Med blikk for naturen
Vi lærer å gå i løpet av noen måneder. Snakke gjør vi også tidlig. Lese gjør mange av oss før første skoledag. Verre er det å lære å se. Naturen har spesielt mange overraskelser for de oppmerksomme med gluggene åpne.
Av Trond Wormstrand Vi lærer å gå i løpet av noen måneder. Snakke gjør vi også tidlig. Lese gjør mange av oss før første skoledag. Verre er det å lære å se. Naturen har spesielt mange overraskelser for de oppmerksomme med gluggene åpne.
Tre forskjellige aktiviteter har lært meg å se litt bedre. Først fotografering: Jakten på motiver har åpnet øynene mine for farger, former og lys. Dernest fuglekikking: Erfarne kikkere har hjulpet meg til å bli mer oppmerksom. Et ornitologblikk har en utrolig evne til å registrere. Omrisset av en flaksende fugl eller et ørlite pip, er nok til å bestemme en art. For det tredje så tyr jeg til kunstnere som evner å se landskapet med andre øyne.
Kunstmalere hjelper meg til å legge merke til ting jeg tidligere overså eller bare slapt registrerte. Mye jeg er vant til å se, får en ny klarhet. Øynene våre konstaterer og bekrefter mer enn de undersøker. De ser gjerne verden på samme måte som de har sett den helt fra barndommen. En sky er en sky, sa øynene mine, inntil maleren Lars Hertervig hjalp meg til å se dem. Ingen har malt skyer og tåke som ham. Studér for eksempel hans "Skogtjern" som henger i Nasjonalgalleriet. Trær har han også hjulpet meg til å se. "Gamle furutrær" i Rogalands Kunstmuseum er alene verdt en tur til Stavanger. Blikket mitt ble skarpere og mer utforskende etter bok- og gallerimøter med den geniale rogalendingen. En annen maler, Jacob Weidemann, hjalp meg med å se blomstene.
Men hvilken farge har kirsebærblomsten? "Jeg satt nede i Åsgårdstrand en sommer og malte noen hvite kirsebærblomster", forteller Edvard Munch i Rolf E. Stenersens bok om ham. Noe lys fra gresset gjorde at han malte blomstene grønne. Badegjester som så maleriet undret seg imidlertid over fargen:
- Nei, men Munch da? Skal det være kirsebærblomster?
Straks etter kom hans kollega Ludvig Karsten og spør:
- Hvorfor maler du blomstene grønne?
- De er grønne.
- Nei, de er røde.
"Jeg så på dem en gang til" skriver Munch. "Jo så sannelig hadde han ikke rett! De var røde! Det må ha vært noe lys fra en rød sky. Karsten var god. Han så slikt med en gang".
Den svenske ornitolog og kunstner Lars Jonsson er også god. Han har malt en rekke fantastiske fugleportretter og har hjulpet meg til å se fuglene bedre - til å komme nærmere dem. Jeg skal ikke påstå at jeg vandrer blant fuglene som en Frans av Assisi, men med sine tekster, bilder og fagbøker bidrar Jonsson til å slå små sprekker i glassveggen mellom meg og naturen - og øyeblikk av lykke oppstår. Allerede da han var 20 år ba et forlag ham om å lage håndbøker over Europas fugler. Bøkene har siden gledet og hjulpet titusener av fuglekikkere i vår verdensdel. Jonsson gjør verden rikere for leseren. Han bringer fuglen og det observerende mennesket tettere sammen. Et fellesskap kan oppstå. I hvert fall i korte glimt.
Du skaffer deg ikke nærhet til natur og fugler gratis. Du trenger kunnskap. Først når du kan en fugleart, har du mulighet til å se artens individer. De rykker nærmere i en slags fortrolighet. For å åpne grensen mellom mennesket og natur, er det nødvendig å se at planter og dyr består av individer og ikke bare av vitenskapelige kategorier som arter og bestander.
Hjelpemidler kan også bringe deg nærmere. Jeg har en håndkikkert, men ønsker meg et teleskop for lettere å overvinne store avstander, akkurat som fuglene kan. Lars Jonsson bor på Gotland i Østersjøen. Der har han vid utsikt over vann, land og himmel. I teleskopets okular deler han landskapet med fuglene - mennesket og fugl inngår i samme helhet.
Er det nødvendig å fjerne forskjellene mellom natur og mennesket for å føle et fellesskap? Nei, vi behøver verken menneskeliggjøre dyra eller redusere mennesket til dyr. Tvert imot. Vi må ta i bruk flere av vår menneskelige evner for å kunne delta i noe utenfor menneskets verden. Jeg tror vi blir større mennesker gjennom en slik trening i innlevelse. Dessuten øver vi opp naturkjærligheten. En kjærlighet som sannsynligvis er nødvendig for å stanse naturødeleggelsene. "Bestandene av minst halvparten - trolig langt flere - av verdens fuglearter vurderes i dag å være i tilbakegang. Blant disse er hjemlige og velkjente arter som sanglerke, vipe og stær", skriver Norsk Ornitologisk Forening. Klarer vi å bevare mangfoldet hvis vi ikke lærer å se det - hvis vi ikke bruker vår vidunderlige evne til å fatte rikdommen av liv?
Oppmerksomhet er første skritt mot innlevelse. Jeg har et middel mot min egen sløvhet. Hjemme har jeg hengt opp en påminnelse fra poeten Olav H. Hauge: "Såg du ingenting ute i dag? Ingenting. Du sov i din eigen tomleik, skynar eg, utan å opne gluggone".
Hadde du gluggene oppe i dag?