Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Mitt tjern

Jeg sitter ved et tjern i barskogen øst for Oslo. Tjernet er islagt. Bare langs land går det en smal stripe med åpent vann. En bokfinkhann synger sin korte strofe i en bjerk over hodet mitt, om igjen og om igjen, ivrig opptatt med å fortelle at dette området er hans.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Jeg sitter ved et tjern i barskogen øst for Oslo. Tjernet er islagt. Bare langs land går det en smal stripe med åpent vann. En bokfinkhann synger sin korte strofe i en bjerk over hodet mitt, om igjen og om igjen, ivrig opptatt med å fortelle at dette området er hans.

Tjernet holder til 248 meter over havet i skyggen fra to åser og heter Blåtjernet. På kartet ligner det en snegle som strekker seg ut av huset sitt, snur jeg kartet opp ned ligner tjernet påfallende på mannens kjønnsorgan. Det er drøyt fire hundre meter langt.

Våger jeg meg ut på isen? Våger jeg spranget over den knappe meteren med åpent vann? Jeg nyter å overskride stranden, den frydefulle grensen mellom land og vann. Å kunne trå over strandlinjen medfører frihet, men også en smule usikkerhet. Jeg kommer kanskje aldri tilbake til fast grunn.

Han hakker hull i isen for å bade, en pensjonist jeg kjenner. Selv sitter jeg på isopor og drømmer om sommer. Inderlig kontakt med sommeren får jeg først når jeg er i ett med Blåtjernet, når lunkent vann kjærtegner kroppen min, når jeg svømmer blant vannliljer og ser bladene gynge i kjølvannet fra mine froskeaktige bevegelser. For å kjenne en innsjø må man ha badet i den, påstår en venn av meg. En venn jeg sjelden ser i annet enn badeshorts og joggesko om sommeren. Jeg kan trygt si jeg kjenner Blåtjernet.

Her hersker jeg, roper bokfinken. Blåtjernet er litt mitt også, svarer jeg. Jeg treffer sjelden andre mennesker her.

Her på steinen jeg nå sitter med lue og vindjakke, legger jeg i julikvelder fra meg klokke og briller, trekker inn magen og vakler barbeint på småstein og furukongler ned til tjernet, skritter over vannkanten og vasser uti, men ikke så langt. Jeg er ikke tilhenger av den raske nedkjølingens gys, og blir stående lenge med vann til knærne. Nølingen kan skyldes kalde traumer fra den gang jeg lærte å svømme i et tjern som dette. Jeg var syv år og hadde et belte av kork rundt brystet. Det var før drivhuseffekten og jeg husker bare gåsehud, hakkende tenner, lukten av vått håndkle og angst for at gjedda skulle sette tennene i min innskrumpete tiss.

I dag lukter det våt is og barskog. I juli bobler det duftende metan opp fra gjørmebunnen når jeg tråkker ut i vannet. Det lukter Asbjørnsen og Moe og Kittelsen. Hadde den norske folkekarakteren vært annerledes om landet vårt manglet slike mørke, myrete og mangfoldige tjern – der fisk utgjør bare cirka én prosent av artene?

Med vann til knærne nyter jeg tjernet. Et vindblaff, et fiskevak, en vannløper, en stokkand, en insektjaktende linerle på et vannliljeblad – alt meldes det straks fra om i små vippende, solblinkende bølger. Rundt meg ser jeg høyder kledd i gammel skog, så gammel at regjeringen har bestemt at den skal være et naturreservat. I sør risler en bekk ned i tjernet.

Etter litt nøling lar jeg vannet langsomt passere badebuksa. Lar kroppen passere grensen mellom luft og vann – og senker mitt legeme ned til abbor og mort og igler av ymse slag. Så plasker jeg fremover med hvit hud og blå badeshorts, legger meg på ryggen, ser høye godværsskyer og hører gjennom vannet skvulpingen fra egne padlende føtter – en god lyd. Jeg liker at vann stimler sammen rundt kroppen min. I en slik tilstand oppstår det øyeblikk hvor i hvert fall jeg kjenner meg tilfreds med tilværelsen. Den gleden bringer meg dypere inn i sommeren. Alle burde ha sitt eget lille tjern.

Jeg brystsvømmer mot sola som har sunket nesten ned til den grantaggete åsen vest for tjernet. Det glitrer rundt meg. En sverm av insekter vibrerer i luften over vannoverflaten. Jeg hører bølgeskvulp mot stranden. Føttene fryser når jeg strekker dem nedover og trår vannet.

Hva hadde Norge vært uten innsjøer? Norge er en vannstormakt sammen med land som Finland, Canada og Island. Vann er et under, slår jeg fast, og får en godhet for væsken som omgir meg. I slike stunder tenker jeg alltid på verdens ørkenland. I Turkmenistan klumper hele befolkningen seg sammen i fem oaser.

Her ved min oase er klumpen liten, bare bokfinken og jeg. – Tjernet er mitt, roper fuglen, uten stans. Den bygger et gjerde med sangen sin.

Våre fjerne forfedre levde som vanndyr, mener noen forskere. Den enorme Riftdalen i Afrika, der vuggen vår sto, ble engang delvis oversvømt av Rødehavet. Tobente som overlevde og fikk brakt sine gener videre til oss, var de som beseiret vannskrekken og ble flinke til å skaffe seg sjømat gjennom vading, svømming og dykking. Sjømaten gjorde hjernen vår større og smartere. Er det derfor kroppen vår trives så godt med omega-3? Er det derfor vi er så glade i å dusje, bade og leke i vann? Er det derfor vi har flere felles egenskaper med enkelte sjøpattedyr? Svenske forskere har for eksempel funnet ut at milten fungerer på samme måte. Den trekker seg sammen og leverer en større mengde røde blodlegemer når vi dykker. Dermed kan vi oppholde oss lenger under vann. Kanskje vi burde kalle oss Homo aquaticus?

Jeg trives med å krysse grensene som strandlinjen og vannoverflaten danner. Et år badet jeg hver eneste dag i juni, juli og august – i friluft.

Naturen er full av grenser og overganger – fengslende på hver sin måte. Overgangen mellom natt og dag, mellom vinter og vår, mellom regnvær og solskinn. Og tenk på en dal på Vestlandet, av den typen som begynner ved fjorden og ender på snaufjellet. I løpet av noen timers marsj passerer du flere grenser, for klima, planteliv og dyreliv.

Etter et sommerbad ligger jeg som en sel i sola på Blåtjernets eneste svaberg og lar dagens siste solstråler varme meg. En stille, innadvendt, nesten religiøs stund, før jeg med maur og barnåler i underbuksa tar avskjed med tjernet mitt.

Denne eiendommen er min, roper bokfinken, roper bokfinken, roper bokfinken. Litt min også, sier jeg – og våger spranget over stripen med åpent vann.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -