Homo sapiens på sitt beste

Hva er det motsatte av musak, listepop og militærmarsjer? Hva er det motsatte av musikk som disiplinerer og forfører? Her er mitt forslag: Beethovens strykekvartetter, kanskje særlig de siste han skrev. I dem oppfordrer komponisten til refleksjon, ikke til marsjering under faner og flagg. Er det ikke noe dypt sympatisk med musikk som rommer menneskets mange sider – en mangetydig musikk?

Jeg har fått sans for strykekvartett-formen. Interessen skyldes det lille formatets fortrinn. Kvartetten mangler symfoniens klanglige kraft og operaens spektakulære scener. Det gjør den mer inntrengende. Den trange rammen fremmer kvalitet. Du merker at komponisten har finslipt hver minste detalj. Akkurat som poeten gjør i diktet. Svakheter kan ikke gjemmes bort i massiv lyd. Få virkemidler samler lytterens oppmerksomhet om innholdet.      

Beethoven var døv. Var det døvheten som ga ham den sjeldne konsentrasjonsevnen? Kunne han med god samvittighet fjerne seg fra forstyrrende mennesker – og bli nyskapende? Omgitt av skitt, matrester og utømt potte, satt han og skrev – og hadde nok med seg selv.

Når strykere klaget over at kvartettene hans var vanskelige å spille, svarte han: ”Hvordan kan jeg bry meg om Deres fiolin når ånden taler i meg?”. Beethovens siste kvartetter er blitt kalt evig moderne. Trenger du inn i dem, tar du del i noe av det fremste europeisk kunst har å by på.

Jeg musiserer ikke selv, spiller bare cd-spiller og har ikke peiling på hva B-dur er. Likevel beriker denne musikken meg. Den gir meg noe jeg må ha savnet. Den bidrar til å holde motet mitt oppe. Det hender det oppstår et tomrom i meg som må fylles – med Beethoven.

”Det er som å høre fire forstandige mennesker snakke sammen”, sa Goethe om strykekvartetten – en samtale mellom en bratsj, en cello og to fioliner. De fire instrumentene har et omfang som minner om menneskets stemme, og har en tilnærmet like viktig rolle. I de beste komposisjonene har hver av de fire et interessant parti. Melodi og akkompagnement vandrer mellom stemmene. Det blir en samtale med ytringer og digresjoner. Noen ganger prater de fire i munnen på hverandre. Andre ganger én og én. Innimellom opptrer de unisont. I det ene øyeblikk insisterende, i det neste prøvende, deretter morsomme eller dypt alvorlige. En melodi formuleres som et spørsmål, et annet instrument svarer straks. Å spille kammermusikk er det aller morsomste, forteller musikere. Det merker lytteren.

Strykekvartetten er Homo sapiens på sitt beste: Ikke alene, ikke i masse, men i individuelt fellesskap. Kvartettens medlemmer spiller som om de spilte solo, men får det likevel til å klinge som en enhet. Fire sjeler, én komplisert tanke. Kanskje et mønster for samfunnet, bedriften, organisasjonen? Goethe mente at strykekvartetten virkeliggjør den demokratiske idé.

Øyekast, mimikk, bevegelser. Samspillets magi blir tydeligere for meg når jeg kan se musikerne. Derfor setter jeg meg gjerne på første rad, på kanten av stolen, redd for å gå glipp av ordskiftets skjøre nyanser og flyktige overganger. Sittende slik opplever jeg øyeblikk fulle av strengegnikkende kvalitet.

Tårer falt ned på notearket da Beethoven satt og skrev cavatinaen. Skjønnheten berørte den døve mannen. Satsen er den femte i kvartett nummer 13, opus 130. Du merker det på musikerne. De spiller satsen med ekstra innlevelse. ”Bedre blir ikke tilværelsen i denne bransjen”, sier den norske Vertavo-kvartetten. Det er en veldig kontrast mellom cavatinaen og den originale finalen i opus 130, Grosse Fuge. Den siste er vill og forrykt. Lyden er massiv. Hadde Beethoven mentalt forlatt denne verden? Isolert i sin syke og døve tilværelse?

Beethoven gir fortsatt lyd fra seg. I år er det 240 år siden han ble født. I Kina spiller 38 millioner barn Beethoven. I Venezuela betyr han mer for slumbarna enn Redd Barna og SOS Barnebyer. Flere hundre tusen unge gutter og jenter blir trukket bort fra slummen og inn i musikkskoler og orkestre som spiller Beethoven og annen klassisk musikk.

–  Endelig et sted der en sjel kan være for seg selv, skrev Aleksander Kielland om Beethovens kvartetter. Dikteren plasserte dem ”over all annen musikk i hele verden.”

Ikke rart cavatina-satsen fikk plass i Voyager. Har du hørt den?