Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Jeg velger med gult

Vincent van Goghs intenst gule bilder skyldes muligens at han var beruset av det sterke brennevinet absint.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Vincent van Goghs intenst gule bilder skyldes muligens at han var beruset av det sterke brennevinet absint.

Jeg sitter på en stein i skogkanten med utsikt ned mot svarte jorder som venter på en plog. Steinen er kald, aprilsola er varm og jeg er lett beruset.

Ved siden av meg har en bukett blåveis trengt seg gjennom det brune gresset. Blåveisen har en intens farge. «De brinner och svävar, ja just svävar, och det beror på färgen. Den där ivriga violettblå färgen väger numera ingenting», skriver Thomas Tranströmer.

Jeg sender en vennlig tanke til blomstene. Med sine insektlokkende kronblader brakte de fargemangfoldet til jorda for hundre millioner år siden. Tidligere hersket bregner og bartrær med sin grønne dunkelhet.

Vi mennesker kan skille nesten uendelig mange fargenyanser fra hverandre. Noen av oss er flinkere til å bruke den evnen enn andre. Edvard Munch påsto en gang om en mann at han hadde blått hår. – Jeg har da ikke blått hår, svarte mannen. – Jo da, de har blått hår, gjentok Munch. – Har jeg blått hår? Det har jeg aldri hørt. Mener herr Munch virkelig at jeg har blått hår? – Ja visst. Det der med farger har jeg litt greie på.

Munch så farger vi andre knapt oppdager. Men vi leter etter blåfarger vi også. I vårt regndusjete land har mennesker gjennom årtusener kikket etter blå hull i skydekket. Vi skandinaver har visstnok en forkjærlighet for blått. Blått er kanskje den fargen vi orker mest av. Det er neppe mulig å bli lei himmelfargen. Den legger seg som en hinne på alt og
alle her nede. Også på håret ditt. Atmosfærens farge er likevel ikke min favoritt.

En katt sniker seg langs bekken nedenfor meg. Jeg synes synd på katta. Den har bare én type sansecelle i øyet, og ser ikke farger. Ni grå liv må den igjennom. Vi mennesker har tre typer av disse cellene og har det beste fargesynet blant pattedyrene. Men mange er fargeblinde. I Norden har bortimot ti prosent menn og snaut én prosent kvinner svekket fargesyn.

«Jag överlämnar mig åt den gröna färgen. Jag fyller mig med grönt som en bladlus», skriver en annen svenske, Werner Aspenström. Jeg lengter også etter det grønne. Her jeg sitter brister det knopper rundt meg. Nede ved bekken står en hegg allerede grønn. «Vi kaller det grønt, skjønt vi vet at det er et annet ord for det, et annet og dypere ord», sier Gunnar Reiss-Andersen. Det er det grønne vi lever av, men jeg trenger noe kraftigere, noe mindre harmonisk.

Rød er den mektigste fargen. Røde flagg og faner får mennesker til å marsjere – og til å føle seg oppløftet. «Jeg er en trist skiftarbeider. Det er pussig at jeg er kledd i en såpass optimistisk farge som rødt. (Det er vel for å gi en bakvendt illusjon om at livet tross alt er fylt med glede.)», skriver Arild Nyquist. Undersøkelser viser at barn som velger rødt leketøy er mest aggressive. Har du rød bil?

Rødt stimulerer appetitten og smaker ofte påfallende godt. Kan jeg friste med bringebær og moreller? Selv er jeg mest glad i markjordbær. Jeg vet om en spesielt fin rødfarge –   tranebærets farge: «Mørkt røde som blodsdråpene i Kristi tornekrone på en gammel ikon», skriver Hans Børli. Fine er også barnets to kinn, når de blusser i frosten, under en blå lue.

Det er påfallende hvor spennende naturen arrangerer fargene sine: En anelse rødt gjør seg godt i barskogens brungrønne verden: Marihøne, fluesopp, granas blomster.

Ja, rødt er ok i små mengder, tenker jeg og ser en bonde brenne bråte nedenfor meg. Midt i lukta står det et teppe med hvitveis.

Hvitt er den vanligste fargen hos europeiske blomster. 30 prosent av dem er hvite. Snart folder de seg ut: Gjøksyre, liljekonvall og skogstjerne. Er trærne finest hvite eller grønne? Det lurer jeg gjerne på når skogen er nedrimet og nedfrosset i januar.

Katta jeg nettopp så er blitt borte nede ved bekken. Kanskje studerer den småfisken? Fiskene kan se at katta er brun. De har et godt fargesyn. Gullfiskens verden er spesielt fargerik. I tillegg til vårt spekter ser de små gullfiskøynene også infrarødt og ultrafiolett. I en gran over meg sitter det en svarttrost og synger og soler seg. Den ser også farger. Det er særlig dagaktive dyr som har behov for fargesyn. Om natta er alle katter grå.

Jeg går gjerne med svarte klær. Noen har fortalt meg at svart gir inntrykk av styrke og eleganse. Men jeg er ingen anarkist. Svart er ikke min favorittfarge. Den fargen blir det nok av senere, tenker jeg. Jeg tar pulsen min og finner ut at jeg reiser mot det evige mørke med rundt fire tusen fem hundre hjerteslag i timen. Svart skal visstnok forsterke og fastholde
depresjoner. Trosten over meg synger melankolsk.

Det smaker og lukter appelsin nå. Jeg har Marokko mellom tennene mens solnedgangen fargelegger landskapet rundt meg: «Nu smyger solnedgången som en räv över detta land, antänder gräset på ett ögonblick», sier Tranströmer. «Reven» antenner også håret mitt og noen gule bekkeblom omtrent der katta befinner seg.

Snart blomstrer også tepperoten. Min gule favoritt. «Den skinner mot deg med en intens van Gogh-farge, en gulhet, så gul at det gir deg en svimlende visjon av noe veldig..Asia, mandarin-Kinas vide rike tusen år før Mao Tse Tung», skriver Hans Børli. Intet mindre. Jeg liker folk som Børli, Tranströmer og Aspenström, lobbyister for alt som er lite, smått og
oversett. Kan det tenkes at du har oversett tepperoten – en av våre vanligste blomster?

Gul er min favorittfarge. Den stimulerer meg, gjør meg mer besluttsom. Jeg har vært i Amsterdam for å se van Goghs gule bilder, hjemme har jeg malt arbeidsrommet
mitt i gulfargen hans og i august kikker solsikker inn på meg fra terrassen utenfor.
Nederlenderens intenst gule bilder skyldes muligens at han var beruset av det sterke brennevinet absint. Det innholder malurt og kan medføre gult syn eller xantopsi.

Jeg er også beruset – av fuglesang. Nå hører jeg si-si-si-si-si-sisyyv fra en gran nedenfor meg. En gulspurv teller til syv.

Min klokke viser ni – og jeg seiler hjem.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -