Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Guds egne hester

Han står bare noen meter fra meg. Rett ved fylkesveien. En merkelig skapning. En elgokse solnedgang.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Han står bare noen meter fra meg. Rett ved fylkesveien. En merkelig skapning. En elgokse solnedgang.

Jeg er ikke redd. Elgen vet jeg kan være farlig. Noen molekyler menneskelukt er vanligvis nok til at den tar beina fatt – og få skapninger løper like elegant som elgen. Mykt, spenstig og lydløst blir hundrevis av kilo borte mellom steiner, stubber og nedfalne trær. Elgen forsvinner som om den var ingenting. ”Elgen er Guds egne hester”, skriver Henry David Thoreau.

Mange har et mindre poetisk forhold til denne rare, langbeinte og langørete kjempen. Midt på 1800-tallet var elgen nesten utryddet i store deler av Norge. Den var en sjeldenhet. En sommerdag på den tiden drepte noen beslutningsdyktige namdøler et stort, svømmende, merkelig dyr. Ingen visste hva slags dyr det var før stedets eldstemann kunne fortelle at det var et ”elgsdyr”.
Elgbestanden tok seg opp igjen takket være reduksjon av vinterjakt, fangstgroper – og av rovdyr. Fra begynnelsen av 1970-tallet eksploderte bestanden på grunn av hogstflater med god produksjon av mat til elgen og en såkalt ”rettet” avskyting der voksne kuer skånes fremfor okser og yngre dyr. I dag er elgen sannsynligvis mer tallrik enn noen gang.

Jeg er på skuddhold, men elgen står stadig stille i skumringslyset. Jeg har tid til å beundre oksen, og skjønner at elgens merkelige skikkelse har stimulert bildekunstnere helt fra steinalderen: Fra malerier på Altamiras grottevegger i Spania og helleristninger i Norge til elg i solnedgang på stueveggen min.   

Nå i oktober barker menneskestammen og elgstammen sammen i sitt årlige rituelle oppgjør. Børser, bikkjer og Ari Behn inntar skogen. Bortimot 60 000 mennesker skal drepe bortimot 40 000 elg. Tapstallene er ulikt fordelt. Slik de gjerne er i moderne kriger der den ene part er teknologisk overlegen. Elgen har ikke drept mennesker i Norge. I hvert fall ikke de siste hundre år.

Den digre drøvtyggeren har med store sørgmodige øyne måtte finne seg i å være et bytte for ulvetenner, fangstgraver og kuler. Nå også for våre kjøretøyer: Innenfor 25 kilometer på Rørosbanen slakter toget årlig omkring 75 elg.

I Norge er det  vanskelig å tenke på elgen uten å tenke på jakta. Men bare å betrakte elgen som en ressurs og et velsmakende kjøttstykke, skygger for elgens storhet. 
Skogens konge er av gammel familie: De første hjortedyrene levde i Eurasia for rundt 20 millioner år siden – og utviklet seg opprinnelig i sumpskogene. Du aner ennå på farge og fasong at elgen er oppstått av myrjord og treskygge en gang i urtiden. Elgen legemliggjør barskogenes historie. Elgen er en olding. Den ser forhenværende ut, i likhet med tiur, frosk og humle. Det er elgen som er skogtrollet!

Sola har gått ned. Elgens veldige gevir er i ferd med å bli utydelig i det sviktende oktoberlyset. Er det ikke utrolig at det hvert eneste år vokser ut et nytt gevir med opptil to meters vidde? Men statussymboler koster gjerne: Geviret er tungt å bære og veksten krever energi. Hvorfor investere så mye? For å skremme konkurrenter fra eget territorium? For å tiltrekke seg paringskåte damer? En zoolog vet nok ikke helt. En poet lurer på om det er for å ligne en indianerhøvding.

Elgen konkurrerer i Europa med visent (europeisk bison) og isbjørn om tittelen Europas største landpattedyr. Navnet sitt har elgen trolig fra det greske ordet alké som betyr styrke. En stor okse veier opptil 700 kilo.

Jeg våger meg nærmere elgoksen. Jeg står i halvmørket og studerer den lange mulen. Elgen lukter seg gjerne fram til de beste matbitene og bruker mulen til å forsyne seg med. Mulen er elgens hånd. Bred, bevegelig og smidig fingrer mulen fram de saftigste bitene på treet og passer på at mindre fristende kvister ikke følger med ned i magen.
Magen? Elgen har ikke mage, den har vom. En solid drøvtyggervom som kan romme 80 liter fôr! Mikrober bryter ned cellulose og lignin i plantekosten. Brekker du elgens brune ekskrementer i to, ser du at innholdet har gått gjennom en fintmalende kvern. Kanskje vi skulle kalle elgen skogens kaptein i stedet for skogen konge – kaptein Vom?

Nå skimter jeg knapt elgen der han står blant brune bregner, vissent gress og avblomstret geiterams. Jeg merker at det lukter sterkt og godt av halvråttent løv.
Sammen med løv og blåbærlyng er geiterams og andre store urter elgens favorittkost om sommeren. Med frysninger på ryggen så jeg en gang en elg stå i et tjern å slafse i seg røtter av bukkeblad og nøkkerose. Bare rygg og hode var over vannet. Det må være elgen som er nøkken!

Om vinteren havner kvist med bark, knopper og skudd i vommen. Mulen konsentrerer seg om kvist under en viss tykkelse. Spiser elgen grovere kvist vil den raskt kjenne seg mett, men fordøyelsen av fiberrik cellulose tar så lang tid at kjempen risikerer å sulte i hjel. Forunderlig at en slik kost blir til et så velsmakende kjøtt.

Jeg står sulten og tenker på at elgen kanskje får problemer når Norge nå blir varmere. Elgen er nemlig avhengig av uferdige, næringsrike planter om våren. Planter som ennå ikke har utviklet tungt fordøyelig fiberinnhold. Høyere temperatur og raskere overgang fra vinter til sommer forkorter plantenes vekstperiode, og dermed tidsrommet elgen kan sette i seg måltider med høy kvalitet. Jeg fryser.

Har du ikke sett elgen? Kom deg ut i skumringen eller i grålysningen. Snakk med kjentfolk og oppsøk et treløst område der elgen gjerne finner mat – en fjellmyr, en flatehugst eller en hei på kysten. Eller gjør som meg, still deg opp ved et elgskilt langs veien. Kanskje kommer kongen. I kveld kom han ikke. Jeg måtte nøye meg med ett av Vegvesenets kunstverk.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -