Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Venner av vellagret osp

Sykkelhjulene mine knaser mot grus. Jeg tråkker inn i skogen øst for Oslo. Der skal jeg prøve å finne min favoritt blant trærne – en høyreist, gammel osp. Jeg er spent.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Sykkelhjulene mine knaser mot grus. Jeg tråkker inn i skogen øst for Oslo. Der skal jeg prøve å finne min favoritt blant trærne – en høyreist, gammel osp. Jeg er spent.

Riktig gamle ospetrær er ikke lette å finne. Ospen var lenge et ugress og ble fjernet fordi den tok opp plassen for mer lønnsomme nåletrær. Derfor må jeg nok langt inne i Østmarka, inn til et lite fredet område. Ospen ugress? Nei, ospen hører til naturens mest tiltalende skapninger. For det første ser den godt ut. Om høsten står ospene som fakler og brenner gult og rødt. Men også om våren er den verdt et blikk med sine unge, mahognibrune blader. Dessuten rasler ospen en behaglig musikk. Den er en veldig vindharpe. En betydelig bidragsyter til suset i skogen, den gode lyden av vind gjennom løv og bar som blandes med lyden fra fuglevinger, insektvinger og rennende vann. "Er du rik nok til å høyra lauvsusen ein skumrande, grå sumarkveld – då er det enno von for deg", sier Olav H. Hauge.

Jeg bor langt fra bølgeskvulp og brenninger. Men raslingen fra noen osper rett utenfor hagen min, er en god erstatning, og jeg er redd for å miste dem. Jeg blir urolig når jeg hører motorsag i nabolaget. For et par år siden gikk det to herrer med øks og sag og fjernet all osp i skogslia jeg har utsikt til. Lia ble tausere, kjedeligere. De drepte noe av det store suset.

Det er slutt på skogsveien. Jeg parkerer sykkelen og trasker inn i naturreservatet i Østmarka. Det er godt å begi seg inn i en gammel skog. Kan grunnen være at våre fjerne forfedre i Afrika levde ufattelig lenge i skog, i tiden før øksa, hogstklasser og skogeierforbund kom til verden? 

Stien er gul av bjørkeløv. Ennå ikke noe ospeløv å se, eller å lukte. Nesa fanger ellers lett opp duftene fra ospeløv som ligger på bakken og råtner. En sterk og god duft. Jeg forlater stien og går på grønn og gyngende mose. Brått står det en høy, gammel osp foran meg. Den skjelver gult – klorofyllet har tatt sitt fargesprakende farvel. En vakker, monumental skapning. Godt over 20 meter høy og kanskje snart hundre år.

Ospen er verdens reddeste tre, blir det påstått. Den skjelver ved det minste vindpust. Men hvorfor denne skjelvingen? Vet treet noe? Er det dømt til evig skjelving fordi det leverte materialer til Kristi kors? Svenskene mener den skjelver ved tanken på fyrstikkfabrikken i Jönköping. (Osp egner seg til fyrstikker, både fordi veden er lett og seig og fordi den gløder dårlig etter at flammen er slokket). På latin heter ospen Poplus tremula. Tremolo er et musikkutrykk som betyr støtvise eller skjelvende toner. Hva mener botanikerne? De forteller at ospeløvet skjelver lett fordi de lange bladstilkene er flattrykte. Samtidig er bladene stive og tunge og vipper hele tiden uten å finne likevektsleie.

Ospen er gavmild. Neppe noe tre bidrar så sjenerøst til skogens mangfold. Særlig de store, modne, gamle ospene. Rådyr og elg, hare og bever, beiter på ospa. Tiuren også. Din bestefar eller oldefar brukte kanskje løv og bark fra osp til kuene? Barken ble også gitt til hester som fôr – gjerne før de skulle på marked. Barken gjorde dem fete og blanke.

Når ospen blir gammel råtner den gjerne innerst. Treet blir hult og lar seg raust perforere av hakkende nebb. Spettene hakker hull for andre arter – og spetter flest foretrekker osp. Over 20 fuglearter i Norge er avhengig av reirhull i trær. I tillegg bruker flere arter hull som alternativ reirplass. Særlig viktig er forlatte spettehull for uglene og for skogdue, kvinand og laksand. Mår og flaggermus bor også i spettehull. Jeg ser spettehull i flere etasjer oppover i treet jeg har foran meg. Den er en boligblokk av tre – og lang fra et ugress.

Før hilste jeg på et tre bare en gang i året, nemlig juletreet. Nå tar jeg gjerne trær i grenen. Treterapi er undervurdert som sykdomsbekjemper, har jeg hørt en psykolog fortelle. Trær er krykker for psyken. Akkurat nå står jeg her som en rar person og tenker på Lars Hertervig, den geniale, men også gale, maleren fra Rogaland. Han sto ute i stormen og studerte hvordan de forskjellige trærne oppførte seg. Jeg står i brisen og ser ospen vinke raslende ned til meg. Jeg vinker tilbake.

Kanskje takker ospen for et vennskap. Det er jeg som skal takke, sier jeg til den gamle, og tar med meg hakkespettene, meisene, uglene, beveren, rådyret, måren og fluesnapperne i takken. Sammen står vi her og føler en samhørighet med det skjelvende treet.

Treet drysser gul konfetti på oss – og stemningen blir nesten opprømt blant vennene av vellagret osp.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!