Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Du er enestående

STIFINNER: Et kunstverk kan sette meg i stemninger som minner om forelskelse. Like gåtefulle stemninger. Jeg tror det kan oppstå en tilknytning mellom mennesker og kunst som ligner tilknytningen mellom mennesker.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
STIFINNER: Et kunstverk kan sette meg i stemninger som minner om forelskelse. Like gåtefulle stemninger. Jeg tror det kan oppstå en tilknytning mellom mennesker og kunst som ligner tilknytningen mellom mennesker.

Joggeskoene mine beveger seg bortover Strøget, opp Købmagergade, over Kultorvet til Nørreport jernbanestasjon. Klokken nærmer seg tolv, jeg skal rekke et tog og ser ikke så mye av Københavns gater gjennom yrvåte briller. Tiden jager meg fram. «Skridttællerbogen » legger jeg likevel merke til gjennom et bokhandlervindu.

Boken oppfordrer leseren til å gå ti tusen skritt om dagen. Jeg tenker på københavneren Søren Kierkegaard som gikk seg til sine beste tanker og skrev sine bøker mens han gikk. Mer ordinære hjerner kan også like å gå. Selv går jeg gjerne en time eller to daglig. Grunnen kan variere: Tretthet, uro i kroppen, blå himmel, oppstemthet og nysgjerrighet – det kan være mye å lære på en spasertur. Mest gåtid bruker jeg på transport av hode, kropp og syvende sans til og fra Lillestrøm stasjon. Å reise med tog er det nest beste etter å bruke egne bein. I dag tar jeg kystbanen fra Nørreport og nordover til Humlebæk. Gjennom togvinduets glass og ramme ser jeg en brun vinter. I halvmørket flyr små dammer med svaner forbi toget. Vimpler prøver å slite seg løs fra flaggstengene de er festet til, de vil sørover. Nakne trær med kråker skjelver. Jeg tror trærne misunner oss vår evne til å gå. Vår gange er et lite mirakel.

Fra Humlebæk stasjon vandrer jeg ti minutter gjennom villabebyggelse til et av Europas fineste museer – Louisiana Museum for Moderne Kunst. Det ligger ved Øresund. Sjenerøse vinduer bringer sundet og en gammel park inn i utstillingsrommene. Mange skulpturer har fått plass ute – på gressbakker, under trær og ved vannkanten. Han som grunnla Louisiana var etter tur gift med tre kvinner med samme navn – Louise.

Jeg liker å konsentrere meg om et lite antall severdigheter når jeg besøker en by. På dette København- besøket har jeg valgt å bruke en halv dag på Louisiana. Jeg innbiller meg at jeg er vennlig mot miljøet når jeg bruker tid og penger på kunst og kunstmuseer. Framtiden i våre hender anbefaler forbruk og aktiviteter som begynner på bokstaven k: kunst, kino, konsert, kafébesøk, katedralbesøk, kikking på fugler... Kunstmuseer har én feil. De tilbyr for mye. Mottakerapparatet mitt har begrensninger. Jeg blir fort trøtt. Derfor hadde jeg tenkt å konsentrere meg om bare ett verk – engelskmannen David Hockneys syv ganger syv meter store maleri av Gran Canyon. Men akkurat det maleriet er nå fjernet fra veggen. Slikt skjer ofte når jeg besøker et museum og på forhånd har valgt meg ut et kunstverk – enten er det utlånt, eller så er rommet det henger i under oppussing, eller som nå, det er tatt ned for å gi plass til en midlertidig utstilling.

Jeg fortviler ikke. Louisiana har mer å by på. Jeg velger å fordype meg i Alberto Giacomettis bronseskulptur «Gående mann» fra 1960. Skulpturen hører til museets høydepunkter sammen med tolv andre arbeider av samme kunstner. Sveitseren Giacometti var en av 1900-tallets mest originale skulptører. Best kjent er han for sine spinkle skikkelser i bronse. (Fram til 29. juni i år viser Louisiana en utstilling som setter Paul Cézanne og Alberto Giacomettis verker opp mot hverandre.) Kjernen i Giacomettis kunst er en absolutt frihet, den eksistensielle angst, sa Jean Paul Sartre. Psykiateren Finn Skårderud mener Giacometti gir en presis form til den moderne melankolien, kanskje en nødvendig melankoli. «Uten en disposisjon for melankoli finnes det ingen psyke, bare utagering», sier Julia Kristeva. Bronsemannen foran meg virker sårbar og sky, kanskje tungsindig. Han er nær, men holder avstand, han er vanskelig å gripe. Er han et bilde på ensomhet eller selvstendighet?

Tankene mine går til mennesker som i dette øyeblikk bruker beina – akkurat nå, et par millioner år etter at vi lærte oss å gå på to. I Horten tøfler en febersyk dame rundt i leiligheten sin. I Kenya bærer en kvinne ved på hodet sitt over savannen. I New York forlater et turistektepar fra Bærum hotellets frokost og spaserer til Museum of Modern Art. Mannen forsøker å slå opp en gjenstridig paraply. I Turkmenistan rusler en gjeter etter saueflokken sin i kveldsmørket. I New Zealands hovedstad Wellington går en mann i søvne og skremmer kone og sønn. Langs en strand på Fuerteventura vandrer en isselger. I Roma tråkker en skoleklasse fra Parma bak læreren sin i Peterskirken. All denne bruk av to bein mens jeg står stille og betrakter en gående skulptur.

Jeg har noen egne krav til et kunstverk: Lærer det meg å se? Utvider det min verden? Øker det min forståelse for meg selv og andre? Jeg må innrømme at jeg ikke alltid skjønner hvorfor enkelte kunstverk griper tak i meg. De aller fleste gjenstander i et museum berører meg knapt. Noen få gir meg en slags innsikt, en innsikt det kan være vanskelig å forklare. Jeg sliter ofte med det vanskelige spørsmålet hvorfor? Giacomettis «Gående mann» bringer meg inn i tenkning om menneskets skjebne. Hvem er vi? Hvor går vi? Rommet blir et tempel om man plasserer en Giacometti- skulptur i det, skrev franskmannen Jean Genet. Han så noe guddommelig i sveitserens skulpturer. Så kanskje er det mitt åndelige jeg som stimuleres i rommet jeg befinner meg i. En opphøyet følelse på vegne av mennesket, ikke mennesket i lang, lang rekke, men det frie, enestående mennesket.

 

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -