Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

I lys av mørket

Scene 1. Et frokostbord med blåbær, havregryn, surmelk, kaffe og Aftenposten. Lyssetting: En Philips dagslyslampe.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Scene 1. Et frokostbord med blåbær, havregryn, surmelk, kaffe og Aftenposten. Lyssetting: En Philips dagslyslampe.

Hjelper en dagslyslampe mot tretthet og energimangel i mørketiden? Jeg prøver med Philips EnergyLight på bordet. Reklamen sier: ”Med den kan du føle deg like energisk som på en sommerdag”. Bedring blir lovet etter bare fem dagers bruk. En sommerfølelse skal oppstå.
Tiltaksløshet rammer meg gjerne i ukene fra løvet detter – til snøen faller og funkler. Hjelper det veldige lyset fra lampen? Jeg vet ikke. Avislesende i Philips-sola tenker jeg på irlenderen James Joyce som forsøkte å leve i Roma. Han klarte det ikke. Han hatet den dumme sola som forvandlet mennesker til smør.

Scene 2. Ved et tjern i barskogen. Lyssetting: En måneløs stjernehimmel.

Oktoberskogen er tømt for lys. Jeg sitter på en morken stubbe mellom lange grantrær og skal lære meg mørket å kjenne. Det er sjelden det er så nær meg som nå. Jeg skimter knapt min egen utstrakte høstbleke hånd.

Mørket forvrenger virkeligheten for meg. Den blir vagt truende. Det synes jeg er rart. Aper og mennesker har jo levd med svarte netter i millioner av år.          

Noe jamrer bak meg. Et dyr? Terrenget jeg sitter i har Norges tetteste bestand av gaupe.

Pattedyrene overlevde trolig dinosaurenes regjeringstid fordi de var små og kunne gjemme seg. De var nattaktive. Mange pattedyr er fortsatt mest geskjeftige om natten. Gaupa hører til dem. Er stikkende insekter også aktive om natten? Noe kryper oppover låret mitt, innenfor buksen.
Jeg er alene, jeg ser ingenting, det skjer ingenting. Men jeg kjeder meg ikke. Fraværet av lys stimulerer sansene og tankene. Jeg tenker blant annet på om det er riktig at menneskets sjel er som den dype, svarte skogen – slik et russisk ordtak hevder? Mens mørk sjokolade (70 prosent kakao) smelter i munnen, tenker jeg også på om skogsmørket er en bedre kur mot høstens nedstemthet enn lampelys.  Kurerer jeg likt med likt, på homøopatisk vis, her jeg sitter bortimot blind?

Noe jamrer bak meg igjen. Kan det være Nordens tiger? Nei, jeg tror det er to trestammer som holder hverandre med selskap – de gnisser mot hverandre i nordavinden.      

Jeg roter i sekken, finner hodelykten og tenner den. ”Forstår folk hvor vondt det gjør for mørket, når man plutselig tenner lys midt på natten”, spør den koreanske poeten Kim Hyesoon.

Scene 3. En stue med vått høstmørke utenfor vinduene. Lyssetting: En leselampe med en 50 watts halogenpære.

Jeg liker å sitte i en dunkel stue med bare boksiden opplyst. Jeg trives i halvlys, og blir i kveld inspirert av boka <kursiv>In Praise of Shadows</kursiv>. Forfatteren Junichiro Tanizaki viser skyggenes betydning i japansk estetikk og byggekunst. For japanerne ligger ikke skjønnheten i tingene i seg selv, men i det mønster av lys, skygge og mørke som dannes mellom dem. Tanizaki mener skjønnhet er avhengig av skygge. En juvel glinser i mørket, i dagslys mister den lyskraften som edelsten. Når Vestens mennesker blir forbauset over grå, spartanske, dekorløse japanske interiører, så skyldes det at de ikke forstår skyggenes mystikk. 

Forstår jeg skyggenes mystikk? Jeg kommer i hvert fall på to skygger jeg trives i, begge for meg litt mystiske: I jordskyggen under stjernehimmelen på fjellet, og i skyggen fra trær og koller i en gammel skog. Dessuten liker jeg Nordens demring og skumring. Kanskje verdens vakreste lys?

I høst og måneskinn
går vi sammen hjem
jeg og skyggen min.
(japansk haiku)

Scene 4. Et snødekt, bølgende kulturlandskap mellom en barskog og et boligfelt. Lyssetting: Skyenes refleks av kunstig lys.

Kveld i desember. Jeg skimter skiløypa mange meter foran meg, men den er ingen lysløype. Lyset kommer fra skyene. Tykke skyer lyser selv om sola for flere timer siden forsvant bak den taggete granåsen i sørvest. Skyene reflekterer lys fra veier og hus. Lys fra Oslo forurenser himmelen 150 – 200 kilometer unna. Kroppen min glir på ski gjennom gul dis.

Jeg har mistet min gamle kontakt med verdensrommet. Kommunen har lyssatt grusveien jeg gjerne går eller jogger på før skiføret kommer. Bare en moden måne trenger igjennom veilyset. Rigel i stjernebildet Orion har blitt borte for meg, enda den stråler 60 tusen ganger sterkere enn den sola som lager smør av oss. To tredjedeler av verdens mennesker kan visstnok ikke lenger se Melkeveien fra bostedet sitt. Mange ser aldri galaksen vi hører til. Satellitter viser at Norge hører til de mest lysforurensede land i Europa. Bør stjernehimmelen settes på en rødliste?     
Jeg har en dragning til fjellet. Den skyldes trangen etter stjerner og planeter, trangen etter den blåhvite Melkeveien. Gode følelser oppstår når undringen min blir stimulert, og det gjør kosmos sett fra fjellvidda en vinternatt.  

Stående på skiene, midt i den gule disen, bestemmer jeg meg for å melde meg inn i International Dark-Sky Association*.
La det bli mørke!

* The mission of the International Dark-Sky Association (IDA) is to preserve and protect the nighttime environment and our heritage of dark skies through environmentally responsible outdoor lighting.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler