigheten med alkoholisme. - Vi vet at vi er avhengige av olje og at vi er nødt til å forandre oss, finne andre løsninger, men vi klarer ikke å venne oss av med avhengigheten.

Emosjonell identifikasjon

Men hvor er dagens engasjementet synlig? Ungdomspolitikere er en utrydningstruet art og det føles i alle fall som om det blir lengre og lengre mellom politiske demonstrasjoner?

- Ulvedebatten har vist at det fremdeles er mange som engasjerer seg i miljøsaker. Jeg tror en av de viktigste årsakene til at ulvedebatten har engasjert så mange, er at mennesker har lett for å føle med og identifisere seg med dyr. Det er noe i menneskepsyken som krever en viss identifikasjon for å engasjere.

Økopsykologen mener miljøbevegelsen gjør seg selv en bjørnetjenste med å prøve å engasjere folk ved å snakke om at vi bør redusere energiforbruket og CO2-utslippene våre med så og så mange prosent. Klare mål er viktig i forhold til forvaltningen, men vi må skille mellom ulike målgrupper og ikke bombardere folk med grafer og statistikker. - Folk flest forbinder emosjonelle opplevelser med naturen. Å snakke om tall og grafer blir for mange svært abstrakt. Det appellerer ikke til følelsene våre og det er tross alt der kjernen til engasjement ligger - vi søker til naturen fordi den gir oss glede og ro, sier Stoknes.

Engasjement i fremtiden

Stoknes tror det er vanskelig å få dramatiske forandringer så lenge den neoklassiske markedsøkonomiske tankegangen regjerer. - Heller enn å se på den enkeltes handlingsevne bør vi se på de økonomiske rammene, den økonomiske religionen som i dag forener hele verden i en ubevisst tro. Dagens forbruk i de rike landene har ingenting med folks behov å gjøre, påpeker han. - Jeg håper og tror at vi etterhvert vil fokusere på de virkelige kvalitetene i livet.

Jeg tenker på mitt eget forbruk. Lette moteplagg som ga en grunn "liksomlykke" noen dager før sommeren var over og de ble overlatt til en mørk tilværelse innerst inne i klesskapet. Men så er det altså ikke bare min skyld at jeg forbruker. Det er den gjengse tankegangen som råder. Det er så mye vi tror vi trenger... Hvordan skal vi påvirke den markedsøkonomiske tankegangen?

- Det er en lang prosess som allerede er i gang. Nasjonalstaten og nasjonalfølelsen er allerede svekket hos de yngste generasjonene. En ny identitet som deltaker i et globalt felleskap vokser fram, samtidig som vi har lokal forankring. Jeg tror internett er et yppelig forum for å bidra til at en slik global identitet blir sterkere. Folk reiser også mye mer enn før - det gjør barrierene mellom oss mindre. Vi blir verdensborgere. Da er det duket for virkelig store forandringer. Når vi gjør verden større enn oss selv.