Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Økernveien 94

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Stopp sløsepolitikken!
Skal vi bekjempe klima- og naturkrisa må vi bekjempe overforbruket!
Støtt kravene!

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Har jeg dispensasjon fra himmelen? Jeg lurer på det her jeg sitter på huk og plukker blåbær. Søt saft spruter i munnen. Fluer surrer rundt hodet. Ringdua synger fra grantreet: «dooh-doo, dåå-dåå…do.»

Flyktninger farer forbi på begge sider. Jeg ser fargerike fellesskap gjennom bussvinduet. Veikantene har sjenerøst tatt i mot blomster som har rømt fra vanskelige kår. Kantklippere sørger for lys og luft til konkurransesvake arter. Vegvesenet driver flyktninghjelp.

Jeg sitter ved et tjern i barskogen øst for Oslo. Tjernet er islagt. Bare langs land går det en smal stripe med åpent vann. En bokfinkhann synger sin korte strofe i en bjerk over hodet mitt, om igjen og om igjen, ivrig opptatt med å fortelle at dette området er hans.
STIFINNER: Skiene mine strever. Snøen er tørr og trå. Jeg går alene over en fjellvidde i Hedmark. Her er ingen lyder fra dyr eller mennesker eller vind. Bare noen spredte busker trenger igjennom snøen. De er svøpt i rim og kulde.

Vincent van Goghs intenst gule bilder skyldes muligens at han var beruset av det sterke brennevinet absint.

Jeg sitter i skinnstolen min og kikker ut på snødekte trær i mørket. I radioen spiller Leif Ove Andsnes Mozart. Ved siden av meg står det et glass rødvin, i ryggen har jeg en blå pute, og i fanget 700 fugler og 2500 planter.

Det gamle vannkraftanlegget ved Sørfjorden i Tyssedal havner sannsynligvis snart på UNESCOs verdensarvliste over kulturminner.

Han står bare noen meter fra meg. Rett ved fylkesveien. En merkelig skapning. En elgokse solnedgang.

Jeg lukker ytterdøra stille og setter meg på et blomsterstøvete sykkelsete. Det er litt før midnatt. Spinkelt belyst av månen triller jeg forbi sovende hus. I sekken har jeg en lyssterk kikkert, en termos med espresso og en mørk sjokolade. I nesa har jeg duften av syrin og spirea.

Vi lærer å gå i løpet av noen måneder. Snakke gjør vi også tidlig. Lese gjør mange av oss før første skoledag. Verre er det å lære å se. Naturen har spesielt mange overraskelser for de oppmerksomme med gluggene åpne.

Skiene knirker, stavene dirrer, termosen klunker. I ti kuldegrader glir jeg inn til et bortgjemt tjern i Oslo-marka for å nyte vinterkvelden.

Jeg tenker på William «Snowflake» Bentley her jeg sitter og kikker ut i desembermørket. Under utelampen snør det stille. Varsomme fjon legger seg til rette på bakken. Jeg syns jeg ser unge William stå der med et brett i hendene.

Sykkelhjulene mine knaser mot grus. Jeg tråkker inn i skogen øst for Oslo. Der skal jeg prøve å finne min favoritt blant trærne – en høyreist, gammel osp. Jeg er spent.

Snart flyr gjessene i plog på himmelen - sørover. Jeg står jordfast og drømmer om å få være med. Våren kommer ikke med drypp fra taket, sykkeltur eller utepils, den kommer med vinger. Høstfølelsen likeså. Den kommernå som fuglene drar.

Du legger merke til havbrak, torden og fossedur – og myggen selvfølgelig. Men hva med fuglesangene? De forlokkende tonene fra trærne som hver vår kaller på hunnene? Hører du dem?