På besøk hos Adam og Eva

Har du en favoritt blant sommerluktene? Min favoritt er lukten av nyslått høy. Den er vår fremste kulturlukt sammen med lukten av nybakt brød og nyhugget ved. Kanskje også duften av fersk avis og nytraktet kaffe hører hjemme her. Du føyer muligens til rødvinens aroma – ”duft  av plommer og mørke moreller, samt litt krydder og røyk.”

Ängsö er en av de flotteste nasjonalparkene i Skandinavia, skrev den engelske avisen The Guardian i mars. Ängsö ble fremhevet sammen med Thy på Jylland, Abisko i Nord-Sverige og våre egne Hardangervidda og Jotunheimen. Jeg ble nysgjerrig og tok toget til Stockholm og derfra båt gjennom sørlandsaktige idyller i drøyt to timer.

Duften av nyslått høy bringer meg tilbake til barndommens sommerferier ved et småbruk. Tilbake til øvelser med ljå i en eng med timotei og huggorm. Etter tålmodig veiledning fra bonden Oskar, mestret jeg etter hvert teknikken, sånn noenlunde. Den er ikke så enkel som den ser ut til.

Eg er så gamal
eg held meg til ljå.
Stilt syng han i graset,
og tankane kan gå.
Det gjer ikkje vondt heller,
segjer graset,
å falla for ljå.
(Olav H. Hauge)

Ljåen meier ned og bygger opp. Ljåen skaper rike blomsterenger, insektsenger og enger for svaler, linerler og fluesnappere. En årlig slått gagner arter som rekker å sette frø før slåtten, og arter som lager nye skudd og rekker å blomstre og sette frø etterpå. En tredjedel av de truete artene i Norge holder til i slåtteenger og annen gammel kulturmark. Et botanikerblikk kan finne godt over hundre plantearter i ugjødslete og upløyde slåtteenger på størrelse med en håndballbane. Finnes det et rikere resultat av samarbeidet mellom mennesker og natur?

Inge er interessert i orkideer og bor i Stockholm. Jeg treffer ham og hans kone blant de ti, tolv personene som i dag vandrer rundt på Ängsö. Smilende og brent av solen forteller Inge meg om Adam och Eva, en orkidé som med godt over tusen individer blomstrer her på øya. Navnet har orkideen fått fordi den på samme sted opptrer i to fargevarianter, gul og purpur. Jeg spør Inge om hvorfor den gjør det. Han tror det er for å forvirre bestøvende humler, slik at det tar lengre tid for dem å oppdage at blomsten ikke byr på nektar. (Hjemme igjen i Norge leser jeg i ”Norges planter” at vi her i landet kaller Adam och Eva for søstermarihånd og at vi kun har den gule varianten. Det var sannsynligvis bare dens gener som kom med langtransporterte frø til Norge under varmetiden for tre, fire tusen år siden. Hos oss er søstermarihånd truet fordi skogen overtar de gamle slåtteengene).

En blomsterflue besøker leggen min. Fluen som prøver å innbille fiender at den er en veps. Evert Taube besøker øret mitt: ”I Roslagens famn på den blommande ö, där vågorna klucka mot strand, där vassarna vagga och nyslaget hö det doftar emot oss ibland…”. Taubes stemme lekker ut fra en hvit lystbåt med blågul vimpel fortøyd rett nedenfor meg.
Inge er tynn og grå i håret, likevel har han bare så vidt vært i Norge. Men sammen med kona gleder han seg over det norske tv-programmet ”Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Han liker at det fortsatt finnes originale mennesker som lever slik på gammelmåten. Jeg inviterer paret til Norge.

”Lommer av gammel natur, gamle landskaper og gamle levemåter gir mangfold og stimulerer fantasien. Forskjeller og kontraster styrker vår evne til å se, og beriker livet.”

Her er en tese fra mitt private politiske program: ”Et samfunn bør ikke være totalt moderne, effektivt, kommersielt.” Lommer av gammel natur, gamle landskaper og gamle levemåter gir mangfold og stimulerer fantasien. Forskjeller og kontraster styrker vår evne til å se, og beriker livet. Programmet mitt har ikke slått igjennom. En stor del av de gamle, artsrike slåtteengene er nå modernisert – enten pløyd opp og dyrket, gjødslet, lagt om til beite, tilplantet eller tatt ut av drift og grodd igjen. I dag er slåtteengene for spesielt interesserte. Noen av dem holdes åpne av idealister, av lobbyister for alt som er lite, smått og glemt. Slåtteenger og søstermarihånd er blitt avhengige av dugnad.

Vinden leker med gresset. Å sitte og lytte er en måte å være langsom på. Jeg hører ikke gresset gro. Men på lesiden kan du høre det, sier poeten Thomas Tranströmer: ”en svak tromming nedenfra, et svakt drønn fra millioner av små gassbluss, slik er det å høre gresset gro.” Jeg syns det er en vakker tanke og jeg trenger vakre tanker. Sammen med Taube, Bellman og Jan Johansson iler Tranströmer til når sørgmodighet innimellom faller over meg. Jeg har mange svenske hjelpere

Lukter jordkloden annerledes enn andre planeter? Jeg innbiller meg at den lukter bedre. Den lukter gress. Jorda er en gressplanet. Vi hadde ikke overlevd uten gresset. Rug, havre, bygg, hvete, ris, mais, durra, sukkerrør, timotei, raps og bambus hører til gressfamilien. Pluss en hel del andre arter som beitedyr omsetter til melk, kjøtt og ull. I Norge har vi omkring 160 gressarter.

”Samtiden bør utvides” er en annen setning fra mitt eget politiske program. Jeg slutter meg til Dag Solstad som i romanen ”16.07.41” skriver at det er hans bestemte oppfatning at et dannet menneske må leve innenfor et spenn på fem hundre års samtid. 250 år bakover og 250 år framover.

Sverige er et dannet land som tar vare på Ängsö. Allerede i 1909 ble øya med sjøen rundt en nasjonalpark. Myndighetene ville ta vare på skjønnheten i kulturlandskapet.
En tanke slår meg: Hvordan ville neste års stortingsvalgkamp arte seg hvis velgere, partier og medier hadde levd i en samtid på fem hundre år?