Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Kimer i blåklokker

Flyktninger farer forbi på begge sider. Jeg ser fargerike fellesskap gjennom bussvinduet. Veikantene har sjenerøst tatt i mot blomster som har rømt fra vanskelige kår. Kantklippere sørger for lys og luft til konkurransesvake arter. Vegvesenet driver flyktninghjelp.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Flyktninger farer forbi på begge sider. Jeg ser fargerike fellesskap gjennom bussvinduet. Veikantene har sjenerøst tatt i mot blomster som har rømt fra vanskelige kår. Kantklippere sørger for lys og luft til konkurransesvake arter. Vegvesenet driver flyktninghjelp.


Bussen bringer meg nordover fra Hamar til Alf Prøysens barndomsrike. Det er juli og midt i «Blåklokkevikua». Jeg håper å finne rester av blomsterenger som har gått tapt. Særlig skal jeg se etter blåklokkebakker. I sekken ved siden av meg ligger «Finn et strå og træ dom på». En bok av Klaus Høiland, min favorittbotaniker. Han har skrevet inspirerende om blomster og planter i Prøysens diktning.

Plantene imponerer meg. Mest deres evne til å inngå strategisk samarbeid. For fire hundre millioner år siden begynte de å samarbeide med sopp. Sopp forsyner trær og planter med vann og mineralnæring, og får sukker som takk. 90 prosent av plantene lever i partnerskap med sopp. Plantene hadde neppe klart å kolonisere jorda uten dette samarbeidet, og vi mennesker hadde knapt oppstått. Senere gikk de inn i et nytt gigantisk samarbeidsprosjekt, nå med insektene. Blomster flest er avhengig av insekter. Insektene bestøver dem og får betalt i nektar og blomsterstøv.

Hukommelsen flytter meg et øyeblikk bort fra buss-setet, til barndommen. Da besto planteriket mitt av få arter: Løvetannen jeg blåste fallskjermer av, sløkene jeg brukte til å blåse erter på storebror, vannliljene i tjernet der jeg lærte å svømme, hvite markjordbærblomster som bar bud om favorittpålegget, prestekragene vi nappet kronbladene av – «skal, skal ikke» og villvinen som hver september fikk Oslo-bygården jeg vokste opp i til å flamme opp med røde blad. Dominerende i mitt lille planterike var likevel gress, fotballgress. Å måtte samle og presse blomster til folkeskolens herbarium, husker jeg med liten glede.

For noen tusen år siden fikk en god del planter en tredje partner – det jordbrukende mennesket. I Norge startet samarbeidet for 2500 år siden. Frem til 1950 fant mange planter, og også dyr, bedre levevilkår i bondens natur enn i vill natur. Artene tilpasset seg langsomt kulturlandskapet og finnes i dag knapt utenfor. En rikdom av blomster oppsto blant annet på magre utslåtter, hvor småbønder og husmenn slo skrint gress for å fø et par kyr om vinteren. Ljåen skapte mangfold.
Kulturmark kan ha en tetthet av planter som nesten kan sammenliknes med regnskogens mangfold. På én kvadratmeter kalkrik, ugjødslet slåtteeng vokser det i gjennomsnitt 28-30 karplantearter (det vil si utenom mose og lav). I løvskog vokser det 15 arter, i barskog bare 2-3.
 
Mennesket var mindre å stole på enn sopp og insekter. Vi ga opp det varierte jordbruket med skånsom bruk av alle tilgjengelige ressurser. Utslåttene, jordlappene og naturbeitene gror nå igjen eller plantes til med gran. Er det mulig å gjenopprette det vidunderlige samspillet mellom planter og mennesker – i et slags moderne, holdbart, økologisk jordbruk?

«Ha det bra», sier jeg til busssjåføren. Han ønsker meg god tur til husmannsplassen der Alf Prøysen vokste opp.

Jeg tråkker innover Præstvægen med gummistøvler. Høy på hesje lukter vått og veldig. Neppe gårdbrukerens favorittlukt, sier jeg høyt, og glemmer at ingen går ved siden av meg. Høysommeren har pyntet veikanten med blomster. Gjennom år med repetisjon har jeg pugget navnet på noen av dem: ryllik og reinfann, rødkløver og hvitkløver, sveve og skogstorkenebb, engsoleie og mjødurt, geitrams og blåknapp og noen flere. Blåklokken mangler.
 
Blåklokken mangler også på husmannsplassen Prøysen. Jeg finner edelgran, rips- og solbærbusker, og noen blomster i et bed. Bare på et gjengrodd beiteland bortenfor husene oppdager jeg en liten klynge med blåklokker. Under en kretsende flokk med låvesvaler slåss de om en plass i lyset. Jeg finner ingen bakke full av små, blå klokker. (Neppe noe norsk blomsternavn er mer beskrivende enn blåklokke – de ligner påfallende kirkeklokker).

Kan du se musikk i blomstene? Det gjorde finansmann og kunstkjenner Rolf Stenersen: «Blomstene er så vakre og så rare at de både er blomst og billedbok. Med billedbok mener jeg gode bilder, slikt som jeg kan lære noe av, slikt som får meg til å føle musikk. Jeg ser musikk»

Det er noe eget ved skjøre, lavmælte villblomster. «De har en nøysomhetens ynde, en streng økonomi i uttrykket som får kulturblomstene i villahagens kompostfôrete bed til å virke overdrevne, vulgære», skriver Hans Børli i selvbiografien sin. Har ikke blåklokken nettopp en slik nøysom ynde?

Hvorfor viser vi mennesker ofte omsorg for trær og blomster? Jeg prøver å finne et svar mens jeg tygger karbonadesmørbrød på Solvang kafé i Prøysen-huset. De gir oss skjønnhet. Dessuten viser de fram et forunderlig liv. Kanskje er det som den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung hevdet: Et sted i underbevisstheten vår ligger det en erindring om alt organisk livs felleskap. Vårt gamle kulturelle fellesskap med dem må også bety noe. Det er ikke lenge siden vi alle var bønder.
Jeg har plukket med meg en gul og en blå blomst for å sjekke dem i en flora – og jeg finner dem! Det er fuglevikke og gulflatbelg jeg har liggende på kafébordet. Jeg har ellers ofte problemer med å finne fram i blomsterbøker. Bestemmelsesnøkkelen kan være innviklet. Jeg kan bla et par ganger igjennom hele boken og endelig finne en illustrasjon som er lik blomsten jeg har i hånden. Jeg er sikker i min sak inntil jeg leser med liten skrift nederst: «Ikke funnet i Norge».

Jeg fant få blåklokker inne ved Prøysen. Men jeg ser plutselig mange når jeg står på bussholdeplassen og venter på skyss tilbake til Hamar. De vaier våte i vinden i det korte gresset ved siden av meg. Klokkene kimer uhørlig for Vegvesenets kantklippere – den fjerde samarbeidspartner.

I Agnar Mykles «Lasso rundt fru Luna» ser Ask seg i speilet: «Jeg må alltid ha disse øynene. Det mine øyne kommer til å se, må aldri ødelegge glansen i dem. Jeg må se stolte ting».

Er blåklokken en stolt ting?

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -