Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

I sus og brus

Jeg tråkker og tråkker og tråkker. Iført kortbukse og solkrem tråkker jeg min gamle blå herresykkel fra Karlstad og oppover i Värmland. Dagen er 17. mai. Et sted i skogstillheten hører jeg elven – Klarälven. 
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Jeg tråkker og tråkker og tråkker. Iført kortbukse og solkrem tråkker jeg min gamle blå herresykkel fra Karlstad og oppover i Värmland. Dagen er 17. mai. Et sted i skogstillheten hører jeg elven – Klarälven. 


Før jeg dro til Sverige på elvebesøk, laget jeg en liten enquête. Jeg spurte tre venner om deres forhold til den susende og brusende verden:
Tor: For meg er Humla elven! Barndommens elv. Tenk deg en lys trøndelagsnatt i juni. Jeg har dratt opp en god laks, sitter med kaffe fra termosen og hører elv og gulsanger synge. Begge er store sangere. Humla surrer som en humle.  

Ingrid: Elven er for meg de første svømmetakene – og gåsehud. Jeg lærte å svømme i en kulp i Ånå som renner gjennom bygda i Rogaland der jeg vokste opp. Storebror holdt hånden sin under haken min, jeg svømte i ring. Elven kom klar og snøkald fra Sirdalsfjellene.

Gunnar: Min elv forbinder jeg med klør og kroner. Jeg er oppvokst med Vrangselva nær svenskegrensa. I mørke augustkvelder fanget vi kreps med hvalkjøtt som agn, kjøpt frossent på Samvirkelaget. Dagen etter kom krepseglade svensker bilende for å sikre seg fangsten levende. Vi gutter fikk én svensk krone per kreps og tjente hundrelapper i løpet av natta. Den gang var svenskekrona verdt én krone og førti norske.

Jeg tråkker og tråkker og tråkker. Jeg tråkker Klarälvsbanan. Fra Karlstad gikk det fra slutten av 1800-tallet en smalsporet jernbane nordover. Nå er skinner og sviller røsket bort og asfalt valset på. Resultatet er en ni mil lang bilfri og hullfri sykkelstripe i Klarälvens landskap.

”Hier entspringt die Donau”, her springer Donau ut, står det på et skilt ved kilden til Europas nest lengste elv. Svenskene har neppe dunket et lignende skilt ned i mosen på fjellet i Härjedalen. Så hvor er kilden til Klarälvsvassdraget? – Skandinavias  største vassdrag. Jeg ser for meg dråper slå seg sammen i multemyr og mose. Dråpene blir til et silder som forener seg med andre silder, blir til fjellbekk og renner inn i den svensknorske innsjøen Rogen. Derfra danser bekken mellom lyng og lav og under mygg inn i Norge og blir via Femunden etter hvert til Trysilelva. Vilter og vakker melder den seg igjen inn i EU og blir til Klarälven.

Jeg tråkker og tråkker og tråkker. Jeg burde vel egentlig brukt robåt, slik Mikkjel Fønhus gjorde på sin 35 mil lange elveferd fra Femunden til Karlstad sommeren 1935. Men jeg er redd jeg ikke hadde rukket Folkevetts deadline.

Vinden møter meg med en blanding av heggeduft og svarttrostsang. Asfaltstripen jeg ruller på er tre meter bred og har blomsterbord på begge sider. Jeg ser hvitveis og bekkeblom og løvetann – og flere som jeg hadde trengt en flora for å finne navnet på.

Elvane møtest, frå kvar sitt fjell.
Grip kvarandre i hendene.
Blandar sin song og sitt blod.
Held fram einige, sterkare,
snåvar ikkje so lett i steinane:
Turrskodd skal ingen vassa oss no!


(Olav H. Hauge i ”Elvane møtest”)

Blandingen av song og blod kan bli drepende. På vei til Lillestrøm stasjon for å ta toget til jobben i Oslo, sykler jeg daglig over Nitelva rett før den renner inn i Øyeren. Når regnet plasker på asfalten tenker jeg ofte på ”Storofsen”. I juli 1789 slo bekker og elver seg sammen og skylte med seg hus, dyr, trær, matjord og mennesker i deler av Sør-Norge. Flommen rammet Gudbrandsdalen mest brutalt. To år tok det før Mjøsa var noenlunde ren igjen. Øyeren steg med ufattelig 13 meter og ble to mil lengre.

Tor, Gunnar og Ingrid vokste opp med elver. Jeg vokste opp med biler – en elv av biler. Jeg hadde soveromsvindu ut mot Ring 2 i Oslo. Nå bor jeg i et bekkefar, i Sandbekkfaret. Vår og høst sovner og våkner jeg til bekkebrus gjennom åpent vindu. Jeg er ellers knyttet til to andre vassdrag: Leira på Romerike og Håelva på Jæren. Jeg kan sitte ved Håelvas munning i timevis og studere livet der ferskvann møter Nordsjøens saltvann. Hoppende laks, fiskende ender og seilende svaner. Kommer det brått en vandrefalk, er det liten tvil om hvem som eier området. En og annen steinkobbe kan også dukke opp. Leira – blant venner kalt Romerikes Amazonas – renner som Nitelva ut i Øyeren ved Lillestrøm. I tett løvskog slynger elvens nedre del seg i krappe svinger, sørover og nordover. I kano har du først sola i ansiktet, like etter har du den i ryggen. Til Leira sykler jeg i junikvelder for å høre nattsyngende fugler. Én gang har jeg hørt elvesangeren – en tostjerners sjeldenhet i Norge. Hannen har en kraftig symaskinaktig surrelyd som den med få pauser utstøter hele natten: zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre-zre… Et anstrengende forsøk på å skaffe seg dame.

Jeg tråkker og tråkker og tråkker. Jeg tråkker over en gammel jernbanebro av stål og inn i det lille tettstedet Forshaga. ”Norge vann schlager-EM” leser jeg på Aftonbladets 17.mai-forside. Kassadamen i søndagsåpne Konsum gratulerer meg – strålende. Hun selger små kremkaker med norsk flagg på og forstår ikke at jeg kan forlate Norge på en dag som denne.

Tråkkende ut av Forshaga nynner jeg ”Ack Värmeland, du sköna”:

”Och forsarna sjunga sin ljuvliga sång -
vid den vill jag somna så stilla en gång
och vila i värmländska jorden”.

Finnes det noe tristere enn tørrlagte elveleier – og noe tausere? Lykkelig er den dalen som bærer en buktende, bølgende, brusende elv. Hører du elvenes livlige sang? Glommas stemme. Tanas stemme. Orklas stemme. Otras stemme. Vefsnas stemme. Humlas stemme. Til sammen utgjør elvene den norske stemmen, den norske nasjonalsangen. Hva synger de om? ”Lytter du lenge til elvene om natta, lenge, er det til slutt som om sjelen gåtefullt minnes sin framtid”, skriver Hans Børli.

Karlstad har noe til felles med Venezia, Amsterdam og St. Petersburg. Den er en vannby. Klarälven deler seg i åtte før den renner ut i Vänern ved Karlstad. Etter Vänern fortsetter Klarälvvassdraget som Göta älv og dør til slutt i Kattegat 75 mil etter fødselen i Härjedalen. Fins det noe vakrere enn en elv som løper ut i havet, løftes opp av sola, blir til skyer, blir til regn – og så sildrestarter på nytt?

Elven Rhinen kan deles i to: En katolsk vindrikker-Rhinen (den øvre) og en protestantisk dramdrikker-Rhinen (den nedre). Hva med Klarälven? Den er først en dramdrikkerelv, så en snapsdrikkerelv. Snapsdrikkingen blir gjerne akkompagnert med:

”Helan går  
Sjung hopp faderallan lallan lej
Helan går
Sjung hopp faderallan lej”.

Jeg for min del tråkker og tråkker og tråkker – stødig.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler