Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

I rottefella

FØRSTE AKT: En stue i et rekkehus. Til venstre en bokhylle og en peis med brennende bjerkekubber, til høyre et vindu med sprosser. I en blå stressless sitter det en mann. Han blar i bøker. Ved siden av ham står det et glass Carrascal 2005.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
FØRSTE AKT: En stue i et rekkehus. Til venstre en bokhylle og en peis med brennende bjerkekubber, til høyre et vindu med sprosser. I en blå stressless sitter det en mann. Han blar i bøker. Ved siden av ham står det et glass Carrascal 2005.
Mannen sitter oppslukt av bøkene, men skotter stadig ut av vinduet. Kan det ha vært et fnugg han så under utelampen?I rottefella Han trøster seg med bokhyllen når det er mørkt og bart ute. I den er det tett med snø. Han finner fram Vincent van Goghs brev til broren Theo. I et av brevene skriver maleren:

«Å, mens jeg var syk, falt det sne, fuktig og smeltende, jeg sto opp om natten for å se på landskapet. Aldri, aldri har naturen forekommet meg så bevegende, så følelsesfull».

(Værrapport: Et nedbørsområde passerer Agder og beveger seg nordover. Vått i Kristiansand. Hvitt i Vennesla.)

Mannen i stolen trives med månedene uten grønt, uten lukt av jord, uten glitter i åpent vann. Han elsker snø, men snakker sjelden om det. Det er noe suspekt i det å være eldre enn ni år og trives i snø. Han lengter etter den underlige frihetsfølelsen som oppstår av ski i fart. Det går en frydefull iling gjennom kroppen hans når det suser rundt ørene. Med ski på bena overvinner mennesket sin treghet. Han mener at snøvær nesten alltid er av det gode: Når skogen ligger bar i frostsesongen, når skiløypene er harde og slitte, og når friske vindkast har dekorert løypene med bark og barnåler. Det er kanskje bare når han planlegger en lang søndagstur i faste, raske løyper at et kraftig snøvær blir til bry.

Igjen går han til bokhyllen. Han trekker ut en bok om Theodor Kittelsen og blar seg fram til maleriet «Det sner og det sner«: Filler og fjon faller ned over en hvit skog. En tiur sitter i toppen av et grantre. Det farer et streif av tristhet gjennom mannen. Det er blitt mindre snø og færre tiurer siden Kittelsen malte dette bildet for hundre år siden.

Svenske Yngve Ryds «Snö – en renskötare berättar» er hans fineste snøbok. En gammel reingjeter fra Jokkmokk i Norrbotten har hjulpet Ryd med å beskrive over tre hundre samiske ord og uttrykk om snø og is. Bak ordrikdommen ligger flere hundre år med studier av frossen nedbør, studier av tykkelse, smelting, konsistens, bæreevne, skiføre og snøens bevegelser i vind. En nødvendig kunnskap for å overleve på jordklodens hvite topp. Mannen ved bokhyllen tenker: Mister vi snøen blir vi fattigere.

(Værrapport: Nå snør det i Østfold og Telemark. På fjorden er sikten dårlig.) Fra stolen ser han fortsatt ikke tegn til virrende, hvitt liv under utelampen. Han lurer på hva det er som kjennetegner mennesker som er glad i snø? Er de trege, sindige – kanskje fredelige? Fins det temperamenter som hører sammen med bestemte elementer? Han har lest at Adolf Hitler hatet snø. Det døde, kalde elementet var diktatorens natur fremmed. Synet av snø ergret ham nesten alltid. Det var ilden som var hans element, den opphisset ham.

Vår mann kikker ut av sprossevinduet og tenker tilbake på barndommen i Oslo. Den gang kloden var drøyt tre milliarder mennesker lettere enn nå. Det var byens snøvær han først ble kjent med. Svermende snø gjennom gatene. For Tarjei Vesaas var snø og granskog heimsleg. For mannen i stresslessen er snø og asfalt heimsleg. Han kunne våkne om morgenen og høre skipenes tåkelur på fjorden. Ulingen betydde enten tett tåke eller tett snøvær. Var det snø, kunne han høre det på gatelydene. Lyden fra biler og Oslo Sporveiers elektriske trolleybusser utenfor soverommet hadde fått en dyne rundt seg. Nå visste han frydefullt at snø falt over byen – og han slet seg med uvanlig letthet løs fra sitt krøllete laken.

Dag Solstad lengter etter snø, lengter etter at snø igjen skal lave ned over Oslo. Han er redd for at snøen skal bli borte for godt fra hovedstaden. «Den første dagen det snødde pleide jeg å finne et påskudd for å skynde meg ut. Gå i gatene. Gate opp og gate ned, i snøvær. Da er jeg inne i noe. Jeg værer. Jeg lukter, men vet ikke helt hva det er jeg lukter. Jeg puster. Snuser. Ser.»

Det er kanskje følelsen av å være inne i noe større som er årsaken til at mannen som stadig snur hodet mot vinduet, er så fascinert av tett snøvær. De er gode de stundene i livet når jeg opplever å være ett med noe større, tenker han, i beste fall ett med selve universet. Kanskje det er en lengsel tilbake til de ni månedene i mors liv, tilbake til lunkent fostervann. For en opplevelse det må ha vært. For en opplevelse det må ha vært å ligge i mors mage da hun danset på ski ned en svingete, bratt bakke.

(Værrapport: Nå siger snøværet inn over sørlige del av Akershus og tar fatt på arbeidet med å dekke tiur og tranebær, tyttebærlyng og trikkeskinner, tyggegummi og sigarettsneiper).

ANDRE AKT: En gangvei langs røde rekkehus. Til venstre kryper Dagsrevyens Einar Lunde ut av stuevinduer. Til høyre en rekke med nakne ospetrær. På gangveiens asfalt står en mann med ansiktet rettet oppover. Han har tøfler og inneklær på seg. Mannen gaper. Innimellom gjør han noen raske trippende bevegelser i et forsøk på å fange det hvite underet i ankomststunden. Hendene har han i lommen for å redde dem fra kulden. Han er i femtiårene, men ikke akkurat nå.

En jente med blå topplue og rosa tyggegummiboble ut av munnen kommer gående. Mannen ser henne gjennom fuktige brilleglass.

– Jeg elsker at det snør jeg, sier jenta til ham. De to barna gleder seg over muohtatjalme, samenes ord for enkelte fnugg som snart etterfølges av tett snøvær. Om få minutter ryker det, og fyker det, over hustakene.

TREDJE AKT: En utebod. I taket lyser en sparepære. På veggene henger det hageredskap. På gulvet står en plastpose med tomme flasker, en sekk med solsikkefrø (til fuglene), en sekk med poteter (pimpernell), et spann med beis (engelsk rød) og en overfylt skohylle. La oss se hva som skjer i boden: Vår mann smører et tynt lag med Blå ekstra på sine grønne Fischerski. Deretter gnir han voksen ut med kork. Tre slike lag påfører han skiene. Han misliker glipptak. Etterpå går han inn på kjøkkenet, fjerner skismøring fra hendene med billig olivenolje – og stiller vekkerklokken på 0630. I boden står rottefella og venter.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler