Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Liv og død – og mer enn støv

Denne Stifinneren er tilegnet et tre, urbane dyr, homo sapiens og Henrik Wergeland.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Denne Stifinneren er tilegnet et tre, urbane dyr, homo sapiens og Henrik Wergeland.

Jeg står i mild treskygge ved Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Det er mai og lønnetrær blomstrer over og rundt graven. «Jeg elsker intet i Naturen saa meget som gamle Træer», skrev Henrik til faren sin. Jeg slutter meg til. Jeg har kamerater blant trærne. Tause, trofaste kamerater. Slektninger er de også. Alt liv har felles opphav. Verden er liten.

Hvem byr på vårens mest spektakulære blomstring i byen? Syrinene? Frukttrærne? Kommunens tulipaner? Hva synes du? Jeg mener det er lønnetreet. Spisslønnens blomstring er en gulgrønn og raus begivenhet på bar kvist.

Her på Vår Frelsers Gravlund, under blomstrende lønn og løvetann, er norsk historie begravd. Her hviler en betydelig forsamling av kunstnere, komponister, krigshelter, diktere og politikere.

– Dooh-doo, dåå-dåå…do. En ringdue underholder Wergeland og Wormstrand. Duen har kanskje flyktet fra duejegere i Oslos nabofylker, sånne som Jens Stoltenberg, og inn i byens trygghet? I byen er det færre rovdyr. Herrer med hagle er fraværende. Ringdua er en ganske ny art i byen. – Dooh-doo, dåå-dåå… do, forteller at den ikke bare er et kjøttstykke, et bryst på tallerkenen, men også en sang, en spesiell sang, en sær sang. Noen mener ringdua synger som en person oppmuntret av vin. Fra dypt inne i duekroppen slipper den ut en myk, rytmisk regle. Hør etter og legg merke til den brå, humoristiske avslutningen. – Doohdoo, dåå-dåå…do.

Trær er gjestfrie, skyskrapende boligblokker. En gammel eik kan huse opptil 1500 forskjellige arter. Her på gravlunden hekker fugler i ulike etasjer i trærne. Kråke øverst, så gråtrost, så bokfink. Nederst i busker og kratt: svarttrost og rødvingetrost.

– Titu, titu, titu, synger en kjøttmeis fra en bjørk og titter ned på en gråhåret, krumbøyd kvinne. Hun tar en rød pelargonia ut av en grønn Kiwi-pose og planter den i et gravbed. Meisen overdøver støyen fra biler og busser i Ullevålsveien. Den synger annerledes her enn i skogen. Raskere og enklere. Høyere frekvens. Fugler tilpasser seg byens lyder. I Berlin synger nattergalen kraftigere på trafikkstøyende hverdager enn i helgene. 14 desibel høyere. Den fremmer egen formering ved å skru opp volumet. Kanskje vil det etter hvert oppstå egne byfuglarter.

Et drama utspiller seg foran Henrik Ibsens grav. I rollene: En gråtrost og en meitemark. Gråtrosten har tatt spenntak og haler og drar marken opp som om den var spagetti. Gråtrosten trives i byen. Den er glad i gravlundens vanningsanlegg. Vannet tvinger meitemarken opp til overflaten – og den nebbete behøver knapt nok å legge hodet på skakke for å lytte etter et bytte.

Jeg arbeidet flere somre på Nordre Gravlund i Oslo. Der stelte jeg graven til poet og kommunist Rudolf Nilsen. I år er det 80 år siden han døde, 28 år gammel. I diktet ”På stengrunn» skriver Nilsen at unge bjerker som ånder skorstensrøk og gatestøv aldri blir like store som trær i det fri. Men i byens parker kan trær ha bedre kår enn i skogen. Løvtrær kan her bli vel så gamle og vel så biologisk rike.

Et drama utspiller seg foran meg, rett nedenfor Alf Prøysen. En levende kvinne står plantet på plenen og snur og vender på seg, vifter med armene. I Bakvendtland kan tydeligvis alt gå an. Kvinnen ligner et grantre i frisk bris. Et grantre med kraftig stamme. Jeg tenkte å hilse lett og kaldt, men skjønte raskt at planen ikke gikk. – Dette er ikke galskap, det er bare lett trening, sier hun med lyssterke øyne, og får meg til å stanse. Jeg spør om hun har sans for ringduas humor.

Ekorn spurter gjerne som gale. Det lille brune livet krysser åpne områder i fullt firsprang, rett fram, ingen tid til å se seg rundt. Den rettlinjete flukten er egnet i skogen der ekornet frykter en mår i hælene, men ikke over en trafikkert gate der fienden kommer fra sidene. Den lille gnageren har ikke rukket å tilpasse seg rovdyret med fire gummihjul. Ikke ennå. Men kanskje vi en gang får urbane ekorn som stanser og ser seg om, først til venstre, så til høyre. Biologer mener at evolusjonen går raskere i byen enn i naturen.

Jeg vasser i gult. Lønnetrærne, som trives i byen, slipper sine blomster ned på gravlundens asfalt – i sjenerøse mengder. For meg er spis?- slønnens blomstring den ene av årets tre store begivenheter i norske parker. De to andre er det samme treets rødgule farger i september, og svarttrostenes sangkonkurranse i april. Også i mørket nede hos de døde driver trærne et omfattende arbeid. Jeg legger mitt høyre øre til den brune, knudrete barken på et tre ved Wergelands grav. Jeg hører han hviske:

– Glem ei, du er Støv! Glem ei, du er mere end Støv!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler