Hel på vidda

Jeg liker slike nakne, ørkenaktige landskaper som Norge er halvfullt av. Det ødslige og karrige har en egen skjønnhet. Her jeg går er det overflod bare på luft og rom og snø. Dessuten på stillhet.

Stillheten hører med til de få fastboende på en vintervidde. Snø og kulde gjør stillheten veldig. Bare lyden fra mitt eget indre summer svakt i ørene. Landskapet er så taust at når jeg lar ski og staver hvile, lurer jeg på om hørselen har sviktet meg. Jeg må slå staven mot den ene skien for å få bekreftet at jeg fortsatt har trommehinner.
I dag utfolder seks og en halv milliard mennesker seg på vår lille klode. Antall kvadratmeter menneskedominert natur vokser kraftig dag for dag. Men ennå kan vi finne store rom som dette – uten musikk, uten selgere, uten telefonsnakk, uten SMS-pip. Steder du kan være alene med verdensrommet og ditt trofaste, ennå bankende hjerte.

Jeg er alene med et bankende hjerte her på vidda. Skjønt en og annen gnager finnes vel under snøen. I lufta muligens en fugl – kanskje også en fullastet SAS Braathens.
Jeg er født i byen, oppvokst på asfalten og trives der, men av og til rømmer jeg bygatene fordi jeg er glad i kontraster. Rømmer til noe avsides og mennesketomt, noe enklere og mer bestandig. Jeg liker at jeg klarer å omstille meg fra vrimmel til vidde på kort tid.

I løpet av en uendelig lang evolusjon er vi mennesker blitt tilpasset naturen. Byene har vi bygget selv, men de er ikke i samme grad tilpasset våre behov. Det er krevende for oppmerksomheten å traske rundt i bygater. Jeg skjermer meg automatisk. Sløver ned sansene litt, og har ofte problemer med å merke meg ting som skjer utenfor synsfeltet. Her oppe på fjellvidda forsvinner skylappene. Jeg fanger lettere hendelser jeg ikke er konsentrert om.

Hvorfor har jeg strevd meg opp til fjellvidda på trått føre? Ønsker jeg å være alene? Eller er det for å møte en stemning som finnes i meg selv? Jeg begeistres når jeg innimellom treffer på musikk, litteratur og bildekunst jeg kjenner meg igjen i. En behagelig følelse oppstår: Jeg er ikke alene her i verden. Jeg har en tvillingsjel i kunstneren. Er fjellvidda også en slags tvillingsjel? Passer vemodet rundt meg til vemodet inni meg? Jeg tror det. Sjelen hygger seg når den treffer likesinnete.
Dagen i dag er grå og halvmørk. Ingen sol og ingen skygge. Det er lett å overse ujevnheter i fokksnøen. Plutselig går jeg på tryne i en slak nedoverbakke. Sekken fyker fremover. En ravn skriker.

Har jeg søkt meg hit for å føle meg liten? I boka «Kunsten å reise» drar forfatteren Alain de Botton inn i ørkenen og spør: Hva gir slike golde, overveldende landskaper oss? De egger menneskesinnet fram til det sublime, svarer han. Mange landskap er vakre, uten å være sublime. Et landskap kan fremkalle det sublime når det viser en kraft større enn menneskenes, en kraft som virker truende på dem. Det sublime har å gjøre med en følelse av svakhet.

Hvorfor oppsøker vi følelsen av å være små? Ikke alt som er mektigere enn oss behøver å være vemmelig. Det som trosser vår vilje, kan skape sinne og bitterhet, men det kan også vekke ærefrykt og respekt. Vi blir ydmyket av det som er mektig og simpelt, men vi føler ærefrykt for det som er mektig og verdig. Vi kan vende tilbake fra slike steder og føle oss, ikke knust, men inspirert av noe som ligger utenfor rekkevidde. Og siden det som er mektigere enn mennesket gjerne er blitt kalt Gud, er det nærliggende å komme i tanker om en guddom når du befinner deg i slike landskap, mener de Botton.

Når jeg er alene med verdensrommet oppstår det gjerne tanker om universets begynnelse i hodet mitt. Hva fantes før «det store smellet» for omkring 15 milliarder år siden? Hva fantes før tid og rom oppsto? Hvem eller hva samlet sammen brennstoffet til eksplosjonen – og fra hvor? Kan noen svare meg? De endeløse områdene i naturen gir oss kanskje den fineste påminnelsen om alt som overgår oss. Tilbringer vi mer tid i slike landskaper, kan det kanskje hjelpe oss til lettere å akseptere plager vi har.

Kineseren Lin Yutang er enig med de Botton. Naturen er et sanatorium, skriver han i boka «Smilende livskunst». Naturen kan kurere et menneske for storhetsvanvidd. En fjelltur befrir brystet ditt fra tåpelig ærgjerrighet og unødig bekymring. Mennesker trenger av og til å bli «satt på plass» for å kunne se tingene i de rette forhold. Til det er naturen best. Det er derfor menneskene alltid er små i kinesiske landskapsmalerier.
Nå gir vidda seg over til tussmørket. Snøen begynner å fyke. Jeg snur, men finner ikke løypa jeg nettopp har tråkket opp. I sekken er matboksen tom. Gud – er du der?