Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Du gode hjul

Jeg sykler gjennom et landskap med langsom elv og spirende åker. Sola har bare så vidt sluppet fri fra åsen i øst. Rester av natten sitter i kroppen min. Minst en gang om våren prøver jeg å være ute når det første sollyset åpner blomster og fuglenebb.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Jeg sykler gjennom et landskap med langsom elv og spirende åker. Sola har bare så vidt sluppet fri fra åsen i øst. Rester av natten sitter i kroppen min. Minst en gang om våren prøver jeg å være ute når det første sollyset åpner blomster og fuglenebb.
På sykkel
I slike stunder får jeg en ømhet for tohjulingen min, den blir en nær venn. Jeg klapper den som en ridehest. Jeg skryter av den. – Du er et fantastisk redskap, sier jeg. Vakker er du også i din enkelhet. Du gir meg selvfølelse fordi jeg forstår deg – og kan reparere deg.

Jeg hører lerkesang og insektmusikk. Rotfaste vekster flyr forbi meg på begge sider, lysegrønn hvete, gul løvetann og blå veronika. Hele tiden susende sykkelvind. En stemme trommehinnene mine har blitt godt kjent med.  

Du er en av menneskets fineste oppfinnelser, smigrer jeg. Du er det perfekte transportmiddel. Med deg mellom beina overgår mennesket dyr og maskiner i effektivitet. I forhold til vekta bruker både flyet, fuglen og fisken mer energi til å forflytte seg.  

Jeg har lest at luftslangen og andre enkle oppfinnelser som på 1800-tallet ga sykkelen den makeløse effektiviteten, bare kan sammenlignes med tre andre oppfinnelser i transportens historie. I steinalderen: Hjulet. I middelalderen: Hestens seletøy, stigbøyle og sko. I det femtende århundret: Portugisernes havgående skip.
Sjøer av duft dasker mot ansiktet mitt. Risikerer jeg å deformere ansiktet? På 1890-tallet ble syklister advart mot å bevege seg mot vinden i den høye farten – de kunne få et sykkelansikt.

Jeg vil holde en tale for deg Carl Drais von Sauerbronn (1785-1851). Du er av mange regnet som sykkelens oppfinner. Jeg burde ha talt til deg for lenge siden. Du rullet inn i mitt liv da jeg var tolv. Rød, funklende og eggende sto min første, nye sykkel der. To dager etter ble DBS’en stjålet. En av de svarteste dager i mitt liv.

Oppfinnelsen din, Carl, er en av mine beste kamerater. Du har gjort meg svevende, vektløs – så nær stillheten. Du hadde en fabelaktig idé og gjennomførte den. Hvordan kjente du til energikrisen? Ante det deg at du skapte en løsning?

Jeg sier til sykkelen min: – Du er renslig. Du bidrar mikroskopisk med svevestøv og utgjør ingen trussel mot værlaget. Stillferdig er du også. Vi to vekker ingen på vår morgentur. Din bevegelse er like fredelig som stokkandens padling i elven ved siden av oss.

Lønnsom er du også: Når en nordmann bruker deg til jobben eller skolen sparer han samfunnet daglig for 150 kroner. Hva om matpakkesyklisten får tilbakebetalt pengene samfunnet tjener på ham? Med for eksempel to hundre sykkeldager i året, blir det 30 000 kroner. Bejing-aktige sykkelkøer hadde oppstått – kanskje.
Jeg forteller sykkelen at det er godt å bruke et redskap som jeg er så fortrolig med at jeg kjenner det som en forlengelse av kroppen.  

Blir jeg blind av kjærligheten til sykkelen? Nei, jeg vet hvordan det kan være å ri den: Når buksebaken trekkpapiraktig suger vann fra setet. Når mitt venstre buksebein utgjør en skvettlapp for passerende biler. Når regn på brilleglassene visker ut den hvite grøftekantstripen jeg balanserer på. Jeg har hørt en kirurg kalle syklister kroppsdelsdonatorer. Så selv om den britiske legeforeningen trøster oss med at helsefordelen ved å sykle er tjue ganger større enn risikoen for å forulykke, er det kanskje forståelig at ikke flere sykler til jobben.

Har sykling noe til felles med dansen? Filmfiguren Billy Elliot, gruvearbeidersønnen som heller ville danse enn å bokse, ble spurt av opptaksjuryen ved The Royal Ballet School om hva han tenkte på når han danser: – Jeg forsvinner, jeg blir elektrisk, jeg svever som fuglene, svarte han. Også syklisten bryter lenker, opphever tyngdekraften. Det er kanskje derfor tohjulingen har overlevd, til tross for sterk konkurranse fra mektigere og makeligere transportmidler.

Berusende frihetsfølelse og sang hører sammen. Jeg kan ikke synge, men jeg synger. Sykkelen min bærer en arie inn i vårskogen. Fuglene lytter. Ekornene roper tsjekk-tsjekk. Bregnene ruller ut sine små faner.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler