Elsket være de som setter seg – på Gråbrødretorv

Et torg må ha en menneskelig målestokk – ikke være for vidt og utflytende. Kongens Nytorv og Rådhusplassen er for store for meg. Gråbrødretorv er passe stort. Det ligger i Københavns latinerkvarter, nord for gågaten Strøget, og er omgitt av gule, grønne og røde hus. Torgets navn stammer fra tiggermunker som med grå kappe og rep om livet slo seg ned her for snart åtte hundre år siden.

En kvinne med svarte stiletthæler klaprer grundig forbi benken min. Hun skyver en sykkel med et rødt barnesete på. En dokumentmappe rister på barnets plass. En annen kvinne bærer bagetter ut til restaurantbordene. Hun er gravid under et hvitt forkle. Gråbrødrene ville kanskje ha rådet henne til å se på vakre ting for å få et vakkert barn. Jeg legger merke til at hun stanser et øyeblikk og ser på tuntreet som er ivrig i vinden. To menn løfter ut stoler i bast.

”I disse delene av København flanerer man, flytende på andres flid. I de latinske gatene møter man til og med ansikter som uten blussel vedstår seg dagdriveriets skjønne plikt”, skriver Johan Borgen. På Gråbrødretorv kan du flytte deg fra benk til benk, eller fra restaurantstol til restaurantstol, og fordrive dagen. Være unyttig. Flyte miljøvennlig på andres flid.

Jeg teller ti restauranter på torget, pluss to til i utkanten – i tillegg noen små butikker. I torgets antikvariat kan du kjøpe vesentlige ting som notene til ”Hilsen til Norge. Kantate fra Studentertorget 1869” komponert av J.P.E. Hartmann. Fra vinbutikken ”Solo Vino” kan du gå forventningsfull ut med en flaske Pietradomice Casanova Di Neri til kroner 636. Fra Pedal-Atleten kan du sykle hjem med en knallrød Old Fashion med tre gir til kroner 3199,-  Restauranten Le Pavé tilbyr ”Snegle à la Dumaine” i smør, hvidløg og persille til kroner 74,- På Gråbrødretorv får du også timer i ”dynamisk psykoterapi”. Snegler, sykkel og psykoterapi – langsomme ting som hører dagdriveriet til.

Serveringspikens spørrende smil er raskt på plass når jeg setter meg ned ved et utebord på restauranten Peder Oxe. ”Elsket være de som setter seg”, skriver César Vallejo. Piken noterer min bestilling i hodet sitt: Et rugbrød med Skagen-sild krydret med ansjos, et nybagt surbrød med friskkærnet smør og fjordrejer, og en Carlsberg special. Jeg kjenner smaken av Danmark i smørbrødet.

Jeg blir gjerne sjenerøs etter et godt måltid. Rett og slett ordentlig glad i det meste jeg får øye på. Verden berører meg på en ny måte. Jeg sender en takk til bakeren, fiskeren og kornbonden, og glemmer ikke hun som serverer meg. Jeg takker også gråbrødrene, brosteinsleggerne og juratiden. Var det ikke juratiden som skapte granitten? Jeg priser også syklistene. Sittende rett opp og ned tråkker de svarte sykler over torget med kurver på styret. Jeg sender også en takk til min egen far i himmelen. Det var han som første gang tok meg og mine store øyne med på toget til København. Serveringspikens travle smil er der igjen. Jeg bestiller en kopp kaffe og sender samtidig en takk til kaffekvernen. Har du fått med deg at Johann Sebastian Bach på 1700-tallet skrev en kaffekantate – om en fars forsøk på å hindre sin datter i å bli avhengig av den nye, moderne drikken? Datteren vinner.

Måltidet gir meg også et godt forhold til han eller hun som plantet torgets tuntre, en platanlønn. Den har knudrete, grå stamme og er hundre år gammel. Jeg spør: Er det først mulig å nyte en by fullt ut når den også tilbyr glimt av natur? Akkurat som jeg gleder meg over menneskeskapte ting i fjellet, en sti, en steinbro, en setervoll, gleder jeg meg over natur i byen, en lønn, en linerle, en løvetann gjennom asfalten. Torgets enslige tuntre forsterker min byfølelse. Og omvendt: Brostein og bygårder gjør inntrykket av det grønne løvtreet sterkere.

Hva slags mennesker hører sammen med de røde, smale husene som står skulder ved skulder på sørsiden av torget? ”Solo vino” holder til i kjelleren. Jeg ser en dame bære et bord og to stoler fra torget og ned i butikken. Hun ligner en innehaver. Med bordet har hun fristet passerende mennesker til å sitte ned for en smaksprøve. Etterpå låser hun et gitter foran vinduene og lukker døren. I andre etasje, bak smårutete vinduer, vasker en gråhåret kone vinduskarmene. Etter vasken plasserer hun en grønn vase med røde roser ved hvert vindu. Ut fra oppgangens inngangsdør kommer det en kjærlighetserklæring. ”I love Copenhagen” står det på en jentes svarte genser. I fiolette tights og grønt skjørt rider hun bort på en rød sykkel. Like etter går vindamen hjem med klirrende flasker i en pose.

Jeg får plutselig en merkelig lyst til å tilbringe resten av livet mitt i et av disse husene. Jeg hører visst hjemme her. Har jeg bodd her en gang? Kanskje samtidig med Johan Hermann Wessel? I 1772 skrev han ”Kjærlighet uten strømper” i Gråbrødretorv nr. 3.
Kvinnen med stiletthæler som jeg så i morges, klaprer nå den andre veien. Kanskje dokumentmappen snart skal vike plassen for et barn i det røde setet?  

– Det er blitt kjølig, sier han til henne. De to sitter under en parasoll ved nabobordet mitt. Han tømmer siste rest av rosévinen, litt til henne, litt til seg selv, tørker seg med servietten og ikler seg en genser. Så henter han et av restaurantens pledd til henne. De  ligner hverandre. De må ha spist mange måltider sammen. Kanskje dette er deres friluftsliv?

Mitt friluftsliv foregår oftest i skogen. Men jeg merker at Gråbrødretorv har den samme virkningen på meg. Tempoet mitt dempes. Mer forunderlig er det at et byrom som dette gir meg en landskapsfølelse av samme gode styrke som fjell og skog.
Tuntreet er blitt taust etter dagens blåst. To stokkender flyr under en mørk himmel og snakker som Donald Duck. Serveringsdamen snakker også. – Farvel og tak, sier hun.