Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

November har nerve

Jeg brøyter løype med rød voks under skiene. Av og til surkler ski og støvler gjennom vann gjemt under snøen. Jeg har ikke gått på tyngre føre siden jeg med hvite planker på beina, og en mauser dinglende og daskende på ryggen, mislyktes i å ta skimerket på Luftforsvarets rekruttskole på Gardermoen.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Jeg brøyter løype med rød voks under skiene. Av og til surkler ski og støvler gjennom vann gjemt under snøen. Jeg har ikke gått på tyngre føre siden jeg med hvite planker på beina, og en mauser dinglende og daskende på ryggen, mislyktes i å ta skimerket på Luftforsvarets rekruttskole på Gardermoen.

Det er stille, så stille som det bare kan være på et lite barskogtjern en tåkete ettermiddag i november, etter snøfall. Jeg hører bare skiene mine og et svakt sus fra fjern biltrafikk. Hvite og våte trær omgir tjernet. Enkelte sene bjørkeblader lyser gult på snøen. Ved siden av et pilkehull ligger fem stivfrosne abbor.

Jeg har lært at et dryppende tåkelandskap er kjedelig – vi ser jo gjerne naturen med et arvet blikk. Men godbiter for synet finnes også her. En flaggspett flakser ut av tåka og blir borte igjen med rødfargen sin. Snøklatter sklir av grantrærnes grener og lander med et sukk. I tåke legger jeg lettere merke til trær. De trer fram. Trær har det mest levende uttrykket av jordas skapninger, nest etter menneskeansiktet. Mimikken er rik, detaljene er mange.

Forkorter du november ved å rømme til Tenerife? Jeg for min del har Afrika liggende i sekken.
Jeg har kommet meg over til den andre siden av tjernet. Stanser. Hviler på stavene. Nå overdøver sønnavinden suset fra biltrafikken. Spisse trekroner svaier. Jeg tar av meg lua for å slippe ut damp, og hanskene for å skrelle en appelsin. Appelsinen kommer fra Sør-Afrika. Der hviler kanskje plantasjearbeiderne akkurat nå. Tar seg fem minutter i en tidlig sommervarme. Kan hende med kvitrende svaler over hodene sine – fugler jeg så over tjernet her for to måneder siden, i trening for reisen til Afrika. Slik er verdenshandelen: Vi eksporterer svaleunger og får appelsiner tilbake.

Jeg er alene med hundretusen juletrær og merker at selvvalgt ensomhet kan være godt. Med 6,7 milliarder mennesker på jorda er det fortsatt mulig å være alene. Helt og herlig alene.

– Det er for mange folk over alt, sa talsmannen for den kinesiske foreningen i Norge til Aftenposten i sommer. Han ble spurt om hva han ikke savnet ved Kina. Jeg skjønner ham.
Ser noen på meg? Jeg tror det. Jeg tror engstelige rådyrøyne overvåker bevegelsene mine. Jeg tror dyret står inne i tåka, stille som om det var en statue av egen art. En vakker statue. Hans Børli møtte en gang et rådyr ”så levende vakkert, så skinnende ungt som hadde det hoppet ned fra den lave morgenstjerna i øst.” Møtet gjorde dagen edel for tømmerhuggeren: ”Jeg følte meg på underlig vis fylt av ansvar. Fordi skjønnheten hadde sett på meg med de mildeste øyne i skogen”.

Jeg sympatiserer med dyr som ikke stikker av fra Norge eller går i dvale når kulda kommer. Rådyret sliter i dyp snø. En hard vinter, ofte hjulpet av løshunder, kan ta knekken på halvparten av en bestand. Jeg tror rådyret med sine små og spisse klover misunner meg mine grønne ski. Ski er et lite mirakel.

”Det var november, ullen og upålitelig, isnende og plaskende, full av overraskelser, av spenning. Det var som en kjente seg igjen på noe, noe som krevde noe av en selv”, rapporterte Johan Borgen engang fra et tåkete Jylland. Undervurderer vi novemberhverdagen? Jeg tenker på noe min onkel sa: – Vær varsom med å slå deg til ro med det du foretrekker.

Er ikke livet vårt sterkest i overgangene? Tidsrommene når noe er tilbakelagt og noe annet blir til. Puberteten. Daggryet og skumringen. Mars og november. November fullfører høsten. November er samtidig den niende måneden (latinsk: novem), måneden for fødsel, for vinterens fødsel. Selv trenger jeg dryppende novemberdager før frosten kommer.

Naturen overvåker meg. Dyrs øyne, ører og neser følger alltid bevegelsene mine i skogen. Hva ser rådyret nå? Det ser en mann som vender skiene sine 180 grader. Det har begynt å regne og snøen er for tynn til at jeg kan fortsette inn i skogen som mørkner. Tjernet lyser fortsatt. Kald på fingrene etter appelsinskrellingen strever jeg tilbake i den blågrå, vinglete løypa jeg nettopp har tråkket opp. Ingenting er vakrere enn en skiløype, denne er kanskje et unntak.

Over meg flyr en kråke gjennom regnværet. Den har noe i nebbet. Kanskje en frossen abbor? Under meg svømmer fisk i stummende mørke, fisk som sulter seg gjennom vinteren. Abboren kan stå i dvale når det blir for kaldt, har jeg lest.

Tåke er en sky på bakken, sier meteorologene. Jeg oppdager at det er flere enn rådyret, kråka og meg i skyen. En skygge kommer mot meg, i mitt spor. Jeg forbereder en replikk. – Hei, skal jeg rope.
Skyggen lukter parfyme. Selv lukter jeg i beste fall appelsin. Kvinnen har det innadvendte uttrykket vi gjerne får i regn og motvind i november. Vi kunne ha stanset, vi kunne ha diskutert våre valg av skismøring, vi stanset ikke. Kanskje heter hun Eleanor. Jeg nynner:

All the lonely people
Where do they all come from?
All the lonely people
Where do they all belong?

Foran meg rasker en rev over isen. Tåka gjør at revens hvite haletipp bare anes. Plager reven rådyrene? Ja, men mest om sommeren. Sammen med landbruksmaskiner kan reven ta over halvparten av kalvene i juni, juli og august. Det til tross for at kalven ligger og trykker, godt gjemt, godt kamuflert, bortimot luktfri og med et hjerte som nesten står stille. Selv ikke støyen fra store landbruksmaskiner får kalven til å flytte seg de første ukene etter fødselen.

Regn, tåke og slapseløype. I dag sympatiserer naturen med det ubehaget som hører menneskelivet til. Det er som jeg kjenner meg igjen i noe. Er det derfor jeg har et smil rundt munnen? Eller skyldes smilet forventninger om dagens middag: Rakørret, rødbeter, ringerikspoteter, erter og rødløk – med pils og Gammel Oppland.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!