Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

På ski i stolen

Jeg kikker inn i peisen og tanker av ulik art dukker opp i hjernen: Usikkerhet om min kone rakk toget, Newcastles plassering på den engelske ligatabellen, en lyst på vørterøl – og en frykt for skiløpingens undergang.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Jeg kikker inn i peisen og tanker av ulik art dukker opp i hjernen: Usikkerhet om min kone rakk toget, Newcastles plassering på den engelske ligatabellen, en lyst på vørterøl – og en frykt for skiløpingens undergang.

Det er mørkt utenfor rekkehuset mitt. Bare ti-tolv meter inne i mørket løper det en løype på tynn snø inn i marka øst for Oslo. Gradestokken viser minus tre – det snør! På Dagsrevyen lover meteorolog Gislefoss frost og finvær i morgen.         
      Bjerkekubber ramler gnistrende overende i peisen. Beina mine strekker seg ut på skammelen. Jeg sitter i en blå stressless og nyter skisportens historie. I hendene har jeg Roland Huntfords bok ”To planker og en lidenskap”.

      Snø og ski har vært med på å skape meg. Jeg har tilbrakt måneder av livet mitt i
skisporet – og med skisporten. Brenden, Brusveen og beksømstøvler var en del av oppveksten min. For ikke å glemme fiskebein, staking og dobbelttak. Jeg glemmer heller ikke ukontrollerte stup med hanskeløse hender skjærende gjennom skorper av frossen vårsnø. Når ellers er vi mer viljeløst fortapt enn når vi med stor fart merker at styringen på skiene glipper?
 
      Jeg ser en vuggende hodelykt gjennom mitt rutete vindu – en skiløper. Bak ham løper en skygge. Det må være en hund. Jeg fylles av godhet for mennesket. Skapningen som har evnen til å leke ikke bare med fotball, fiolin og fuglekikkert, men også med to planker på føttene. Jeg får lyst til å slå følge.     
      Vi har alle våre oppmuntrende stunder: I barndommen peste jeg runde etter runde på ski i kveldsmørket på Marienlyst-løkka ved Kringkastingen i Oslo. En kveld kom en eldre mann bort til meg og skrøt av teknikken min. Selv hadde han deltatt i Holmenkollen mange ganger. Den kvelden gikk skiene mine raskt hjemover på fortauet.

      ”De jikk så de suste. En hærli spårrt”, skrev Roald Amundsen med særegen ortografi i dagboken sin 6. januar 1912. Han var på vei tilbake fra Sørpolen på ski.
      Ja, en herlig sport. Jeg tøfler ut i boden for å kontrollere skiene. De trenger litt voks under midten før morgendagens tur. Er det ikke vidunderlig at forventninger til en skitur kan gi bortimot den samme gleden som selve turen? Hjernen er rar.
      Jeg får igjen lyst på en kveldstur. Thomas à Kempis bekjente tidlig på 1400-tallet at han hadde lett etter lykken over alt, men fant den bare i et fredelig hjørne med en bok. Jeg finner den også i et mykt spor med et par gode ski. Et spor med silkeføre letter min egen byrde til noen få gram.

      Bare leselampen og skjæret fra peisen lager lys rundt meg. En fin kontrast til snølyset. Sol over blendende snø beruser meg. Jeg trives når myr og mark ligger der lys og lykkelig og jeg ser egne, ivrige skitupper gjennom solbrillene. I slike stunder fyller pauker og trompeter luften.
      Har du lagt merke til dette? Mennesker som kommer hjem fra en skitur er ofte merkelig vakre – de har et streif av lys over ansiktet sitt.     

      Tankene går til de to dompapene som spiste solsikkefrø og lyste rødt med sitt lille liv i treet utenfor vinduet mitt i dag. Hva gjør de nå? Ligger de inni snøen? Jeg har lest at dompapene graver seg ned om natta for å holde varmen. Selv lurer jeg på om jeg skal hente meg nok en ”Strawberry in Champagne”.

      Huntfords historieskriving fascinerer meg, og jeg velger den framfor skiene i kveld. Han skriver at Roald Amundsen kom før engelskmannen Scott til Sørpolen fordi han og følget hans behersket kunsten å gå på ski. Nordmennenes overlegenhet skyldtes et harmonisk forhold mellom snø og ski og mann. Norge var vugge for skiløping som sport, og få idretter har vært så dominert av én nasjon. Men vi oppfant neppe skiene. Arkeologenes eldste funn av ski er gjort ved Arkangelsk i Nord-Russland og datert til rundt 7200 før Kristus. Visste du at skiene ble oppfunnet før hjulet?

      Jeg prøver etter beste evne å bli ett med løypas rytme når jeg går på ski. Øyne, hjerne og muskler er på vakt, klare til å utnytte terrenget for å holde farten uten å sløse med krefter. Det er godt å kjenne at skiene griper, slipper, griper, slipper, griper, slipper. Målet er å være en dans.

      En nett og lett kvinne jeg kjenner, en hobbyløper, gikk Grenaderløpet fra Hakadal i Akershus til Lier i Buskerud på seks og en halv time. 90 kuperte kilometer i klassisk stil på under en arbeidsdag. Samme kvelden var hun dronning på dansegulvet. Det ville hun neppe klart uten en uovertruffen rytme. Dans og skiløping dreier seg om å flytte tyngde rytmisk.

      Jeg er tilfreds med lite, fastslår jeg her i stolen: Et fraspark som sitter og forventningen om et pappbeger med solbærtoddi. Jeg er oppvokst med serveringshyttene i Oslo-marka. Jeg trives i hyttenes fuktige vinterstemning: Damp fra koppen, damp fra kroppen, dugg på brillene. Vafler, vørterøl og vedovn. Solo, solbærtoddi og stearinlys. Vi tygger, studerer kart og spør hverandre: Hvor går turen videre?

      Noen lyder er bedre enn andre: Snø som suser svakt og mildt mot skiene, stavenes knirking, bakskienes myke klapring. Men ikke lyden fra konkurrenten som startet halvminuttet bak meg. I stille skog og med blodsmak i munnen fryktet jeg i yngre år  forfølgerens tunge pust.

      Hva med lyden av kvinner? Huntford siterer ”den kjente dogmatiker” Huitfeldt som etter en skitur i desember 1889 ble så irritert over hyl og skrik fra kvinner som mistet balansen i løypa at han grep til pennen: ”Hører I nogengang mandfolk bære sig saadan ad! Naar I vidste, hvor utækkelig og ukvindelig dette tager sig ud, og hvor I sønderriver naturens harmoni”. Knut Hamsun mente Huitfeldt var for streng: ”Det er jo ikke saa grejt at holde tæt, naar man sættes paa Hovedet ned i en Snefane.”  

      Jeg hører fottrinn i snøen, en nøkkel i døra – og en munter kvinnestemme: ”Sitter du oppe ennå?”
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -