Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

St. Stephens Green i Dublin (Foto: Istockphoto)

En fanget sommer

Jeg ser rovdyr. Jeg ser rødstruper snappe blinkende insekter i lufta. Jeg ser en hund overraske en bydue, gripe den med kjeften, riste livet ut av den.
St. Stephens Green i Dublin (Foto: Istockphoto)
St. Stephens Green i Dublin (Foto: Istockphoto)
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Jeg ser rovdyr. Jeg ser rødstruper snappe blinkende insekter i lufta. Jeg ser en hund overraske en bydue, gripe den med kjeften, riste livet ut av den.


Etterpå klapper hundens herre hunden, og sammen går de videre. Litt bortenfor passerer de en menneskemor og hennes to små døtre som mater duer med brødbiter.

I dag hviler jeg på en benk, ikke på en morken stubbe. Stifinneren har vandret ut av norsk barskog og inn i St. Stephens Green, en park i Dublin. ”Crossing Stephen’s that is my green”, fastslo James Joyce. Det står det skrevet på parkens byste av ham. Jeg skjønner forfatteren. St. Stephens skal i likhet med Irland romme førti nyanser av grønnfargen, og har dessuten en foss, en innsjø og flere fontener.

Driften etter grønske lever i oss. Byboere vil helst bo nær en park. Det gjelder også urban ungdom i byer som New York og London. Grønne områder gjør at vi en stund glemmer at byen nettopp er by. Parkene er dessuten sosiale. Det begynner med en hilsen, fortsetter med en samtale og ender med et bekjentskap. Ferden mot bekjentskap går raskere med en hund eller en barnevogn i hånden. Parkene opphever ulikheter og klasseforskjeller.

«En park er en fanget sommer dypt i byen
lenket til murene så vi kan se den alle.
Kom her, barn. Slik ser en sommer ut.» *

St. Stephens Green er en fange midt i Dublin. Den rektangulære parken er sperret inne av bygninger og trafikkerte veier på alle fire sider.

Springvannets silder kontrasterer lydene rundt parken: Sirener, feiemaskiner, kirkeklokker, gatemusikanter, trikkeklemt, tikkende trafikklys, to-etasjers busser – og huiende avisselgere: «Herald!». Én lyd er sjelden å høre: sykkelhjuls smatt mot asfalt. Er det bare de mest vågale, de spesielt interesserte, som sykler i Dublin? Den flate byen kunne vært en sykkelby, som Amsterdam og København, men er det ikke.

Kan våre byer først sanses fullt ut når de er fylt av kontraster – mellom støy og stillhet og mellom grått og grønt?

Jeg kom gående til St. Stephens fra Trinity College, fra bokrikdommen i universitetets Old Library. Bibliotekets Long Room rommer over 200 000 antikvariske bøker over to etasjer. Når bare fem linjer i en bok kan gjøre meg lykkelig, så er det i Long Room muligheter for god stemning i hodet mitt.

Her er bokrikdom i Irland, men ikke skogrikdom. I avisen Irish Independent leser jeg at den grønne øya bare har igjen 0,1 prosent av sin opprinnelige skog – og nå er denne urskogen truet av en soppsykdom importert fra USA.

Én gang i mitt liv er jeg blitt angrepet av et dyr. Akkurat det dyret padler nå ut av løvtreskyggen og inn i solskinnet foran meg. Jeg studerer det med min lille Leica-kikkert som jeg alltid har i lommen når jeg besøker byparker. «Mute swan» kaller britene dyret, taus svane. Knoppsvanen er stillferdig, men kan også være hissig. En hann blåste seg opp og forfulgte meg med nebbet som våpen en gang jeg i Danmark passerte nær dens hekkeplass.

Nå er svanen jeg ser kanskje handikappet. Svaner feller og fornyer alle sine store vingefjær om sommeren, og kan i en drøy måned ikke fly. Heldigvis feller ikke hann og hunn fjær samtidig, så en av dem er alltid i stand til å forsvare make og unger.

Urørt natur kan sjelden måle seg med den vi mennesker påvirker, skriver den svenske entomologen Fredrik Sjöberg i boken «Flugfällan». Sjöberg trekkes til hager, alleer, kirkegårder, veikanter og beiteland – ja til og med til snauhugde kraftgater. For ham er disse områdene rikere og mer interessante enn mennesketom natur.

Sjöberg utfordrer mitt villmarkshjerte. Jeg trives i urørt natur, i terreng der jeg ikke verken ser eller hører noe menneskeskapt. Der kan jeg få en av de beste av alle påminnelser: det finnes storhet. Jeg må likevel innrømme at byparker med vann og gamle løvtrær også rommer et mangfoldig liv. Vi som er fiksert på arter har alltid noe å glede oss over. Også i en park som denne oppstår tanken om at livet mitt bare er en liten del av det som finnes.

Stephen’s er også min «green».

(* Dikt: strofe fra Rolf Jacobsens «Fangen»)

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler