Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Ut blant Stjernene

Skiene knirker, stavene dirrer, termosen klunker. I ti kuldegrader glir jeg inn til et bortgjemt tjern i Oslo-marka for å nyte vinterkvelden.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Skiene knirker, stavene dirrer, termosen klunker. I ti kuldegrader glir jeg inn til et bortgjemt tjern i Oslo-marka for å nyte vinterkvelden.

Skyggen har kommet til skisporet, men ennå er det ikke mørkt. En skrikende svartspett flyr over meg med sol på kroppen. Og snøen slipper ut lys den har gjemt på gjennom dagen.

Lyset er langsomt i Norge. Dagen drar seg bare sakte bortover mot George W. Bush og hans landsmenn. Nå mørkner det, sier jeg til meg selv. Men etter en halvtime mørkner det fortsatt. Demring og skumring rimer på stemning – og halvlyset vårt er spesielt stemningsfullt om vinteren. Jeg nyter den blå timen og repeterer Rolf Jacobsen for meg selv: «Dagen skal du ikke tro på. Natten er en liten død. Det er i halvlyset vi har livet vårt».

Men halvlyset varer ikke evig. Nå glir omrisset av trær og koller inn i en natt som her inne i skogen ikke motsies av lampelys. Jeg er blant dem som trives i vintermørket. Lengter jeg tilbake til livmoren?

Jeg nynner «Deilig er den himmel blå» og fyller øynene med skinn fra noen av de tre tusen stjernene vi kan se en klar kveld som denne. Er det ikke rart at stjernelys, etter ufattelige vandringer gjennom verdensrommet, treffer akkurat dine øyne en ganske alminnelig kveld i februar? (Den nærmeste stjernen befinner seg mer enn 40 billioner kilometer borte).

Jeg har lært meg noen stjernenavn og synes jeg har fått nye venner. Betelgeuze er min favoritt. Snart vil jeg se den røde kjempen i stjernebildet Orion over åsen i sørøst. Tre hundre ganger større en sola er den. Med en fart på 300 000 kilometer i sekundet, bruker lyset en time på reisen fra den ene til den andre siden av gigantstjernen. En størrelse som er umulig å begripe for min vesentlig mindre hjerne, i hvit topplue.

Kalde, blåsvarte, karlsvogn-netter er typisk for Norge. Derfor har vi kåret Harald Sohlbergs «Vinternatt i Rondane» til nasjonalmaleriet vårt, et motiv han brukte ti år på. Bildet uttrykker det nordiske temperamentet i kunsten, mener kunsthistorikere. Fylt som det er av ensomhet, melankoli og lengsel etter evigheten. Sohlbergs maleri utstråler et mektig, stumt, blått lys og sitter fast på netthinnen lenge etter at du har forlatt Nasjonalgalleriet.

Jeg har sett fjellheimen slik Sohlberg maler den. Full blære har mange ganger tvunget meg opp av varm hytteseng og ut i natten. Alene med kosmos har jeg stått med blikket rettet oppover og laget gule kratere i snøen. Når jeg ligger og småfryser i senga etterpå, er det ikke bare på grunn av nedkjølingen, men også på grunn av nærkontakten med verdensrommet.

Vinterkvelden bringer meg ut av hverdagen og inn i noe som minner om en religiøs høytid. Plutselig hører jeg de første, bankende tonene i Beethovens skjebnesymfoni: da,da,da,daaa. Bare svakt. Noen sekunder går før jeg skjønner at symfonien kommer fra min egen bukselomme. Det er kona som ringer og spør om hvor jeg befinner meg. Lett opprømt i stemmen forteller jeg om mitt stevnemøte med en stor, tykk, rødmusset skapning med navn Betelgeuze.

Alene slik i mørket opplever jeg en kraftig kontrast til alt det menneskeliggjorte som dominerer hverdagen vår. Jeg blir en del av noe utenfor menneskets verden her jeg står sammen med våre nærmeste naboer i Melkeveien. Glødelampen fjernet vinternatten og stjernelyset for oss. Vi mistet en dimensjon av livet. Hvorfor tok du fra oss natten, Thomas Alva Edison?

Nå tar månen fra meg mørket. Himmelens enorme refleksbrikke frigjør seg fra grantoppene som omgir tjernet jeg står på. Månelys over snødekket skog er blant mine favorittlys. Det inspirerer til undring. Trollsk og forunderlig sterkt som det er. Sollyset over blendende snø er mer likefremt. Jeg liker det også. Jeg trives når mark og myr og vidde ligger der lys og lykkelig.

Jeg forakter ikke gråværet heller: Hva hadde landskapet vært uten dis og damp, tåke og frostrøyk? Luftens bitte små vanndråper gir landskapet sjel, skjønnhet og et mangfold av fascinerende lys. Jeg skjønner maleren Kåre Tveter når han sier at landskapet i seg selv ikke er vakkert. Det er lyset og atmosfæren som gir landskapet skjønnhet. Totalopplevelsen av lys og rom er avgjørende. Uten lys – ingen kunsthistorie.

Her i måneskinnet drømmer jeg om andre vakre lys: For eksempel gløden du kan se på en klar østhimmel like før sola står opp nå i februar. Jeg drømmer også om lyset jeg syns er aller vakrest: Morgensolas stråler inn i en duggende, dampende, groende skog om våren. Et paradisisk lys. Har du et favorittlys?

Jeg drikker toddi fra termosen med polvotter rundt koppen, men klarer ikke å holde kulda unna. Det er kanskje derfor jeg fantaserer om våren. Snart sørger lyset for at hestehov og blåveis åpner seg og svartspetten parer seg. Lyset er den livgivende kraft. For religioner er lyset guddommelig – og verneverdig:

«Det er så tynt, lyset. Og det er så lite av det. Mørket er stort. Det er bare tynne nåler, lyset i en endeløs natt. Og det har så lange veier å gå gjennom så ødslige rom. Så la oss være varsomme med det. Verne om det. Så det kommer igjen i morgen. Får vi tro» skriver Rolf Jacobsen i diktet «Bare tynne nåler». . 

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -