Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

De fattiges lånehaier

"Vår drøm er en verden uten fattigdom", er Verdensbankens credo. For mange fattige har bankøkonomenes drøm blitt et mareritt - hvor de rike har blitt enda rikere og hvor den skjulte agendaen bak retorikken til den vestlige pengemakten har blitt klarere og klarere.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

"Vår drøm er en verden uten fattigdom", er Verdensbankens credo. For mange fattige har bankøkonomenes drøm blitt et mareritt - hvor de rike har blitt enda rikere og hvor den skjulte agendaen bak retorikken til den vestlige pengemakten har blitt klarere og klarere.

Forestill deg at landet du lever i, er uvanlig rikt på naturressurser. Et land som eksporterer olje, gass, tømmer, gummi, te, kaffe, klær, palmeolje, krydder og tobakk. Likevel må du og familien din leve på 15 kroner dagen. Mannen din er arbeidsledig, men klarer å få noen strøjobber. Du har ikke råd til å kjøpe medisinen ungene dine trenger, og datteren din måtte slutte på skolen. Som kvinne i landet er du i det minste heldig som har jobb, på en fabrikk som lager klær. Når fabrikken må innfri de strammeste tidsfristene, må du arbeide overtid - du kan ikke nekte. Skiftet varer i 24 timer med et par korte pauser. Etter to timer fri starter neste skift igjen. Du har arbeidet i tilsammen 36 timer med å pakke klær for merkevaregiganten GAP. Stående. Du får betalt en dollar dagen, mens sjefen i GAP internasjonalt tjener omkring 2000 dollar dagen i et selskap som har over en milliard dollar i årlig overskudd.

En morgen har regjeringen devaluert verdien på landets valuta. Lønnskostnadene til GAP blir dermed kuttet drastisk, men du får fremdeles det samme i lønn. Samtidig som prisen på mat og gassen til matlaging har gjort et kjempehopp og enda flere er kastet ut i arbeidsledighet - hvor tusener er desperate etter å få jobb til hvilken som helst lønn. Grunnen til de harde tidene vet du: landet ditt er i gjeld til langt over palmene, og diktator Ibrahim Suharto stakk statlige lån på 10 milliarder doller i egen lomme. Lakeiene hans fikk også sin andel. Pengene skulle gått til utviklingsprosjekter, noe de som en gang ga lånene vet. Nå er det du og ditt indonesiske folk som må betjene gjelden, som i dag har vokst til over 140 milliarder dollar, og hvor avdragene kan komme opp i ni milliarder dollar årlig. Det er halvparten av Indonesias eksportinntekter.

Under Asia-krisen mellom 1997 og 1998 steg andelen av fattige i landet fra 11 prosent av befolkningen til 40 prosent.
Kanskje ville du vært på Jakartas gater sammen med studenter og arbeidsløse under opptøyene. Tusener har også strømmet forbannet ut i gatene i Ecuadors hovedstad Quito. Grunnen er drepende pris- og renteøkninger, og i La Paz i Bolivia i protesteres det mot privatisering av vannforskyningen. Under demonstrasjoner i flere indiske byer og på Jamaica høres de samme besvergelsene og forbannelsene. I 1999 var det omkring 400 større demonstrasjoner rettet mot politikken til stormaktenes verdensøkonomiske riddere. De aller fleste av disse demonstrasjonene mot Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) foregikk i Sør.

- Supermaktene og storselskapene bruker en mer og mer hul propaganda. Folk gjennomskuer det. De vet de ikke kan tro på det lenger. Folket sier at en regjering som bare forsvarer Coca-Cola, Pepsi og MacDonalds, ikke er vår regjering, forklarer den indiske miljøaktivisten Dr. Vandana Shiva. Her hjemme mener Aksel Nærstad i Utviklingsfondet at politikken til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet kan betegnes som strukturell vold mot millioner av verdens fattige.
- Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet burde be om unnskyldning for de millioner av liv de har på samvittigheten - for alle dem som er holdt nede i fattigdom av politikken deres, tordner han for egen regning, siden Utviklingsfondet, med erfaring fra mange forskjellige prosjekter i sør, ikke har vedtatt hva de skal mene om finansinstitusjonene.

Ny økonomisk orden

For de mektige internasjonale finansistitusjonene begynte alt med et viktig møte i sommer-idylliske Bretton Woods i USA mot slutten av andre verdenskrig. Representantene var stort sett fra Nord. Målet var å forme en ny økonomisk verdensordning, hvor det skulle skapes "... et dynamisk verdens-samfunn hvor folk fra alle nasjoner vil ha muligheten til å realisere sitt potensial for fred", ifølge USAs finansminister Henry Morganthau. Den anerkjente britiske økonomen John Maynard Keynes ønsket å etablere en mer stabil og rettferdig verdensøkonomi ved å innføre et system hvor handelsoverskudd automatisk skulle refordeles for å balansere underskudd, gjennom et eget reservevaluta-system.

Hadde amerikanerne støttet Keynes forslag, ville verden sett svært annerledes ut i dag. Men det gjorde de ikke. I stedet gikk konferansen inn for et system basert på fri flyt av kapital og varer, med den amerikanske dollaren som internasjonal valuta. Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets (IMF) rolle ble begrenset til å ta seg av valuta- og betalingskriser, og problemer i lånemarkedene.
En av de første oppgavene til disse nye institusjonene var å skaffe kapital til gjenoppbygging av den krigsherjete europeiske økonomien. Ironisk nok forsøkte IMF allerede da å knytte svært strenge vilkår til kapitalhjelpen, noe finansministrene i Europa motsatte seg. De mente vilkårene krenket den nasjonale råderetten til å forme sin egen nasjonale økonomi. Amerikansk økonomisk støtte til Europa gjennom Marshall-planen ble derfor hovedsaklig basert på tilskudd istedet for lån. Land i sør som etterhvert fikk sin uavhengighet var ikke så heldige. De fikk lån mot å garantere at økonomiene deres var åpne for handel og fri kapitalflyt.

På 1970-tallet begynte private vestlige banker å få for mye innskudd fra oljeproduserende land. Problemet ble løst ved hensynsløst å låne ut penger til land i Sør uten olje. Få kritiske spørsmål ble stilt. Milliarder av kroner gikk til store dødsdømte damprosjekter, bygging av havner man burde ha klart seg uten, overdimensjonerte flyplasser og håpløse veiutbygginger. Eller hvite elefanter, som de også kalles. Massive lånesummer forsvant også i lommene til diktatorer og korrupte byråkrater. Ifølge professor Jeffrey Winters ved Northwesters University i USA, var ikke det eneste lånekriteriet til Verdensbanken bekjempelse av fattigdom, men banken ga spesielt lån til autoritære og korrupte regimer som støttet Vesten under den kalde krigen. Da USA sørget for et dramatisk hopp i lånerenten mot slutten av 1970-tallet, var gjeldsfellen et faktum. Inntjeningen på investeringer i de store lånfinansierte byggeprosjektene gav ikke den forventede økonomiske veksten. Land i Sør ble tvunget til å ta opp kortsiktige lån for å betjene renteutgiftene sine.

En avhoppers bekjennelser

For å sikre at landene i gjeldsfellen ville tilbakebetale lånene, gjorde institusjonene fra Bretton Woods-møtet kort prosess. Hvilke prosesser institusjonene setter i gang, kan Nobel-prisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, redegjøre godt for. Han arbeidet som sjefsøkonom i Verdensbanken, men måtte gå for tre år siden etter å ha kritisert bankens markedsfundamentalistiske grunnholdningen til globalisering. I essayet "Fra innsiden - Hva jeg lærte under den økonomiske krisen", tar han et oppgjør med spesielt IMF og de økonomiske virkemidlene deres i lys av Asia-krisen.
- Først blir den nasjonale økonomien analysert, så gir banken hvert land det samme fire-trinns programmet, forklarer Stiglitz til avisen The Observer. Problemet er at økonomene som sendes for å analysere forholdene i de fattige landene, «ofte mangler bred erfaring fra landet; sjansen er større for at de har førstehånds kunnskap om landets fem-stjerners hoteller, enn om landsbyene», skriver Stiglitz.

