Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

En utenlandsk affære

Det gamle vannkraftanlegget ved Sørfjorden i Tyssedal havner sannsynligvis snart på UNESCOs verdensarvliste over kulturminner.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Det gamle vannkraftanlegget ved Sørfjorden i Tyssedal havner sannsynligvis snart på UNESCOs verdensarvliste over kulturminner.

Regnet skarptrommer mot frontruta. Vindusviskerne strever. Det er fredag kveld og vi senker oss ned i sprekken mellom Folgefonna i vest og Hardangervidda i øst, ned til Sørfjorden og Odda. På begge sider fosser vann i hvite striper utover bratte fjell. Tåkedotter svever over fjorden.

Det var vannet som trakk verden til Odda. På det meste hadde det lille stedet ti hoteller. Hotell Hardanger var størst i Norge da det sto ferdig i 1896. Turistene kom seilende for å oppleve foss og fjord: «Efter lunsj tog en gammel Gentleman med fire Damer Plads paa Molen udenfor hotellet i fem fletstole. De rørte sig ikke og talte ikke… Det viste sig, at de sad med aabne Øjne og betragtede Naturen».
Sjåføren og jeg rekker en pizza på Peppes før vi går til sengs. Jeg drømmer at jeg befinner meg hjelpeløs nederst i et kar som fylles med vann.
Lørdag morgen. Jeg tar på meg regnjakke og går ned til kaia. Utenfor Mett&Go sitter en gruppe menn og drikker kaffe. Det drypper fra markisen. Praten blander seg med suset fra elven som kaster seg ut fra fjellet i øst. I går leste jeg at norske bønder allerede på 1100-tallet utnyttet vannkraft til kvern og mølle. Teknologien kom fra India.
Vi kjører seks kilometer utover Sørfjorden til Tyssedal og Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum for å lære mer om en viktig del av norsk industrihistorie. Værguden skrur av og til på sparedusjen nå. Vi ser flekker av solskinn gli bortover fjellsiden. Sjåføren og jeg er enige om at himmelens blåfarge tar seg spesielt godt ut når vi bare skimter den så vidt gjennom hull i grå skyer.

Guiden Gro låner oss paraplyer og forteller entusiastisk om museet. Vi lar oss imponere. Museet er ikke bare verdt en omvei når du først er på Vestlandet. Det er verdt en egen reise. Kanskje du skal skynde deg for å unngå kø. Det gamle vannkraftanlegget Tysso I, som museet er bygget opp rundt, havner sannsynligvis snart på UNESCOs verdensarvliste over kulturminner – og turister vil strømme til i større mengder enn i dag.

Kraftverket leverte fra 1908 strøm til engelske Sun Gas Companys produksjon av karbid inne i Odda. Den kraftkrevende industrien ble lagt nær fossene fordi overføring av strøm over lange avstander ga stort energitap. Hvorfor karbid? Før glødelampen brukte England acetylengass fra kalsiumkarbid til lampelys i gruver og på jernbanen.
Først oppdaget utlendingene fossenes skjønnhet, så oppdaget de fossenes kraft. Vannkraften gjorde det billig å produsere strøm i Norge. Billigere enn i noe annet europeisk land. Vår kraftkrevende industri ble fra begynnelsen av en utlandsk affære. Kapitalen kom fra Sverige, Tyskland, England og Frankrike. Norske banker hadde ikke råd. Teknologien var også gjerne importert. Mange anleggsarbeidere kom fra Sverige. Eiere, kunder, maskinleverandører og patentrettigheter befant seg i utlandet. Der også markedene lå. Sårbare markeder. Disse industristedene ble utlandske enklaver blant norske fjorder og fjell: Odda, Tyssedal, Rjukan og Sauda...

Hva hadde en NorWatch-journalist funnet om han besøkte Odda og Tyssedal for snautt åtti år siden? Han hadde funnet et klassedelt samfunn: «Det var først direktørene, så var det ingeniørene, og så var det kontorfolkene, og så var det alle de andre…», forteller en funksjonærdatter. Piggtrådgjerder skilte klassene i boligområdene. Journalisten hadde i tillegg møtt støy, støv, stank, røyk og giftige gasser. Men også fått høre: «Det er røyken vi lever av». NorWatch hadde videre merket seg at bedriftene tok vare på arbeiderne: Lav husleie, billig strøm, sosiale goder, relativt bra lønn. Industristedene ble foregangssamfunn. Tanken var å dempe kamp og protester – og å sikre seg stabil arbeidskraft. Arbeiderne har likevel vært godt organisert og har med jevne mellomrom helt opp til i dag slåss mot utenlandske eiere.

Etter omvisningen i den vakre kraftstasjonen – arkitektenes motto var at heslige industribygninger ikke lenger var tillat – sender Gro oss opp i fjellet, opp dit hvor to av Norges fineste fosser ble ofret for å gi industrien billig strøm, opp til demningen som samler vannet fra Hardangervidda før det presses ned til turbinene. Vi engster oss for å møte bobiler på den svingete, steile veien. Kineserne har sin mur, svenskene sin Göta Kanal, vi nordmenn har Ringedalsdemningen, tenker jeg når jeg ser den drøyt halvkilometer lange og 33 meter høye demningen som ble bygget av håndhugget stein. På motsatt side av veien ser vi vannet fosse hvitt inn i det halvtomme magasinet. Foran bilen driver en linerle, på sommerbesøk fra Afrika, og fanger insekter. Innimellom rister den av seg regndråper.  

Bønder solgte rettigheter til jord og vann for småpenger. Men mange kjente seg truet. Hvem skulle råde grunnen i Norge? «Naar Bygd efter Bygd mister nogle hundrede Maal af sin dyrkede Jord, da blir det et Livsspørsmaal for den norske Bondestand at modsætte sig Storkapitalens Herjinger,» skrev Dagbladet. Andre fryktet at de utenlandske industrienklavene ville svekke Norges ferske selvstyre.

NorWatch ville også notert seg at denne industrireisingen for en stor del foregikk uavhengig av norsk politikk. Private interesser drev den fram. Men i 1909 klarte stortingsflertallet etter mye strid å vedta at utlendinger og aksjeselskap måtte ha konsesjon for å  kunne kjøpe skog, foss og bergverk.      

Søndag biler vi nordover langs Sørfjorden. Sola skinner på rødmende epler og plommer på begge sider av veien. Her inne har det vært vanlig å kombinere jordbruk og arbeid i industrien, men ellers hadde de vannkraftbaserte industristedene i Norge ofte beskjeden virkning på distriktene rundt.

Vi stanser ved en bod for å kjøpe epler før reisen hjemover over Hardangervidda. Sorten heter «Quinte» og stammer fra Canada. Så da er vel også eplene en utenlandsk affære? Det var cisterciensermunker som på 1200-tallet tok med seg epledyrkingen til Norge.

Da er det vel bare vannet her inne i Sørfjorden som er norsk, sier jeg. – Nei, det kommer som regel fra havet bortenfor De britiske øyer, sier vestlendingen ved rattet.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -