Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Økernveien 94

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Stopp sløsepolitikken!
Skal vi bekjempe klima- og naturkrisa må vi bekjempe overforbruket!
Støtt kravene!

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

FØRSTE AKT: En stue i et rekkehus. Til venstre en bokhylle og en peis med brennende bjerkekubber, til høyre et vindu med sprosser. I en blå stressless sitter det en mann. Han blar i bøker. Ved siden av ham står det et glass Carrascal 2005.
En blank børstraktor bremser så piggene krafser i isen, vrenger seg rundt og sperrer skogsbilveien for min kone og meg. Ut spretter en overveldende mann med grå bart og grønne klær. – Hvor har dere tatt det treet hen, om jeg tør spørre? Meiseflokken tier i desemberskogen.
Fra Oslo Sentralstasjon har du to reisemuligheter til Stockholm. Du kan sette deg på flytoget til Gardermoen eller på et av de to fjerntogene. Jeg tok toget hele veien, og valgte Skandinavias første klassiske tog i regulær, kommersiell drift – den nye, private UnionsExpressen. Kan den konkurrere med flyet?
Jeg sitter med ryggen mot en sjøbod på øya Ängsö midt i den stockholmske skjærgård, midt i labyrinten av øyer og vann, midt i Evert Taubes sommerparadis Roslagen. Det dufter av nyslått høy.
Jeg brøyter løype med rød voks under skiene. Av og til surkler ski og støvler gjennom vann gjemt under snøen. Jeg har ikke gått på tyngre føre siden jeg med hvite planker på beina, og en mauser dinglende og daskende på ryggen, mislyktes i å ta skimerket på Luftforsvarets rekruttskole på Gardermoen.
Skyene henger over trærne og regner. Vann siger nedover nakken, trenger inn til tærne, renner nedover brillene. Barnåler seiler i bekker på stien jeg går på, små fosser fødes overalt. Jeg søker ly under skjørtet på en gran. Her drypper det bare.
En mann står med gåsehud på en sandbunn noen meter ute i Nordsjøen. Vannet rekker så vidt over hans grønne badebukse. Han har briller på og virker konsentrert. En veldig bølge kommer.
STIFINNER: Et kunstverk kan sette meg i stemninger som minner om forelskelse. Like gåtefulle stemninger. Jeg tror det kan oppstå en tilknytning mellom mennesker og kunst som ligner tilknytningen mellom mennesker.
Jeg kommer til Gråbrødretorv klokken halv ni om morgenen og setter meg på en grønn benk i solskyggen fra torgets tuntre. I dag er dette torget i København rommet mitt. Her skal jeg sitte i ro hele dagen. ”Menneskenes ulykke kommer av at de er ute av stand til å holde seg rolig på rommet sitt”, mente Blaise Pascal.
Enkelte bøker har preget mitt blikk på verden mer enn andre. En av disse er Rolf Jacobsens «Samlede dikt» som jeg kjøpte en høstdag i 1973. Siden har jeg hatt boka lett tilgjengelig. Jeg ble smittet av hans kjærlighet til planeten vår.
Jeg skal være med på et av jordas rytmiske under. Passe frokostmett forlater jeg Skara Stadshotell i Västergötland og drar til Hornborgasjön 13 kilometer unna.
Jeg kikker inn i peisen og tanker av ulik art dukker opp i hjernen: Usikkerhet om min kone rakk toget, Newcastles plassering på den engelske ligatabellen, en lyst på vørterøl – og en frykt for skiløpingens undergang.
Stien lyser barnålbrunt i grå søndagståke. Gjennom fuktige brilleglass ser jeg enkelte gule blader på løvtrærne – bare de mest utholdende henger igjen nå. Jeg er på vei hjem til får-i-kål-gryta. En granmeis lokker ”zi-zi tææh tææh tææh”.
Starten på en lang togreise beveger meg. Først fløyta, så det grønne flagget og deretter landskapet som langsomt, så raskere og raskere passerer vinduet. Men fra Oslo S går det rett inn i en tunnel når du skal vestover – og i dag skal jeg til Bergen. Klokka er 0635 en soldag i juli.
Ikke bare havdypet, men også skogdypet er fullt av liv, hemmelig, forunderlig liv, som du bare aner når du betrakter det ovenfra. Den som liker å dykke i havet, kunne kanskje også ha glede av å dykke ned i skogen? Helst gammel skog, med alle dens kryp og vekster.