- IMF første krav til land i økonomisk krise er privatisering, deretter liberaliseres kapitalmarkedet. Dette skal gjøre det enkelt å få investeringer til å flyte inn og ut. Dessverre, som i Indonesia og Brasil, flyter pengene gjerne raskt ut igjen, konstaterer økonomen. Hvis det hender må renten økes 30, 50 og 80 prosent for å lokke kapitalen tilbake igjen. Da faller verdien på eiendom, produksjonen i industrien rammes og stateskassen tappes. Neste trinn er å innføre "markedsbaserte priser". Det betyr å øke prisene på mat, vann og gass til matlaging. Dette fører ifølge Stiglitz til trinn tre og en halv, som han kaller «IMF-opprør». Slik som i Indonesia i 1998, Bolivia i 2000 og Ecuador i 2001. Det er opprør som er egnet til å "underminere den sosiale veven", ifølge nobelprisvinneren. IMF vet hva som vil skje.
Trinn fire er frihandel. Stiglitz sammenligner frihandelsvilkårene fra Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon - gitt til kriseøkonomiene i sør - med kolonitidens opiums-kriger i Kina.

- Det handlet også om å åpne markeder, påpeker økonomen. På samme måte som i opiums-krigene, fjerner rike land i Vesten handelsbarrikader for produktene sine i Asia, Afrika og Latin-Amerika, mens deres egne markeder beskyttes for landbruksprodukter fra Sør. I dag kan Verdensbanken beordre en økonomisk blokade, som kan være like effektiv som de militære blokadene under kolonitiden.
Stiglitz mener det i hovedsak er to problemer med tiltakene til Det internasjonale pengefondet, ifølge The Observer.
- IMF undergraver demokratiet ved å holde planene sine hemmelig og ved ikke å være mottakelig for kritikk. For det andre virker ikke tiltakene deres, hevder Stiglitz. Han peker på at den økonomiske kuren til IMF har ført til en inntektssvikt på 23 prosent i Afrika. Botswana klarte imidlertid å unngå problemene: De ba IMF pakke kofferten.

Blant storhaiene

Norge har gjennom hele etterkrigstiden støttet tiltak for å styrke IMF og Verdensbanken, fordi dette «har vært i de små lands interesse», ifølge sentralbanksjef Svein Gjerdrem. Han er Norges representant i Det internasjonale pengefondets råd. Sentralbanksjefen peker på Asia-krisen som et eksempel på at det er «behov for en institusjon som kan bistå med løsninger når akutte finansielle kriser oppstår». Joseph Stiglitz hevder i sitt essay at det nettopp var IMF og USAs finansdepartement som både bidro til å skape krisen, og til å «gjøre Øst-Asias nedgangstider dypere, lengre og hardere».

Stiglitz mener likevel at det er urettferdig å si at IMF ikke bryr seg om de fattige.
Norges Bank og sentralbanksjefen har ansvaret for å forvalte milliardene i oljefondet for å få best mulig avkastning. Blant annet er det investert i Verdensbank-obligasjoner. Banken får omkring 80 prosent av sin kapital fra private investorer. En nystartet internasjonal kampanje tar sikte på å få kirker, pensjonsfond og andre til å trekke ut investeringene sine i banken. Målet er å tvinge Verdensbanken i kne og hindre mer skade på verdens fattige.

- Når investorene innser at pengene deres blir brukt til å skade miljøet, ødelegge for urbefolkninger og tråkke på menneskerettigheter, så vil de flytte investeringene til mindre kontroversielle prosjekter, håper Neil Tangri i organisasjonen Essential Action. Bak boikottkampanjen står også Corporate Watch i USA, nettverket «50 Years is enough!» og mange flere. I Europa koordineres kampanjen av Action for Solidarity, Environment, Equality and Development (ASEED). Flere internasjonale investeringsselskaper har strøket Verdensbanken fra porteføljen sin. «Ingen sosialt ansvarlig investor ville rørt Verdensbank-obligasjoner med en tre meter lang stokk», skriver Simon Billienness i Trillium Assets Management. Harrington Investments har kommet til samme konklusjon: «... politikken til denne institusjonen støtter ikke bærekraftig utvikling [og] menneske- eller arbeidsrettigheter for arbeidere».

Ukritiske politikere

Professor Else Øyen er leder for Senter for internasjonal fattigdomsforskning ved Universitetet i Bergen. Hun mener norske politikere ikke stiller nok krav sammen med pengene som går til de internasjonale finansinstitusjonene.
- Verdensbanken neglisjerer idealene som ligger til grunn for den norske velferdsstaten og den fattigdomsreduksjon som har funnet sted.. Hvorfor finner norske politikere seg i det?
Øyen mener at det burde være et problem for politikerne at Verdensbanken nesten ikke nevner fagforeningene i sin partnerskapmodell, hvor viktige samarbeidspartnere i Bankens arbeid er med. Hun ser på Verdensbanken som en viktig institusjon, med stor politisk gjennomslagskraft, men mener at Banken burde vurdere flere forskjellige strategier, spesielt når det gjelder forholdet til markedet.

- Det sterke fokus på samme type markedsøkonomiske tiltak i alle de fattige landene har vært destruktivt. Banken sier lite om i hvilken grad disse tiltak har hjulpet de fattigste ut av fattigdommen og hvem som profiterer på slike tiltak, sier Øyen. Nå mener hun tiden er moden for at Verdensbanken og IMF tar ansvar for feilene de har gjort.
- De har selv sagt at 20 år med strukturtilpassingsprogrammer ikke har virket tilfredstillende, men vi får ikke vite hvilke konsekvenser den utilfredsstillende satsing har hatt for de fattige. Dette er et dypt etisk problem. De har en moralsk forpliktelse overfor 1,2 milliarder fattige til å gjøre en skikkelig jobb. Verdensbanken og IMF har en så sterk maktposisjon at de skylder oss å fortelle hva som har skjedd, og ikke legge bevisbyrden over på andre, slår Else Øyen fast.

Stein Hansen arbeider i Nordic Consulting Group, og har hatt konsulentoppdrag for Verdensbanken. Han er klar på hva norske politikere kan bidra med for å gjøre banken mer effektiv.
- Banken må bli mer uavhengig av USA. I dag blir Verdensbanken styrt av USAs religiøse tro på markedet. USA har en overdrevet rolle - det burde de ikke ha lenger, sier økonomen. Han mener banken må få større spillerom som kan gi et mer realistisk forhold til markedsmekanismer.
- Markedet er ingen god fordelingsmekanisme. Økonomisk effektivitet og en aktiv sosialpolitikk hører sammen i kampen mot fattigdom, påpeker Hansen.

- Mer verden, mindre bank!

Slagordene hagler mot Verdensbanken og IMF, som må beskyttes med køller, vannkanoner, tåregass og pansrede kjøretøy. Den jevne duren fra helikopter som henger over byen, blander seg med politisirener. Eimen av krutt siver gjennom gatene - fra sjokkgranatene som politiet bruker for å spre demonstrantene. I det minste for en stund. Omkring tusen aktivister fra italienske ­Ya Basta! stormer politisperringene i bølger med rambukker av bildekk, kledd i hvite kjeledresser. De er beskyttet av hjelmer og har skumgummi på skuldre og armer.

I en annen sidegate inn til konferansesenteret, hvor Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har sitt årsmøte, har samba-toget nådd politibarrikadene. Andre sidegater er blokkert av lenkegjenger og et annet sted er politiblokaden under angrep av mer militante grupper. Inne på konferansen annonseres det at Prahas politi ikke kan garantere sikkerheten til delegater som ønsker å forlate den beleirede konferansen.
Under årsmøtet til Verdensbanken og pengefondet i Den tjekkiske republikk inviterte President Vaclav Havel kritikerne til dialog på et av byens slott. Grasrotaktivistene takket nei til å komme - de ønsket ikke å gi bankfolket noen ufortjent legitimitet. De ønsker banken nedlagt, ikke å høre flere tomme ord fra økonomene. Enkelte sterkt kritiske akademikere og representanter fra mindre aktivistiske organisasjoner takket ja. Noen av svarene fra bankfolkets ledere var mer stakkarslige enn forventet.

- Jeg og mine kolleger har en god følelse hver dag vi går på jobb, fikk Verdensbankens president Wolfensohn seg til å si. Han ble overgått av IMFs direktør Horst Köhler:
- Jeg har også et hjerte, men jeg må bruke hodet når jeg tar avgjørelser.
Etter Praha har Verdensbanken og IMF avlyst flere av sine møter. Siste årsmøte i USA ble ikke gjennomført i sin helhet på grunn av terrorangrepet 11. september i fjor. Den årlige konferansen i utviklingsøkonomi banken skal ha i Oslo denne sommeren, har Barcelona takket nei til av frykt for demonstrasjoner, og for Gøteborg «passet» det ikke. Vestens storbyer kvier seg for å være vertsskap når bankfolket som drømmer om en verden uten fattigdom skal møtes bak lukkede dører. Bankfolket vil neppe få fred i Oslo heller.

Harde fakta om Verdensbanken og IMF
  • De syv største industrialiserte landene har 45 prosent av stemmene i Verdensbanken. USA alene har 20 prosent.
  • UNICEF anslår at en halv million barn i Sør døde i 1988, som et resultat av gjeldspress og harde vilkår om økonomiske reformer knyttet til lån.
  • Det absolutte antall mennesker som lever i fattigdom, økte på 1990-tallet i Øst-Europa, Sør-Asia, Latin-Amerika og Karibia, og i land sør for Sahara i Afrika. Alle disse landene måtte gjennomgå harde effektiviseringstiltak forskrevet av IMF og Verdensbanken, slik at de skulle klare å betjene lånene.
  • Omkring 80 prosent av alle underernærte barn i Sør lever der jordbruket har blitt tvunget til legge om til avlinger som gir gode eksportinntekter, slik som paranøtter, mango eller kaffe.
  • Tanzania bruker ni ganger mer på å betjene gjeld enn på helsetjenester i landet. 40 prosent av befolkningen i landet dør før de er 35 år gamle.
  • Bare 33 prosent av de statlige representantene fra stater som har utviklingslån, mener Verdensbanken bidrar til å redusere fattigdom, ifølge en klientundersøkelse fra 2001.
  • Mellom 1990 og 1993 brukte regjeringen i Zambia 37 millioner dollar på grunnleggende utdanning. I samme periode brukte landet 1,3 milliarder dollar på tilbakebetaling av gjeld.
  • Rentekostnadene alene for landene sør for Sahara tilsvarer 20 prosent av eksportinntektene.
  • Brasil har mellom 1989 og 1997 betalt inn 216 milliarder dollar på lånene sine. Landet har fremdeles en gjeld på 235 milliarder dollar.
  • 49 land har idag en lavere realinntekt per hode enn det de hadde på midten av 1970-tallet.
  • Tanzania har et brutto nasjonalprodukt på 2,2 milliarder dollar, som skal deles på en befolkning på 25 millioner. Det globale investeringsselskapet Goldman Sachs har et overskudd på 2,2 milliarder dollar, som skal deles på 161 medeiere.
  • 200 storselskap dominerer en fjerdedel av verdensøkonomien.

Kilder: www.brettonwoodsproject.org, www.aseed.net, www.50years.org, www.worldbank.org, www.imf.org, www.corpwatch.org

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!