Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Langsomt over fjellet

Starten på en lang togreise beveger meg. Først fløyta, så det grønne flagget og deretter landskapet som langsomt, så raskere og raskere passerer vinduet. Men fra Oslo S går det rett inn i en tunnel når du skal vestover – og i dag skal jeg til Bergen. Klokka er 0635 en soldag i juli.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Starten på en lang togreise beveger meg. Først fløyta, så det grønne flagget og deretter landskapet som langsomt, så raskere og raskere passerer vinduet. Men fra Oslo S går det rett inn i en tunnel når du skal vestover – og i dag skal jeg til Bergen. Klokka er 0635 en soldag i juli.

I hodet har jeg mine forfedre med på turen over fjellet. Oldefaren min, farfaren min, morfaren min og faren min var alle jernbanemenn. Moren min var jernbanedame.
Farfar var blitt en voksen jernbanemann da Stortinget i 1894 bestemte seg for å legge skinner mellom Kristiania og Bergen. Han irriterte seg nok over skeptikerne. En av dem var historikeren Ludvig Daae som bekymret seg for at en nærmere kontakt mellom østlendinger og vestlendinger skulle skape strid. Resultatet kunne bli en selvstendig republikk på Vestlandet. Norge kunne bli sprengt. 

Bergensbanen kan sammenfattes med fire ord: snø og svinger, tunneler og turister. I mange krappe svinger roer toget seg ned med en skrapende lyd. Seigt og sindig går det. Hva hadde en togreise vært uten svinger? Nå kan jeg i sakte fart nyte utsikten. Vinduet blir fylt av merkverdigheter. Norsk natur i glass og ramme. ”Det er kult å kjøre tog over fjellet. Det ække noe trær og sånt”, sier en jente bak meg til mobiltelefonen.
Jeg er ikke særlig nasjonalpatriotisk av meg, men det jeg ser gjennom togvinduet gir meg varme følelser for landet vårt: Jeg ser dykkende ender i blinkende tjern, vaiende trær med skinnende løv, glinsende snø i smeltende sol, fossende vann langs stupende fjell, rødmende låver i dansende enger, dryppende tunneler i stummende mørke – og også liggende passasjerer i gapende søvn.

Sexopptatte damer omgir meg. Hun foran meg studerer Dagbladets oppslag om at en halv million nordmenn kan tenke seg sex på jobben. Damen tvers over midtgangen bytter om å bla i ”Verdens 100 mest sexy menn” og å lese Agnar Mykles ”Sangen om den røde rubin”. (Hun går glipp av Mykles klassiske skildring av en reise med nattoget, den står i ”Lasso rundt fru Luna”.) Selv konsentrer jeg meg om fjelldronningen (saxifraga cotyledon) utenfor vinduet. Jeg ser hun bøyer seg innbydende og uoppnåelig ned fra mørke fjellsider.  

Jeg brøt jernbanerekken i familien min. For meg ble det med én kortvarig feriejobb i NSB. Jeg kjørte kofferttralle på Oslo Vestbanestasjon. Men i barndommen lå jeg timevis på magen og manøvrerte mitt elektriske Märklin-tog. Fortsatt syns jeg at lange tog er vakre når de skifter spor og når de slynger seg gjennom landskapet. Og jeg fryser stadig på ryggen over lokomotivenes kraft og tyngde. Til jeg var 18 år reiste jeg gratis med NSB fordi far var ansatt der. Familiens ferieturer gikk til steder det var strukket skinner. Jernbaneskinnene førte til noe ukjent og forlokkende. Jeg fikk en lengsel knyttet til skinnene. En lengsel etter fremmede steder og land.

Høyttaleren opplyser: ”Neste stasjon Finse. Det er den høyeste stasjon på Bergensbanen, 1222 meter over havet. Til venstre ser dere Hardangerjøkulen”. Var det andre passasjerer enn jeg som snudde hodet mot venstre?

Min far hadde ikke behov for annonsering av stasjonene, han kunne alle landets stasjoner utenat – i riktig rekkefølge. Han levde den gang toget hadde tid til å stanse. Litt å holde orden på hadde han: På femtitallet hadde jernbanen 467 betjente stasjoner.

I dag legger også jeg merke til stasjonene. Jeg studerer stasjonsbygninger i sveitserstil. Det var jernbanen som brakte sveitserstilen til Norge. Fra 1854 til 1880 ble småstasjoner uten unntak bygd i denne snekkerglade stilen. Fra stasjonene spredde den seg utover bygder og byer. Etter 1890 gikk det fra sveitserstil til drage- og jugendstil.

På Myrdal stasjon blir toget stående i en drøy halvtime for å korrespondere med Flåmsbanen. Jeg har god tid til å minne meg selv om jernbanens miljøfortrinn. Stålhjul mot stålskinner danner bare en ørliten kontaktflate med ditto rullemotstand. Den lille friksjonen fører til lavt energiforbruk. NSBs elektriske tog bruker bare en åttendedel av flyenes energi per personkilometer og gir ingen CO2-utslipp. En modernisering av jernbanen hadde brakt energiforbruket ytterligere ned. Jernbaneverkets svingete enkeltspor medfører bremsing, stans og start som krever energi. Raske tog vil kunne konkurrere med flyet i Norge. Det meste av flytrafikken her i landet går mellom steder som også har jernbane, nemlig mellom de store byene i Sør-Norge. Får vi lyntog i Norge? Regjeringen har i hvert fall bestilt en utredning som skal være ferdig i april 2007.

NSBs raskeste tog mellom Oslo og Bergen tar seks og en halv time. Oldefar og farfar er nok imponert over farten, men ikke min far. Morgenekspressen frå Bergen til Oslo går visstnok langsommere i dag enn på 70-tallet. Statens Järnvägars raskeste tog mellom Göteborg og Stockholm, som er en nesten nøyaktig like lang strekning, bruker under halvparten så lang tid.

I dag er jeg turist og nyter langsomheten. Lyset i kupeen skifter mellom blendende sol og matt innelys. Sollyset klippes bort av dype skjæringer, snøoverbygninger og tunneler. I lange tunneler har du tid til å tenke over livet ditt. Du kan spørre: Kommer ikke lyset snart?

Fra bergenstoget kan du i ro og mak betrakte overgangene i det norske landskapet, overgangen fra Hallingdalen til Hardangervidda, fra skog til snaufjell, og senere, etter Myrdal, overgangen fra fjell til fjord. Det ligger mye skjønnhet i overgangene.
Nedover fra Myrdal blir naturen villere og vakrere. Jeg ser mitt røde tog orme seg gjennom grønt villnis og brune fjellskjæringer. Innimellom skjæringer og tunneler ser jeg fjell med snøtopper og langt nede i et dypt juv en grønn, hvitskummende elv. Det nitti tonn tunge lokomotivet tuter i svingene. Jeg sender en SMS til min kone: Glad i deg! Glad i NSB!

Bare ett minutt forsinket til Bergen. Jeg gjenopplever avreisens sitrende glede når målet er nådd og jeg går inn i det fremmede.

 

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -